Julekalender 14. desember: Leo von Klenze m.fl. Glyptoteket i München (1816-1830)

Overblikk Saal des Faun med Barberinifaunen. Antatt hellenistisk original fra 220f.v.t.  Foto: Morten Spjøtvold

Overblikk Saal des Faun med Barberinifaunen. Antatt hellenistisk original fra 220f.v.t.
Foto: Morten Spjøtvold

Ordet glyptotek kan være ukjent for den allmenne nordmann – stavemåten likeledes. Dets etymologiske opprinnelse er gresk, glyphein (utskåret) og theke (oppbevaringssted), og betegner en samling av eller et museum for skulptur. Et nordisk eksempel er Ny Carlsberg Glyptotek i København, et museum grunnlagt etter inspirasjon fra kong Ludwig I av Bayerns (reg. 1825-1848) glyptotek i München. Kunsthistoriestudenter kjenner ikke nødvendigvis Glyptoteket i München ved dets navn – men er ofte kjent med ett av verkene som utstilles i museet. Den skrevende Barberini-faunen er fortsatt førsteårspensum på kunsthistorie, til tross for at UiO i liten grad evner å prioritere undervisning i antikk kunst. Den overstadig berusede satyren danner kroneksempelet på en hellenistisk skulptur – selv om spørsmålet omkring hellenistisk original eller romersk kopi er omstridt.[1] Barberini-faunen er likevel bare ett eksempel på de mange kunstskattene som befinner seg et flytog unna en av Europas mest trafikkerte flyplasser.

Glyptoteket inngår i et større arkitektonisk ensemble – bestående av Die Staatlichen Antikensammlungen og Propylea – som tilsammen danner Königsplatz i München sentrum. Bygningen er oppført av hoffarkitekt ved det bayerske hoff, Leo von Klenze (1784–1864), i perioden 1816 til 1830. Eksteriøret vil med «wölfflinske» begreper karakteriseres som lukket form, hvor statuenisjer skaper en jevn rytme i det marmorhvite vegglivet. Hovedinngangen – som vender ut mot Königsplatz – er utformet som en tempelfont med joniske søyler. Museets kvadratiske planløsning består av 14 saler som omkranser et atrium, og var opprinnelig dekorert med klassiserende malerier og stukkarbeid. Formålet var å skape en arkitektonisk ramme rundt skulptursamlingen, et eksempel på 1800-tallets forkjærlighet for Gesamtkunstwerk.

Glyptoteket ble bombet under 2. verdenskrig, og de atmosfæriske interiørene ble ikke videreført som utstillingsprinsipp i etterkrigstiden. I dag er skulptursamlingen omgitt av en mer spartansk ramme, i tråd med 1900-tallets museumsdogmer om «nøytrale» utstillingsrom. Likevel gir de enkle mursteinsveggene en remisens av romerske termer. Denne forbindelsen forsterkes ytterligere gjennom allusjoner til den klassiske tradisjonen, for eksempel abstraherte kassettak og «pantheonske» rotunder.

1472278_10153611132275052_473751932_n

Overblikk over Saal des Diomedes med ynglinghode i bronse, romersk imitasjon i klassisk stil 5. århundret f.v.t.
Foto: Morten Spjøtvold

Likevel gjenstår spørsmålet om hvorfor en av Europas mest utsøkte samlinger av antikk skulptur befinner seg i München. Samlingen springer ut ifra den unge arveprins Ludwigs (1786-1868) ønske om å opprette en lokal ekvivalent til de museer han hadde besøkt på sin Grand Tour i 1804-1805.[2] «We must also have in Munich what in Rome is known as a museum. […] I will turn Munich into a city of the arts, so that no one can claim to know Germany who has not also seen Munich».[3] Raimund Wünsche argumenterer for at denne beslutningen var motivert av utenrikspolitiske hensyn. Bayern var av beskjeden militær og politisk betydning, og kulturpolitikk var derfor ett av de få områdene kongeriket kunne hevde seg mot de omliggende stormaktene.

I løpet av sin regjeringstid sikret kong Ludwig I seg en enestående skulptursamling. Hovedfokuset var rettet mot antikken siden perioden representerte kulmineringen av menneskelig skaperkraft. Dette historiesynet dannet den teoretiske basen for samlingens funksjon, nemlig at samtidens skulpturproduksjon skulle forbedres gjennom studier av antikke forbilder. Dermed blir Glyptoteket er et musealt eksempel på magistra vitae – historien som lærermester – som oppsummeres i J. J. Winckelmanns utsagn om «The only way to become great […] is to imitate the ancients».[4] Det skal også understrekes at Ludwig anskaffet mer «moderne» skulpturer fra andre perioder, men disse er senere blitt overført til Pinakotekene i München.

De omfattende innkjøpene ble muliggjort gjennom at mye antikk skulptur var i omløp på starten av 1800-tallet. Dette skyldtes at flere romerske patriserfamilier nærmest seg økonomisk ruin, og derfor solgte sine private samlinger. Gjennom Ludwigs talentfulle kunstagent Johann Martin Wagner, samt anbefalinger fra Bertel Thorvaldsen og Antonio Canova, økte innkjøpene i kvanitetet og kvalitet. Formålet var å anskaffe det ypperste av antikkens frembringelser, selv om kriteriet «det ypperste» var sterkt influert av nyklassisismens idealer. De to mest spektakulære innkjøpene var Barberini-faunen og skulpturgruppene fra Afaiatempelet på den greske øya Egina. Begge eksemplene danner intrikate krysningspunkter mellom stormaktspolitikk, estetiske preferanser, samt internasjonal kunsthandel.[5]

For de som ønsker et videre innblikk i Glyptotekets historie kan jeg henvise til Raimund Wünsches Glyptothek, Munich: Masterpieces of Greek and Roman Sculpture fra 2007.[6] Jeg vil avslutningsvis oppfordre lesere som tilbringer et par timer på München flyplass å dra inn til byen for å se Glyptoteket – noe som er fult mulig på grunn av museets begrensede størrelse. Samlingene er ikke bare et eksepsjonelle med tanke på antikk skulptur, de danner også et eksempel på hvordan arkitektur og utstillingsobjekt kan virke sammen på en særdeles vellykket måte.

Morten Spjøtvold


[1] Glyptoteket hevder selv at det dreier seg om en hellenistisk original fra 220f.v.t. Museet foreslår at statuen kan ha vært tilknyttet en gresk Dionysos-helligdom – og på et senere tidspunkt fraktet til Roma. Det faktum at Barberini-faunen ikke er kjent i kopier har vært brukt som argument for at det dreier seg om en hellenistisk original, men Siri Sande poengterer at mangelen på kopier også kan forklares med at typen ikke var veldig populær. Siri Sande «Adriane». I Klassisk Forum nr. 1 (2007), 20.

[2] Raimund Wünsche, Glyptothek, Munich: Masterpieces of Greek and Roman Sculpture. (München: C. H  Beck, 2007), 167-168, 186-189.

[3] Ludwig av Bayern sitert i Wünsche, Glyptothek, 167, 168.

[4] J. J. Winckelmann, sitert i Wünsche, Glyptothek, 168.

[5] Wünsche, Glyptothek, 169-172.

[6] Se særlig kapitel “History of the Glyptothek” f.o.m 167 i Wünsche, Glyptothek.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *