Fra romersk badeland til middelaldersk abbedsbolig – om Clunytermene i Paris

Vue de la grande salle du palais des thermes (1846) av Achille Poirot (1797-1852)

Vue de la grande salle du palais des thermes (1846) av Achille Poirot (1797-1852)

Antikken er ikke det første man forbinder med Paris, til tross for at byen ble underlagt romersk herredømme i løpet av Julius Cæsars galliske felttog. Paris’ antikke navn var Lutetia, men så vidt meg bekjent eksisterer det bare to intakte monumenter over byens romerske opprinnelse; Les Arènes de Lutèce og Les Thermes de Cluny. Det begrensede utvalget skyldes at romerske etterlevninger ikke kom særlig heldig fra den «haussmannianske» bykirurgien på 1800-tallet, en skjebne de fikk dele med middelalderske nabolag og tidligmoderne bygningsmasse for lavere sosiale strata. Clunytermene er nok det mest berømte av de to nevnte eksemplene, og anlegget er meget godt bevart fordi det senere ble bygget inn i abbedboligen Hôtel de Cluny, som i dag rommer Musée National du Moyen Âge.

I sine memoarer over sitt galliske felttog skriver Julius Cæsar om slaget ved Lutetia i 52.f.v.t, og ødeleggelsen av det galliske oppidium.[1] Det eksisterer en historiografisk tradisjon for at denne befestningen var lokalisert på Île de la Cité, til tross for at enkelte forskere har foreslått den parisiske forstaden Nanterre som en alternativ plassering. Uavhengig av dens plassering vokste den romerske byen frem på sørsiden av Seinen i løpet av det 1. århundret v.t. Bykjernen var strukturert langs cardo, og parallelt med den nord-sør-gående aksen løp en akvedukt som forsynte byen med vann. Byplanen var inndelt i et rutenett, og forum utgjorde Lutetias midtpunkt – plassert mellom dagens Panthéon og Jardin du Luxembourg. Selv om sørsiden av Seinen var byens urbane sentrum fantes det også noe spredt bebyggelse på Île de la Cité og på den nordlige elvebanken.

Florence Saragoza oppgir at det eksisterte tre termeanlegg i Lutetia: De sørlige termene (nær den nåværende Rue Gay-Lussac), De østlige termene (like ved dagens Collège de France), og De nordlige termene (I dag kjent som Clunytermene i Latinerkvarteret). Sistnevntes datering er omdiskutert, men Saragoza foreslår at anlegget ble oppført under de første tiårene av 100-tallet v.t.[2] Bardiès-Fronty hevder derimot at Clunytermene ble oppført tidligere, på siste halvdel av det første århundre v.t., og at de var operative i knappe to århundrer. Det er ukjent hva termene ble brukt til senantikken, men skriftlige kilder oppgir at en cistercienserorden utbygget anlegget på 1100-tallet. Rundt 1340 ble det første Hôtel de Cluny oppført–den parisiske abbedsboligen til den mektige Cluny-ordenen – og termene ble integrert i den middelalderske bygningsmassen. Denne sammensmeltingen bidro utvilsomt til den antikke strukturens gode bevaringstilstand, samtidig som den ga termene sitt nåværende navn.[3]

Cluny-termene var trolig det største av de tre badeanleggene i det antikke Lutetia. Inngangsporten og en rekke butikker dannet en avlang bygning på sørsiden av komplekset, hvor de besøkende kunne kjøpe alt fra mat til badeartikler. Denne delen ble utgravd av Théodore Vacquer i 1852, men er i dag begravet under haussmannianske leiegårder. Butikkene var adskilt fra hovedbygningen med en palaestra, en idrettsplass hvor romerne kunne bedrive gymnastikk utendørs. Hvis været var dårlig kunne man i stedet trene inne i de to nordlige hallene i termeanlegget.[4] Hovedbygningen rommet også lokaler for mindre anstrengende aktiviteter, i form av en rekke suksessive saler hvor den besøkende kunne ta ulike bad. Midt i termeanlegget lå frigidariet – forbeholdt kalde bad – som i dag er meget godt bevart og huser Musée de Clunys lille antikksamling. Deretter fulgte terpidariet for tempererte bad, og på sørsiden fantes det et destrictarium – dvs. en temperert sal hvor man kunne barbere kroppen. Dette rommet var flankert av et laconium med tørr oppvarming, samt caldariet med varme bad.

