Bekjentskap med banebryteren Backer

I dag, første april, åpner den nye utstillingen Arkitekt Lars Backer. En pioner i norsk funksjonalisme ved Nasjonalmuseet for arkitektur. Paragone tok en smugvisitt dagen i forveien – og fikk innblikk i den kortlivede karrieren til en mann som bidro med viktige verk både innen klassisismen og funksjonalismen.

Lars Backer rakk bare å fylle 38 år før en runde med streptokokker tok ham av dage, men innen sin død rakk han å opparbeide seg en svært sentral posisjon i norsk arkitekturhistorie. Han startet som klassisist, men ble etter hvert arkitekten som innførte funksjonalismen i Norge med byggverk som Ekebergrestauranten, Horngården på Egertorget og restaurant Skansen som lå på Kontraskjæret. Som Aftenposten hevdet: “Han var den nye tids mann”.

njknjk

Med kafé Skansen på Kontraskjæret fikk både Lars Backer og den norske funksjonalismen sine store gjennombrudd i 1927. Foto: Ukjent (Nasjonalmuseet).

Les videre…

Utstillingsanmeldesle: KjARTan Slettemark – Kunst for kunstens skyld

Hvor: Museet for samtidskunst
Når: 13.09.3013 til 23. 02. 2014
Kurator: Stina Högkvist

Utskjelt, beundret, elsket og hatet. Dette er noen av de karakteristikker som beskriver Kjartan Slettemark (1932-2008) og hans kunstnerskap.  Som en av Nordens kanskje aller mest aktive kunstnere i etterkrigstiden, har han aldri vært tilbakeholden i sin bruk av eksperimentelle, så vel som performative utrykksjangre. Som ett resultat av hans konstante (og til tider aggressive) søken etter kunstens virkelig sannhetsgehalt og fordømmelse av det faste jeg, spenner hans virksomhet fra en rebelsk utbryterfase, etterfulgt av i en periode full av samfunnskritisk og politisk ladet turbulens, som så munner ut i en modningsfase hvor kunsten blir ett redskap for opplysning og helbredende virksomhet.

Les videre…

Bokanmeldelse: Boris Groys – Art Power

BORIS GROYS, ART POWER. CAMBRIDGE: MIT PRESS, 2008. 224S.

Boris Groys’ bok, Art Power, er solgt inn som en bok som tar for seg forholdet mellom kunst og makt. Realiteten er derimot at boken er en essaysamling, som omfatter tekster skrevet på ulike tidspunkter. Dermed er det vanskelig å låse ned en sentral akse i Art Power; Groys har ikke bare tenkt på interne maktforhold innenfor kunstfeltet som er knyttet til institusjoner og institusjonskritikk, men han har også tatt for seg maktforhold i politiske termer, som i relasjoner mellom nasjonalstaten, kunst og ideologi. Temaer som geo-politikk under den kalde krigen, digitalisering, ytre-høyres estetisering av politikken, maktforholdet mellom kunstner og kurator, filmens status som massemedium og kunstkritikkens funksjon er bare noe av hva Groys’ er innom. Det er også her bokas største problem ligger; vidt divergerende temaer gjør det vanskelig å finne en sentral akse i boka bortsett fra et lite grundig definert begrep om makt.

Det at Groys heller ikke er sky for å komme med store påstander uten å bruke særlig plass på utbrodere, er hovedgrunnen til at boka oppleves som lite fokusert. Når Groys skriver at det har skjedd et skifte fra et fokus på kunstproduksjon til et fokus på dokumentasjon er det ikke nødvendigvis en påstand jeg finner meg uenig i, men det er en påstand som godt kunne underbygges med konkrete verk, noe Groys overser. Dette er ikke noe som man nødvendigvis ville opplevd som problematisk i et enkeltstående essay, men Art Power presenterer seg ikke som en antologi, selv om det er det boka i realiteten er.

Et eksempel på en hvordan det at boken er en ansamling av essay som i utgangspunktet ikke var tenkt som et sammenhengende argument er at Groys flere ganger vender tilbake til påstander om massemedienes massive billedbruk som utvannende og i direkte konkurranse med samtidskunsten. I Groys tilfelle kan behandlingen hans av dette omdiskuterte tema fremstå som litt unyansert fordi Groys’ behandler det med en selvfølgelighet som ikke holder opp i kontrast med mer grundige gjennomganger som de vi for eksempel finner hos W.J.T Mitchell og Jacques Rancieré. Nå er riktig nok ikke Art Power en bok om bilders makt eller avmakt, men når slike påstander spiller en såpass sentral rolle så kunne de godt fått litt mer plass å boltre seg på. Dette problemet dukker opp nettopp fordi man forventer en grundigere gjennomgang i en bok enn i et essay, nettopp fordi essayformen tross alt er mer begrenset plassmessig.

Samtidig, Art Power gjør det klart at det er essayformen som er Groys’ styrke; her er det nemlig såpass mange tråder å ta tak i at man gjerne kunne skrevet flere bøker enn bare én. Eksempelvis er det å skissere ut det ideologiske grunnlaget for kulturpolitikken i Tyskland i nazi-årene en oppgave som burde vies mer enn 10 sider hvis man først skal begi seg ut på det. Samtidig vil nok mange oppleve det som en styrke at Groys er relativt rett på sak i argumentasjonen – han bruker ikke plass på dyptgående verksanalyser og han antar at leseren er familiær med en del tekster og konsepter som ikke nevnes eksplisitt.

Art Power er kanskje først og fremst nyttig som en rask introduksjon til en rekke dagsaktuelle problemstillinger. Kapittelet om den ideologiske debatten rundt kulturpolitikk og innvandring som har gått i flere europeiske land, der i blant Norge, eksemplifiserer dette. Ikke bare er det et dagsaktuelt tema, men Groys’ velger å se på hvorfor debatten oppstår, fremfor å gå inn med en egen definisjon på hva kultur er. Dette er en vinkling som er produktiv og som ville vært ytterst relevant i den tilsvarende debatten som har gått i norske medier, nettopp fordi den blottlegger den sentrale rollen kultur spiller som ideologisk verktøy. At Groys’ ikke knytter slike argumenter tettere opp mot andre kapitler, for eksempel det som drøfter hvordan kunstnere og kuratorer legitimerer verk er synd, for grunnlaget for en nøyaktig kartlagt begrep om makt er tilstede. Dermed er nytteverdien av Art Power i stor grad av hva man forventer. Det er ikke en bok som kartlegger makt eller begreper om makt i samtiden eller historisk, men heller en bok som består av en rekke observasjoner rundt individuelle, makt-relaterte temaer som ofte er dagsaktuelle og politiske.

Nicholas Norton