Utstillingsanmeldelse: Pedagogiske glimt fra Nederlandene

Av Linn Willetts Borgen

Nylig presenterte Nasjonalgalleriet utstillingen ”Åpning mot det hellige”, som viser senmiddelalder- og renessansekunst fra Nederlandene. Tjue verk er innlånt fra Koninklijk Museum voor Schonen Kunsten i Antwerpen. Disse suppleres med fem av Nasjonalmuseets egne bilder, primært hentet fra Langaardsamlingen.

På Oslos kunstscene er utstillinger med førmoderne kunst en sjeldenhet, og ”Åpning mot det hellige” er dermed et kjærkomment innslag. I det hele tatt er det forfriskende å bli servert noe som ikke faller innunder modernisme eller samtidskunst. Nasjonalmuseets samarbeid med museet i Antwerpen ga utbytte også i 2011, da med utstillingen ”Rubens – van Dyck – Jordaens. Barokk fra Antwerpen”. Sistnevnte ble kritisert av Aftenpostens Lotte Sandberg for å være passiv import, men verdien av å oppleve kunsthistorien med egne øyne bør ikke undervurderes. Denne muligheten får man også i ”Åpning mot det hellige”,  der store kunstnere som Jan van Eyck og Rogier van der Weyden er representert. Et høydepunkt er van Eycks yndige ”Madonna ved fontenen” fra 1439. Maleriet er knapt større enn et postkort, men fikk stor innflytelse i sin tid. Det er fascinerende å se hvor mye arbeid som er lagt ned i sirlige, ørsmå detaljer. Et annet bilde å legge merke til er ”Den hellige familie”, laget av den såkalte mesteren for Magdalena-legenden, som var aktiv på begynnelsen av 1500-tallet. Han har plassert Josef og Maria i et borgerlig hjem fra hans egen samtid, og selv ikke Jesusbarnet har glorie. Et mer kuriøst verk er ”Kongenes tilbedelse”, datert ca. 1520, som viser nokså outrerte utgaver av vismennene, foran en ruin med gotiske trekk.

Størsteparten av utstillingen er viet til motiver fra kristendommen. Særlig fokuseres det på Jomfru Maria, som i perioden var av enorm betydning. ”Åpning mot det hellige” har allikevel ikke et ensidig religiøst fokus. Mange av utstillingstekstene brukes til å redegjøre for historisk kontekst. Nederlandene er en ukjent geografisk størrelse for mange i dag, og kan lett forveksles med den moderne staten Nederland. Den gamle betegnelsen favner derimot et mye større område, som inkluderer Belgia og deler av Frankrike og Tyskland. Som sentrum for datidens tekstilhandel tiltrakk Nederlandene seg pengesterke mennesker. I det nye borgerskapet var det etterspørsel etter kunst, og flere malerier i utstillingen ble laget til slike hjem. I tillegg til dette trekker utstillingen inn stil og teknikk. Stilmessig ser vi overgangen fra middelalder til renessanse. Endringene illustreres godt i utvalget av bilder, men kunne vært noe mer aksentuert i plasseringen av verkene. Slik bildene henger fremheves verken kontraster eller kronologi. Angående teknikk får man et fint innblikk i hvordan det verdifulle fargepigmentet lapis lazuli ble brukt for å lage de mest eksklusive blåtonene. Det redegjøres dessuten for hvilken betydning oljemalingen fikk for fokus på stofflighet og detaljer, i kontrast til italienernes tempera. Olje var i bruk som bindemiddel også tidligere, for eksempel i norske alterfrontaler fra middelalderen, men det var først med Nederlandenes renessanse at teknikken fikk noen vesentlig virkningshistorie.