Selv om Clunytermene lå nær Seinen var vanntilførelsen sikret gjennom den nevnte akvedukten. Vannet ble oppvarmet med et hypokaust-system, dvs. at gulvet var hevet fra bakken med små pilarer, og at varmluft sirkulerte i dette hulrommet. Oppvarmingen inndelte hovedbygningen i to deler, og utnyttet tomtens naturlige nord-sør plassering. De kalde salene (uten hypokaust) var plassert i nord, mens de varme salene (med hypokaust) var situert mot sør.[5] Varmen ble produsert av store ovner i termenes kjeller, men grunnet fare for varmetap var de rommene som behøvde høyest temperatur plassert nærmest varmekilden. Hovedbygningen målte 95x60m i areal, og veggene var bygget i teknikken opus vittatum mixtum, altså horisontale lag av mur- og kalkstein som alternerte med jevne mellomrom. Interiørene var trolig rikt dekorert med kolorert stein og mosaikk, men utsmykningen er dessverre ikke bevart. Den eneste indikasjon på den opprinnelige dekoren er spor etter rødmaling på flere steder i termeanlegget.[6]

Den klassiske arkeologen Siri Sande har skrevet om Carcallas termer i et tidligere nummer av Paragone, og hun påpeker at termene i imperiets hovedstad ofte ble oppført på keisernes regning.[7] I provinsene var det derimot vanlig at lokale bedrifter sponset anlegget – en slags antikk variant av «corporate social responsibility». Bygningstypens hyppighet i Lutetia demonstrerer termenes sosiale betydning i romersk dagligliv. De var i likhet med teateret og sirkuset et sted for rekreasjon, og tilgjengelig for alle som kunne betale en mindre sum i inngangspenger. Enkelte anlegg hadde separate avdelinger for kvinner og menn – for eksempel termeanlegget i Vaison-la-Romaine i Sør-Frankrike – men vanligvis hadde kvinner adgang på spesifikke tidspunkt eller dager.

I termene kunne romerne bedrive gymanistikk, ta massasje, utføre hårfjerning, men også sosialisere og diskutere. Min populariserende overskrift kan ha fått enkelte antikkstudenter til å rynke på brynene, jeg vedgår at badeland kan være en upresis analogi til termenes betydning i antikken. Saragoza foreslår derimot hamam som termenes nærmeste moderne parallell, på grunn av deres sosiale funksjon i det tyrkiske samfunnet.[8] En moderne leser kan likevel stå i fare for å forestille seg termene som antikke spaanlegg preget av en rolig og meditativ atmosfære. Derfor vil jeg avslutningsvis korrigere denne oppfatningen gjennom Seneca den Yngres beklagelser over bråket fra termeanleggene. I et av sine mange brev til Lucilius beskriver den romerske forfatteren nettopp hvilket «lurveleven» termene bidro til i det antikke bybildet.

« I have lodgings right over a bathing establishment. So picture to yourself the assortment of sounds, which are strong enough to make me hate my very powers of hearing! When your strenuous gentleman, for example, is exercising himself by flourishing leaden weights; […] I can hear him grunt; and whenever he releases his imprisoned breath, I can hear him panting in wheezy and high-pitched tones. […] Add to this the arresting of an occasional roisterer or pickpocket, the racket of the man who always likes to hear his own voice in the bathroom, or the enthusiast who plunges into the swimming-tank with unconscionable noise and splashing. Besides all those whose voices, if nothing else, are good, imagine the hair-plucker with his penetrating, shrill voice, – for purposes of advertisement, – continually giving it vent and never holding his tongue except when he is plucking the armpits and making his victim yell instead.”[9]

Morten Spjøtvold


[1]Caesar, Julius-«De bello gallico» & other commentaries of Gaius Julius Caesar. Oversatt av W. A. Macdevitt. (New York : Coismo Inc, 2006), 8.57-8.58.

[2] Fritsch, Julia. Saragoza, Florence. Thermes et Hôtel de Cluny ; Musée National du Moyen Âge.  (Paris : Éditions de la Réunion des musées nationaux, 2005), 5-7.

[3] Taburet-Delahaye, Élisabeth, red. Musée de Cluny ; Musée National du Moyen Âge. (Paris : Éditions de la Réunion des musées nationaux, 2009), 7-8.

[4] Det er omdiskutert hvilken funksjon de to nordlige salene tjente. Den vanligste antagelsen er at de var brukt til gymnastikk, men Bouet og Saragoza oppgir at de kan ha fungert som apodyteria – altså omkledningsrom. Bouet, Alain. Saragoza, Florence. «Les thermes de Cluny à Paris». I Les dossiers d’archéologie #323: Les thermes en Gaule Romaine. (Dijon : Les Editions Faton, 2007), 23.

[5] Bouet., Saragoza. «Les thermes de Cluny à Paris», 22-24.

[6] Fritsch & Saragoza, Thermes et Hôtel de Cluny, 11, 13-15, 18, 20-22.

[7] Sande Siri. « Caracallas termer ». I Paragone #2; Kunsten og Kapitalen, red. Av Linn W. Borgen. (Oslo: Kunsthistorisk Studenttidsskrift, 2013), 17.

[8] Fritsch & Saragoza, Thermes et Hôtel de Cluny, 7-8.

[9] Seneca. Moral letters to Lucilius (Epistulae morales ad Lucilium). Oversatt av Richard M. Gummere. (USA: Loeb Classical Library, 1917), 56.1.

Leave a Reply