Imot det Biografiske

I likhet med Rossalind Krauss, har T.J. Clark lite til overs for mye av det som tidligere er blitt skrevet om Picasso.

Verkene, ikke mennesket. Clarks nyutgitte bok Picasso and Truth: From Cubism to Guernica er på mange måter et oppgjør med de historisk-biografiske lesningen av Picasso. Innledningsvis i Picasso and Truth skriver Clark:

Anyone adding a book on Picasso to the thousands we have owes his readers an explanation. Mine will be a little roundabout. There must be a reason, I feel – a historical reason – for the abominable character of most writing on the artist. Its prurience, its pedantry, the wild swings between (or unknowing coexistence of) fawning adulation and false refusal-to-be-impressed, the idiot x-equals-y biography, the rehersal of the same banal pronuncements from the artist himself; the pretend-moralism, the pretend-feminism, the pretend intimacy (”I remember one evening in Mougins…”); and above all the determination to say nothing, or nothing in particular, about the structure and substance of the work Picasso devoted his life to: familiarity with the whole mishmash – ticking off the stale stories and dim nondescriptions as they roll by – for me never quite draws the sting. For how can it be that this – this second-rate celebrity litterature . is the response we have to the century’s most difficult pictorial thought; […][1]

Krauss tok en lignende posisjon allerede i 1980, i en forelesning som året etter skulle bli publisert under navnet In the Name of Picasso i tidsskriftet Oktober:

With the Museum of Modern Art’s huge Picasso retrospective has come a flood of critical and scholarly essays on Picasso, almost all of them dedicated to ”Art as Autobiography.”That latter phrase is the title of a just-published book on Picasso by an author who sees everything in his work as a pictorial response to some specific stimulus in his personal life, including the Demoiselles d’Avignon, which she claims was made in an efforto exorcise his ”private female demons.” This same author, who proudly pounces on a mish-mash of latter-day accounts to prove that Picasso’s turn-of-the-century decision to go to Paris to pursue his art was due to his need to ”exile himself from Spain in orderto escape his tyrannical mother,” provides us with a delicious, if unintended parody of the Autobiographical Picasso.[2]

Det ville være en grov forenkling å påstå at Clark og Krauss representerer en forent front – de er kritiske til samme metode, men på hvert sitt distinkte grunnlag. Mens Krauss i forlengelse av sin kritikk av den historisk-biografiske metoden også avviser sosiale og økonomiske forhold som irrelevante til fordel for en metode som blander strukturalisme og psykoanalyse og som i stor grad bygger på Lacan, er begge disse momentene svært sentrale for Clark som jobber innenfor den historiske materialismen.[3]

Det er også viktig å merke seg at Clark hele tiden beveger seg i grenselandet til det biografiske. I kapittelet Monster i Picasso and Truth skriver Clark: ”Is Marie-Thérèse the monster then? […] Who knows?  Who Cares? At points like these – and they are the points that matter in art – biography is banality or speculation.”[4] Samtidig vektlegger Clark noen få sider senere en samtale mellom Picasso og Henry Kahnweiler som fant sted i etterkant av et møte mellom Picasso og psykoanalytikeren Jacques Lacan i 1933 hvor de to snakket om Papin-søstrene, for å underbygge en påstand om at: ”Monstrosity, Picasso seems to belive, is what the human revals itself to be at the moments of maximum intensity;”[5] Dermed kan det virke som at distinksjonen for Clark går i at de biografiske opplysningene ikke kan forklare bildet alene, men godt kan gi oss noe innsikt i mannen og holdningene hans.

At Picasso var i dialog med Franco-regimet i Spania om en mulighetene for en stor retrospektiv utstilling i Spania, er ikke et tema som tas opp i Clarks bok, men som har blitt tatt opp av John Richardson, som er den fremste pådriveren for den historisk-biografiske Picasso. Opplysningen kan virke overraskende ettersom Picasso tross alt var mannen som malte Guernica, det bildet som uten tvil sterkest forbindes med forbrytelsene begått av Franco under den spanske borgerkrigen. Det var så klart ikke en utstilling som ville vært forenlig med det offentlige bildet av Picasso; det kan altså virke som det ikke bare er kunsthistorikerne som er opptatt av biografien – også kunstnere er høyst deltagende i utformingen av egen biografi. [6]

Man kunne selvfølgelig spekulert i hvordan vi hadde sett på Picasso i dag hvis han hadde akseptert forespørselen fra Franco-regimet. Men slike spekulasjoner ville vært meningsløse – verden er for kompleks til at what-if-scenarier noen gang kan bli epistemologiske inngangsporter; de er attraktive nettopp fordi de er spekulative, de tillater oss å skrive egne narrativer som fritar oss fra ansvar for historien vi velger å fortelle.  Og ikke minst vil de alltid stå i fare for å fargelegge verkene.

Nicholas Norton


[1] T.J. Clark, Picasso and Truth: From Cubism to Guernica (Princeton: Princeton University Press, 2013), s. 4

[2] Rossalind Krauss, ”In the Name of Picasso” i October (Vol. 16, vår 1981), s. 7

[3] For en grunndig gjennomgang av metodiske forskjeller mellom Clark og Krauss se Jonathan Harris, The New Art History: A Critical Introduction (London: Routledge, 2001), s. 47-56.

[4] T.J. Clark, Picasso and Truth: From Cubism to Guernica (Princeton: Princeton University Press, 2013), s. 172.

[5] T.J. Clark, Picasso and Truth: From Cubism to Guernica (Princeton: Princeton University Press, 2013), s.  175-76.

[6] Charlotte Higgins, ” Picasso nearly risked his reputation for Franco exhibition” i The Gaurdian (28.04 2010), Tilgjengelig: http://www.theguardian.com/artanddesign/2010/may/28/picasso-franco-exhibition

One Response to “Imot det Biografiske”

  1. Simen says:

    Bra

Leave a Reply