Julekalender 15 desember: Omer Fast – 5,000 Feet is the Best (2011)

Stillbilde fra Omer Fast - 5,000 Feet is the Best (2011) digital film 30 min.

Stillbilde fra Omer Fast – 5,000 Feet is the Best (2011) digital film 30 min.

Enkelte stater besitter i dag muligheten til å drepe noen på den andre siden av kloden ved hjelp av en fjernstyrt maskin. Denne teknologi fører med seg problemer og debatt; spesielt tatt i betraktning at mange av disse likvideringene foregår utenfor krigssoner og uten noen form for dom eller juridisk overblikk fra rettsvesenet.[1]

Droneteknologien er attraktiv fordi den muliggjør militære operasjoner som kun risikerer materiell og ikke livene til soldater. Samtidig er det et tankekors at dette risikofraværet gjør terskelen for å ta liv enda lavere – det er en krigshandling hvor den eller de som er målet ikke har anledning til å gjengjelde  og hvor grensene mellom sivile og stridende blir tvetydige. Denne tvetydigheten bidrar til at dronene i realiteten gir en falsk følelse av sikkerhet – det som kan virke som en pragmatisk løsning blir opphavet til en voldsspiral.

På den andre siden ville det blitt feilslått å tenke at krig blir etisk om man bare følger Genèvekonvensjonene. Det er grusomt, voldelig og vondt å ta liv – belegg i lover og regler eller ikke. Enkelt vil dermed hevde at det ikke gjør noe hvordan man tar livet av noen når man først har trukket en slutning om at de utgjør en trussel. Det er og forblir uansett en usmakelig handling.

Både droneteknologien i seg selv og følgene av den er utgangspunktet for Omer Fast sitt verk 5,000 Feet is the Best. Filmen, som er om lag 30 minutter lang, er basert på et intervju Fast utførte med en amerikansk dronepilot. Piloten kan fortelle at 5000 fot er den perfekte høyden. Ved 5000 fots høyde kan kameraene på en amerikansk drone se at du tenner en sigarett, om du har skjegg eller hva slags sko du har på.

I filmen møtes de teknologiske og ikke minst de psykologiske problemstillingene som oppstår i møte med militært bruk av droner. Deler av historien Fast forteller, er dramatisert som et avbrudd i helgeturen til en amerikansk middelklassefamilie. Her er det snakk om en reversering av roller; en søndagstur i USA involverer tross alt ikke bevæpnede kontrollposter. Den andre siden er selvfølgelig dronepilotene – de opptrår i stressende krigssituasjoner samtidig som de daglig reiser hjem til vanlige familieliv. Det sier seg selv at det her ligger store kontraster.

Stillbilde fra Omer Fast - 5,000 Feet is the Best (2011) digital film 30 min.

Stillbilde fra Omer Fast – 5,000 Feet is the Best (2011) digital film 30 min.

5,000 Feet is the Best ber oss om å vise empati. Det er et verk som ber oss sette oss inn i hverdagen og realiteten til mennesker som daglig må leve med muligheten for å bli angrepet, rett og slett fordi de var på feil sted til feil tid. Spørsmålet blir dermed om fordelene egentlig er verdt det? Hvor mange liv reddes av et droneangrep i Pakistan? Hva skjer med mennesker som må leve et liv i frykt? Spørsmålene blir mange, svarene lange og åpne for diskusjon.

I katalogen som ble utgitt i forbindelse med at 5,000 Feet ble vist på Henie Onstad Kunstsenter i 2012 skriver Marit Paasche om droneoperatørens perspektiv som cinematisk ettersom det er mediert av kameraer.  I følge Paasche gjør ikke det at å fly en drone kan ligne et spill at man lærer å ta liv av å spille dataspill. Det som har skjedd, er at metodene vi benytter oss av for å ta liv har begynt å ligne på spill.[2]

Det er mulig å se et utdrag fra 5,000 Feet is the Best her.

Nicholas Norton

 


[1] Se for eksempel Intelligence Squared US sin debatt om det amerikanske forsvarets droneprogram: http://intelligencesquaredus.org/iq2-tv/item/978-the-us-drone-program-is-fatally-flawed

[2] Maarit Paasche i Omer Fast 5,000 Feet is the Best. Red. Milena Hoegsberg og Melanie O’Brian (Berlin: Stenberg Press, 2013), 88.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *