Amatørens triumf: en bokanmeldelse av Hugo Flatens Roma – fontenenes by

Amatørens triumf

Roma – fontenes by

Hugo Flaten, Kolofon forlag, 2014

roma_forside

 

Hugo Flatens nye bok, Roma – fontenes by, er et friskt tilskudd til den frodige og voksende faunaen av norske Roma-bøker.

Det skrives oppsiktsvekkende mange bøker om Den evige stad her i landet. Flere av våre største forfattere har forlengst fått sine respektive Roma-biografier skrevet; Henrik Ibsen i Roma: 1864 – 1868 (Per Jonas Nordhagen, 1981), Sigrid Undset og Roma (Tordis Ørjasæter, 1996), og Bjørnsons Roma: europeer på klassisk grunn (Helge Dahl, 2008). Den ultimate norske Roma-boka er naturligvis fortsatt Sigrid Undsets Jenny (1911).

Men bare de ti siste årene har det blitt utgitt ti titler på norsk med Italias hovedstad som tema. Selv ikke Berlin er i nærheten av å kunne konkurrere med det. Anders Hornsliens Roma: 100 unike opplevelser er et eksempel på en moderne type reisebok, der det ikke skrives mye om de mest kjente monumentene, men der det heller fokuseres på «skjulte skatter og lokale overraskelser». Simen Ekerns Brageprisvinnende Roma: nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv (2011) skiller seg ut ved at forfatteren begynner sin historie ved Mussolinis fall, altså der Roma-bøker ofte slutter. Boken er også utpreget journalistisk og består av en serie interessante intervjuer med kjente og ukjente romere. Arkitekt Arne Gunnarsjaa har skrevet en glimrende Roma-guide, Roma i små porsjoner (2009), der arkitekturen står sentralt. Aage Haukens tar oss med ned i byens katakomber og krypter, og viser oss Det underjordiske Roma: på kryss og tvers i byen under byen (2008). Av de mer spesielle innfallsvinklene er selvhjelpsboken Roma Victrix (2012) som tar for seg ledelse i antikkens Roma, og «kombinerer klassiske perspektiver på ledelse med det nyeste innen ledelsesforskning og moderne psykologi.»

Men den vanligste typen av norske Roma-bøker tar for seg byens historie fra antikken frem til Mussolini, belyst gjennom utvalgte monumenter og kunstverk, krydret med anekdoter og etymologiske aha-opplevelser. Slike bøker skrives av menn med pondus og appetitt for god rødvin og pasta. Pål Bang Hansens Roma: historie og kultur i den evige stad (2005) og Jan. E. Hansens Roma: 42 steder som skapte historie (2009) er slike bøker. Arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensens Roma: guide til syv vandringer (2009) er også det, og her, som hos Gunnarsjaa, er det arkitekturen som danner utgangspunktet.

Roma: verdensteater og kulturreservat (2009) er idéhistorieprofessor Trond Berg Eriksens bidrag til sjangeren – en sjanger som må sies å være utpreget idehistorisk, og slik passer Eriksen godt. Skriver man om Roma, er man ikke redd for å tenke i store linjer, se store sammenhenger, noe annet blir nærmest absurd. Men disse forfatterne fortaper seg også gjerne i detaljer, så vel arkitektoniske som gastronomiske. Kapitlene om Roma i Ingvald Undsets Fra Akershus til Athen: Erindringer fra arkæologiske Studiereiser (1892) er etter min mening fortsatt det beste som er skrevet i denne sjangeren.

Roma – fontenenes by er enestående i norsk sammenheng ved at den den tar utgangspunkt i én monumentstype. Dette viser seg å være et fruktbart utgangspunkt. Boken er strukturert på en forbilledlig måte. Først kommer en rekke korte kronologiske organiserte kapitler om vann, fontener og akvedukter i forskjellige historiske perioder. I midten av boken finnes et nyttig kart der alle de omtalte fontene er markert inn med nummer. Så følger kapitler der fontenene grupperes etter hvilken akvedukt de hører til. Disse kapitlene begynner med mostra-fontenene, de storslåtte endefontene som markerer avslutningen på hver akvedukt. Flaten skyter ut av blokka med Aqua Vergine og Trevifontenen. Avslutningsvis følger kapitler organisert uavhengig av akvedukt, men etter andre avgrensninger.

Alle som har vandret gatelangs i Roma vet at temaet «Romas fontener» er et stort emne. Ingen annen by har så mange flotte fontener. Gjennom et fint utvalg av disse forteller faktisk Flaten byens historie, fra antikken til vår tid. Og kulturens utvikling er tett forbundet med temmingen av vannet, forstår vi.

Forfatteren tør også å være såpass uhøytidelig at han skriver ting som dette: «Det var godt ikke Remus vant oppgjøret mellom de to brødrene, for da kunne byen ha båret navnet Rema.» Om den kjente Fontana della Pigna («Konglefontenen»), som i dag står i borggården i Vatikanet, får vi vite utrolig spennende ting. Den antikke fontenen stod opprinnelig foran Pantheon, men ble flyttet og stod i tusen år i forgården til den gamle Peterskirken. Da Karl den store ble kronet til keiser for Det hellige tyskromerske riket på julaften i år 800, skal han ha sørget for å få laget en kopi som han tok med tilbake til Aachen. Og Dante omtalte dessuten fontenen som en av Romas tre viktigste severdigheter.

Hugo Flaten er hverken arkeolog eller kunsthistoriker, han er medisiner. Men han er åpenbart en kunnskapsrik mann med evne til både undring og begeistring. Arkeolog og tidligere bestyrer på Det norske institutt i Roma, Johann Rasmus Brandt, har vært fagkonsulent for bokprosjektet, noe som kanskje også har vært viktig for det heldige utfallet dette prosjektet har fått. Men at dette er et con amore-prosjekt er det overhodet ingen tvil om. Boken er da heller ikke et vitenskapelig arbeid i streng forstand. Noteapparatet er helt fraværende og litteraturlisten forfriskende snau.

Forfatteren følger konsekvent sine digresjoner, som det er en fryd å være med på. Alle veier fører til Rom, sier ordtaket, og det er virkelig sant. Her ligger forutsetninger for vår kultur, vårt språk, vår kunsthistorie og politiske tradisjon. Dette greier Flaten å formidle på en forbilledlig måte – gjennom fontenene. Han skriver engasjert og fortaper seg aldri i stilhistorie eller langtekkelige verksbeskrivelser. Boken finnes ikke kjedelig, men utmerker seg ved sitt rike billedtilfang. Alle fontenene som omtales er avbildet. Dette er nyttig når man skal følge resonnementene til forfatteren, og det gjør boken behagelig å lese.

En stor del av bildene er tatt av forfatteren selv, mange er også hentet fra Wikimedia Commons. Flaten står også for layout. Denne litt punkaktige gjør-det-selv-innstillingen tiltaler undertegnede. Men boken blir nok neppe kåret til årets lekreste coffeetable-bok. Det er naturligvis vanskelig å konkurrere med tidligere Roma-bøker, som for eksempel Jan E. Hansens Roma: 42 steder som skapte Roma, der Sigurd Fandango var fotograf, eller Thomas Thiis Evensens Roma: guide til syv vandringer, der selveste Morten Krogvold stod for bildene. Disse bøkene ser naturligvis proffere ut, men Flatens systematiske gjennomgang av sitt emne nyter godt av det rike billedtilfanget, og det er det viktigste.

Men til slutt: Er Roma – fontenenes by et verdifullt bidrag til den norske Roma-litteraturen? Svaret er ja. Flatens bok er en engasjert amatørs triumf! Vi skal ikke glemme at det var en entusiastisk forretningsmann som fant Troja … Print on demand-forlaget Kolofon har tidligere gitt ut den pensjonerte skoleinspektøren Gunnar Kviftes Roma – før og nå: Mine opplevelser fra Roma. At folk som ikke er fagpersoner på området skriver slike bøker er også et spark i baken til alle dyktige kunsthistorikere som sitter rundt omkring. Bør ikke den neste Roma-boka skrives av en kunsthistoriker?

 

Eilif Salemonsen

Leave a Reply