24. Desember – Hedensk jul

Den norske julefeiringen er i dag en kristen høytid, men de mange juletradisjonene og skikkene knyttet til julefeiringen er en sammensmelting av norrøne, antikke romerske, hedenske og kristne skikker. I dag feier vi jul med tradisjonsmat, gaver, stearinlys, juledekorasjoner i rødt og grønt, levende lys og familiesammenkomster. Selv om det kristne julebudskapet med Jesus fødsel er noe som står sentralt i julen, har mange av juleskikkene våre mye eldre opprinnelse.

Jul eller jól var opprinnelig en hedensk midtvintersfest satt til 12. Januar eller ved første fullmåne etter vintersolverv. Det norrøne navnet kan etymologisk komme av germanske jéhwla og jól skulle bli til det senere engelske Yule, og til og med det gammelfranske joli (vellystig; glede; kjærlig; pyntet; tapper, lojal).[i] Sentralt for den norrøne feiringen var solsnu, eller solverv, en mytisk feiring av solen midt på mørkeste vinteren. I norrøn tradisjon var dette en offerfest, hvor man skulle slakte blot for gudene, drikke øl og feire. Det norrøne midtvintersblotet har vært knyttet til fruktbarhetsritualer, blot for grøde og feiring av at det går mot lysere tider. Samme type lysfeiring går igjen i mange eldre kulturer, som den keltiske feiringen av Beli Mawhr (ildens herre og solbarn født av gudinnen på årets mørkeste natt), den egyptiske feiringen av Horus fødselsdag (6. Januar) og den jødiske lysfesten Hanukka, som noen eksempler. [ii] Flere av de nordiske juletradisjonene har sannsynlig opphav i det norrøne midtvintersblotet, som å pynte med vintergrønne planter som einer, gran og kvister, og spesielt symbolikken med julebukken og tradisjonen med julenek. Juleneket var et vinteroffer, hvor man skulle bruke det beste av årets korn og sette ut et offer for god avling neste år. Eilert Sundt knyttet kornbandet til et førkristent beskyttelsesmiddel mot onde makter.[iii]

Adolf Tidemann(1814 – 1876), Norsk julskik, 1846. Adolf Tidemanns nasjonalromantiske fremstilling av norske juleskikker, med plassering av julenek på stabburet. Juleneket er en tradisjon som på 1800-tallet ble mye brukt i romantiserende avbildninger av norske juleskikker.

Adolf Tidemann(1814 – 1876), Norsk julskik, 1846. Adolf Tidemanns nasjonalromantiske fremstilling av norske juleskikker, med plassering av julenek på stabburet. Juleneket er en tradisjon som på 1800-tallet ble mye brukt i romantiserende avbildninger av norske juleskikker.

For den førkristne julen var ikke bare en feiring, men også en tid hvor man skulle være varsom, hylle guder og forfedre og passe seg for mørkets makter. Kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke var reelt tilstede. Mytene omkring Osgårdsreia og frykten for Lussi på Lussinatten var forestillinger om mørkets makter som herjet på årets mørkeste dag, natt til 13. Desember. Dette markerte også starten på julefeiringen og alle juleforberedelser med baking, brygging og spinning skulle være ferdig innen denne datoen. Vetten Lussi, representerte de underjordiske og holdt oppsyn og så til at alle juleforberedelser var overholdt på skikkelig vis, hvis ikke ville det straffe seg.[iv] På samme måte som andre overnaturlige skikkelser fra folketroen, som huldra og tomtenissen, også så etter at alt sto bra til i hus og gårder. Denne overtroen levde videre i Norge etter kristen tid og på 17- og 1800-tallet var det fortsatt vanlig å beskytte buskap og gårder med å tenne lys og tegne korset i tjære over fjøsdøra.[v] Det viser hvordan en blanding av kristne og hedenske skikker ble sammensmeltet til det vi i dag kjenner som tradisjonelle juleskikker, spesielt de knyttet til matlaging og juleforberedelser.

 

Peter Nicolai Arbo (1831 – 1892) Åsgårdsreien, 1872. Osgårdsreia var et ridende følge av vetter, troll og pakk, som i følge folketroen red gjennom himmelen og kunne sette i stand bråk og ulykke, og var noe man måtte beskytte seg mot. Her dramatisk fremstilt av Peter Nicolai Arbo.

Peter Nicolai Arbo (1831 – 1892) Åsgårdsreien, 1872. Osgårdsreia var et ridende følge av vetter, troll og pakk, som i følge folketroen red gjennom himmelen og kunne sette i stand bråk og ulykke, og var noe man måtte beskytte seg mot. Her dramatisk fremstilt av Peter Nicolai Arbo.

Den romerske Saturnalia-feiringen var også en lysfest lagt til solverv og sentralt var feiringen av Mithras, lysguden, identifisert som Sol Invictus, samt feiringen av guden Saturn.[vi] Mange av våre tids juleskikker har opphav i denne syv dagers lange feiringen av Saturnalia som opprinnelig startet den 17. Desember. Feiringen startet med et stort offer til Saturntempelet. Under feiringen skulle alt arbeid stanse, forbrytere skulle ikke avstraffes, slaver og herrer festet sammen, regler ble satt til side eller snudd på hodet og samfunnsrollene ble byttet om. Slaver kunne bære husherrens klær, en fra de laverestående klasser kunne opptrå som keiser for en dag.[vii] Det var vanlig å gi hverandre gaver og våre skikker med julespill, julehymner og juleselskap stammer fra den romerske Saturnalia-feiringen.

Når vi nå går inn i en høytid som feirer Guds tilstedeværelse på jorden som menneske, gjennom Jesu fødsel og det kristne julebudskapet, så bærer vi samtidig videre på en rekke gamle hedenske skikker som feiret lyset, solen og håp om fornyelse. Skikkene omkring midtvintersfeiringer var så godt innarbeidet at de smeltet sammen med den kristne høytiden. Tradisjonene lever side om side og alt i alt formidler de kanskje mye av det samme; at midt i mørket kommer håp om lysere og bedre tider.

 

God jul!

Ane Katrine Øverseth Olsen

 

[i] Yann de Caprona, Norsk Etymologisk ordbok, (Oslo: Kagge Forlag, 2013), 845: jul

[ii] Terje Nordby, ”Myter ved Solverv”, Mytekalender, Vinter (Oslo: Aschehoug, 2007) 70,71

[iii]Julenek. (2014, 3. desember). I Store norske leksikon. Hentet 23. desember 2014 fra https://snl.no/julenek.

[iv]Ørnulf Hodne, Kulturhistoriker, Universitetet i Oslo, ”Lussi holdt oppsyn med juelforberedelsene”, Publisert 10. des. 2014 15:02 – Sist endret 10. des. 2014 15:02, Oppsøkt: http://www.hf.uio.no/ikos/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2014/lussi-holdt-oppsyn-med-juleforberedelsene.html

[v] Elisabeth Moe”Året rundt i hverdag og helg” i Norsk mat, Norges bondelag, red. Ambjørnsrud, Olga, Børke, Ingunn m.f. (Oslo: J.W. Cappelens forlag, 1965), 26, 27, 29

[vi]Diana E.E.Kleiner, Roman Sculpture, (New Haven: Yale University Press, 1992), 393

[vii] James Grout, “Saturnalia”: http://penelope.uchicago.edu/~grout/encyclopaedia_romana/index.html Oppsøkt: 23.12.14.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *