Julekalender 10 desember: Charles Garnier – Opera Garnier (1861-1875)

MINOLTA DIGITAL CAMERA

Den 30. september 2013 steg Sir Paul McCartney ut Place de l’Opéra foran Palais Garnier i Paris. Anledningen var lanseringen av kleskolleksjonen til hans datter, Stella McCartney, som fant sted inne i det enorme operabygget. Fenomenet speiler motebransjens tilnærminger til kunstverdenen, hvor monumenter og kunstverk benyttes som et ledd i motehusenes marketing-strategier. Flere har problematisert denne utviklingen, inkludert Nicholas Norton i Paragone º2: Kunsten og Kapitalen. [1] Jeg tørr likevel å påstå at McCartneys valg om å legge sin motevisning til Opera Garnier – intendert eller uintendert – er i tråd med byggets opprinnelige intensjoner. Operaen var jo nettopp en sosial maskerade, en skueplass for les nouveaux riches, oppkomlinger og old wealth – kort sagt den parisiske crème de la crème.

Byggingen av Opera Garnier reflekterer den arkitektoniske by-kirurgien som ble utført under Det andre keiserriket fra 1852 til 1870. Den er en del av baron Georges Haussmanns storslagne visjon om å transformere Paris til en moderne hovedstad gjennom en ny urban topografi. Sentrale eksempler er utvidelsen av Louvre, ryddingen av Île de la Cité, anleggelsen av Rue de Rivoli og Grandes Boulevards. Selv om operaen først ble ferdigstilt etter Napoleon IIIs fall i 1870, er bygningen trolig den mest kjente av de omfattende byggeprosjektene.

Behovet for et nytt operahus hadde vært åpenbart lenge før Louis Napoléons coup d’État i 1852. Likevel ble ikke prosjektet prioritert før en italiensk revolusjonær forsøkte å drepe keiseren på vei til et operabesøk. Den 26. november 1860 erklærte et keiserlig dekret at et fremtidig operahus skulle plasseres ved den prosjekterte l’Avenue Napoléon. Erklæringen var neppe noen overraskelse, siden tomtespekulanter i over ett år hadde vært travelt opptatt med å kjøpe opp omkringliggende eiendommer. Grunnet interne stridigheter omkring valg av arkitekt ble det avholdt en konkurranse, og vinneren var den ukjente Charles Garnier (1825-1898) som var utdannet ved l’École des Beaux-Arts i Paris.[2]

Operaens eksteriør ble avduket under verdensutstillingen i Paris i 1867. Byggets hovedfasade – som vender mot sør – kan inndeles i tre horisontale deler. Grunnetasjen danner en base, utformet som en arkadebue med skulpturgrupper av musikken, dansen, dramaet og poesien. Ovenfor følger et midtparti med dobbeltsøyler i monumentalformat, som innrammer en loggia i bygningens piano nobile. Mellom søylene er det små rotunder med byster av ulike komponister. Hjørnene aksentueres gjennom siderisalitter som avsluttes med konkave pedimenter. Hovedfasadens øverste del danner et storslagent entablatur, hvor relieffer og skulpturer artikulerer en klar symmetrisk inndeling. I bakgrunnen kan man skimte operaens kolossale kuppel, kronet med Apollon som holder en kithara over hodet.

Garniers fasade fikk en blandet mottagelse i samtiden, med karakteristikker som strakte seg fra «den moderne sivilisasjonens tempel» til «en enorm ovnsdekorasjon».[3] En årsak kan være at hovedfasadens visuelle effekt gikk tapt på grunn av det omkringliggende bymiljøet. Vis-à-vis hovedinngangen lå arbeiderklassekvarterer under rivning, og den prosjekterte avenyen ble ikke ferdigstilt i løpet av Napoleon IIIs regjeringstid.[4] I dag avslutter derimot operahuset l’Avenue de l’Opéra, som strekker ned til Palais Royal og Musée du Louvre. Bygningen danner et kraftfullt fondmotiv – i tråd med Haussmanns visjoner om at praktbygninger skulle plasseres ved topografiske knutepunkter. Den monumentale karakteren fremheves ved at bygningen er omgitt av en uniform urban scenografi – i form av leiegårder med et begrenset arkitektonisk vokabular.

Til tross for at fasaden ble offentliggjort i 1867 ville det gå ytterligere åtte år før operaen ble ferdigstilt. Dette skyldes politiske forhold som Den fransk-prøyssiske krig (1870-1871), Pariserkommunen (1871), samt opprettelsen av Den tredje republikk  i 1871. Først i 1873 ble det besluttet å sluttføre Garniers operahus. Den republikanske forfatningen hadde kvaler over å ferdigstille et ex-keiserlig praktbygg, men avgjørelsen ble fremtvunget da det gamle operahuset brant ned til grunnen.[5]

Den 5. januar 1875 åpnet operaen for publikum. Politikere og ambassadører hadde i ukesvis forsøkt å skaffe seg billetter til gallaforestillingen, og gjestene kunne promenere oppover det enorme trappeløpet og inn i det storslåtte auditoriet. Garnier ble særlig berømmet for bygningens tredelte inndeling, hvor hver enhet var forbeholdt ulike funksjoner. Den første delen var viet publikumsfasiliteter, for eksempel trappehallen, foajéen og loggiaen. Auditoriet og scenen utgjorde en separat enhet, og den bakerste delen av bygningen dannet et adskilt område for skuespillere, øvingssaler og scenemaskineri.[6]

Pariseroperaen utgjør Charles Garniers chef d’oeuvre og bærer i dag hans navn. Interesserte lesere kan på dagtid besøke bygningen for å beundre Chagalls takmalerier eller operamuseet. Likevel er det verd å minne om at operaen ikke er – eller bør være – et museum, den er et kroneksempel på en arkitektur uttrykker sitt formål gjennom bruk. Det først ved kveldsforestillingen at Garniers intensjoner realiseres, bygningen blir nettopp en teaterscene i ytterste forstand – både på scenen og i foajéen.

Morten Spjøtvold



[1] Nicholas Norton «Statusspillet: Kunsten og luksusindustrien». I Paragone #2: Kunsten og Kapitalen, red. av Linn Willetts Borgen (Oslo: Kunsthistorisk studenttidsskrift, 2013), 40-45.

[2] Stephane Kirkland Paris Reborn; Napoelon III, Baron Haussmann and the Quest to Build a Modern City. (New York: St. Martin’s Press: 2013), 189-191, 194.

[3] Denne karakteristikken synes kryptisk for enkelte lesere, men den spiller på 1800-tallets forkjærlighet for å gi ovner form av romerske templer, egyptiske søylerekker eller renessanseskulpturer.

[4] Kirkland, Paris Reborn, 248-249, 251-252.

[5] Kirkland, Paris Reborn, 282-283.

[6] Kirkland, Paris Reborn,193-194, 285.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *