Airplane Dress

airplanedress

Som kjole er Hussein Chalayans Airplane Dress mildt sagt upraktisk. Glassfiber er ikke akkurat et materiale som gjør det enkelt å sette seg ned, eller for den skyld komme seg gjennom dører. Slik sett kan Airplane Dress gi assosiasjoner til europeiske hoffkjoler, men den historiske forbindelsen stopper også der, for Airplane Dress er i design, materialer og fremtoning soleklart et produkt av den moderne, globalisert verden; delvis som en kjole som ser ut som den er del av et Boeing 747 – delvis som en gjenstand som kan minne om det hvite, perfekte overflatene i Chris Cunningham sin video for Björks All is Full of Love. Airplane Dress har med andre ord både et snev av høyteknologi og science fiction ved seg. 

Chalayan blir ofte trukket frem som en designer som designer for andre designere; en som er mer opptatt av innovativ teknikk- og materialbruk fremfor praktisk hensyn. Denne oppfatningen er nok mer en halvsannhet enn mange vil innrømme, for selv om Chalayan ofte har laget klær med nærmest skulpturelle kvaliteter som for eksempel Airplane Dress så har han også et mangeårig samarbeid med Puma bak seg og relativt stor kommersiell suksess. Som med de fleste designere i det mer eksperimentelle skiktet er det ikke nødvendigvis de mest komplekse plaggene som ender opp hos forhandlere, men de mer anvendelige. Samtidig er det nettopp kjoler som Airplane dress som ender opp i museumssamlinger – kanskje nettopp fordi disse kjolene, med sine skulpturelle kvaliteter og kompromissløse fokus på form fremfor praktiske hensyn nærmer seg en slags interesseløshet som vanligvis assosieres med kunstgjenstander.

På tross all sin innovativ materialbruk og en tilsynelatende maskinelle og teknologisk presisjon har Airplane Dress lite å gjøre med hvordan vi kommer til å kle oss i fremtiden. Slik sett illustrerer Airplane Dress at mote er fantasi langt bedre enn stereotypiske luksusprodukter og det er lite ved den som konvensjonelt glamorøst. Dette er også styrken ved en designer som Chalayan – klær som ikke vendes mot konsumenten og tanker som ”ville jeg kledd den?”, men mot hva gjenstanden kan fortelle om verden rundt. Klær som er modigere enn bekymringer rundt god og dårlig smak og normative oppfatninger av luksus og design.

Når Airplane Dress åpner seg mekanisk kan det minne om et fly som justerer vingene sine før take-off. Dermed fungerer den som en påminnelse om at selv disse små, ofte oversette bevegelsene kan ha en form for eleganse ved seg, selv i en verden hvor en flyplass som Heatrow i snitt har én avgang eller landing per 45 sekunder.

Hussein Chalayan sin vårkolleksjon for år 2000 kan sees her.

Airplane Dress er i samling til MET – mer informasjon finnes her.

Nicholas Norton

Leave a Reply