Kuratorene, Frode Haverkamp og Frithjof Bringager, har valgt å begrense utstillingen til én sal, delt inn i skjermede enheter ved hjelp av skillevegger og forheng. Dette gir et mer privat møte med verkene og bidrar til en følelse av det helliges nærvær. Inndelingen fungerer ypperlig i seg selv, men dessverre forringes opplevelsen når det er mange mennesker i lokalet. Nærheten forsvinner, og man venter i kø for å komme tett nok innpå kunsten. Det anbefales derfor å velge tidspunktet for et eventuelt besøk med omhu. Belysningen er dempet og lokal, og skaper intime rom samtidig som den fremhever malerienes egen fargeglød. I tillegg til nevnte lapis lazuli finnes her noen superbe rød- og grønntoner, som er verdt inngangsbilletten i seg selv. I formidlingen er både videoopptak og berøringsskjermer tatt i bruk, og disse fungerer godt som supplement til de fyldige utstillingstekstene fordi mediene formidler på ulike nivåer. Mens tekstene forteller den grunnleggende historien, gir videoene et innblikk i fagfolks betraktninger om kunsten. På berøringsskjermene kan man forstørre deler av bildene, samtidig som man får mer informasjon om motiver og symbolikk. Dette er en fin måte å utnytte ny teknologi på, særlig når flere av kunstverkene er såpass små. Som besøkende har man hele veien tilgang på nok informasjon, og man kan selv regulere tilførselen.

Utstillingen er i det hele tatt svært pedagogisk lagt opp. For den som kan mye om periodens kunst vil det selvsagt være av interesse å se maleriene med egne øyne, men aller mest er ”Åpning mot det hellige” en god introduksjon. Nasjonalmuseets egen brosjyre kaller det ”gylne glimt”, og det er nettopp glimt vi får. Ikke bare av billedkunstens utvikling, men også av 1400- og 1500-tallets historie og kultur i Nederlandene. Dypere problemstillinger belyses ikke, og man kunne ha snevret inn utstillingens tematikk for å gi plass til en grundigere analyse av periodens religiøsitet. Utstillingen omhandler tiden rett før reformasjonen, en av de største endringene i Europas historie. Nyere forskere, som Eamon Duffy, tolker reformasjonen som en del av, snarere enn en protest mot senmiddelalderens katolisisme, og det kunne vært svært interessant å vise hva slags strømninger kunsten fra Nederlandene gir uttrykk for. Når det er sagt er det helt greit å velge bredde slik Nasjonalmuseet har gjort, og som et lite stykke kunsthistorieundervisning har utstillingen stor verdi. Særlig fordi mye her vil være fremmed for allmennheten.

Et lite savn må nevnes. I Norge finnes flere kunstverk fra senmiddelalderen med opphav i Nederlandene. Eksempler er alterskapet i Ringsaker kirke, som er produsert i Antwerpen, og alterskapene fra Leka, Grip, Ørsta, Hadsel og Røst, som sannsynligvis er laget i Utrecht. Det ville gitt utstillingen en ekstra dimensjon dersom man kunne vist noe av det vi har bevart her til lands sammen med det innlånte materialet. Blant annet forteller de norske skapene om datidens internasjonale kunstmarked og Nederlandenes handelsmessige oppsving på bekostning av hanseatene. Dette til tross: ”Åpning mot det hellige” anbefales varmt til de som i liten grad kjenner 1400- og 1500-tallets kunst fra før. De mer bevandrede bør ikke forvente store aha-opplevelser, men vil formodentlig ha glede av de mange vakre og snodige bildene på selvstendig grunnlag. Bildene uttrykker periodens intense religiøsitet, og for en sekulær nordmann anno 2013 kan utstillingen fremstå som et besøk på en annen planet. Hvis du ikke har tenkt deg til Antwerpen med det første er det synd å gå glipp av denne muligheten.

Utstillingen varer frem til 12. mai.

"Madonna ved fontenen" av Jan van Eyck. 1439. Koninklijk Museum voor Schonen Kunsten i Antwerpen.

“Madonna ved fontenen” av Jan van Eyck. 1439. Koninklijk Museum voor Schonen Kunsten i Antwerpen.

"Den hellige familie" av Mesteren for Magdalenalegenden. Tidlig 1500-tall. Koninklijk Museum voor Schonen Kunsten i Antwerpen.

“Den hellige familie” av Mesteren for Magdalenalegenden. Tidlig 1500-tall. Koninklijk Museum voor Schonen Kunsten i Antwerpen.

"Kongenes tilbedelse" av ukjent mester. Ca. 1520. Koninklijk Museum voor Schonen Kunsten i Antwerpen.

“Kongenes tilbedelse” av ukjent mester. Ca. 1520. Koninklijk Museum voor Schonen Kunsten i Antwerpen.