Julekalender 19. desember: Egon Schiele – Selvseerne II (Døden og mennesket) (1911)

the-self-seers-death-and-man-1911

Egon Schiele – Selvseerne II (Døden og mennesket) (1911)

Den østerrikske kunstneren Egon Schiele (1890 – 1918) er kjent for sine intense figurfremstillinger utført i en særegen ekspresjonistisk stil. Han skildret et stort følelsesregister, og ofte finner man spor av sterke og delvis motstridende følelser som angst, lidelse, lidenskap og ekstase fremstilt i en og samme figur. Dette fører til en spenningsfylt dobbelthet som tyder på at Schiele fremfor alt karakteriserte mennesket som et splittet og mangefasettert vesen. Typisk for ekspresjonismen er det kraftfulle emosjoner – på godt og vondt – som står i høysetet. Inspirert av blant andre Friedrich Nietzsche og Sigmund Freud gikk ekspresjonistene imot troen på det rasjonelle mennesket, og fremstilte mennesket som styrt av instinkter og den indre psyke. Blant Schieles mange figurfremstillinger utgjør selvportretter en betydelig andel. Også i disse bildene tematiserte han dobbelthet og splittelse hvor den ytre fasade er sterkt preget av indre, følelsesmessige motsetninger. Schiele kan på denne måten sies å bruke seg selv som modell for den allmenneskelige natur. I denne forbindelse fremstår hans såkalte ”doble selvportretter” – hvor han fremstiller to versjoner av seg selv i ett og samme bilde – som særlig interessante.

I 1910 – 11 utførte Schiele de to oljemaleriene Selvseerne I (1910) og Selvseerne II (Døden og Mennesket) (1911). Alle selvportrett innebærer naturlig nok at kunstneren ser på seg selv – som i et speilbilde, men spesielt for Schieles bilder er både de spesifiserende titlene og at han inkluderer to figurer som begge representerer han selv. Dobbeltgjengermotivet var spesielt populært i tysk kultur, og det å se sin egen Doppelgänger ble ansett som en psykisk personlighetsforstyrrelse – et tegn på et splittet selv, eller et forvarsel om døden. I Selvseerne I fremstilles to knelende figurer hvor den ene står bak den andre. Begge figurene er lett gjenkjennelige som Schiele, men mens den bakerste skuer selvbevisst og observerende ut mot sitt eget speilbilde (og betrakteren), så er den forreste fastlåst i en underlig positur og grimase med øynene lukket. Det er tydelig at jeg’et er splittet, og det kan virke som om det er henholdsvis menneskets bevissthet og ubevissthet som skildres.

Den latente uhyggen i det første bildet blir mer påtagelig i Selvseerne II (Døden og Mennesket), hvor forgrunnsfiguren omfavnes bakfra av en spøkelsesaktig skikkelse. Vi ser her den levende og den døde versjonen av Schiele. De to synlige armenes forvridde og merkelige plassering gjør det vanskelig å se til hvilken figur de hører hjemme, men uansett virker armene til å holde den døde og den levende sammen i en fastlåst posisjon – som en slags symbolisering av menneskets ufravikelige skjebne. Dette forsterkes av den ene håndens overdrevne størrelse og skjelettaktige utforming (dens usammenhengende plassering i forhold til figurenes kropper kan sågar gi inntrykk av at den tilhører en tredje figur i nedkant av bildet). I tillegg danner de to armene tydelig et kors.

Selvseerne II er med andre ord et ”vanitasmotiv” hvor kunstneren møter seg selv i døden. At det er samme person tydeliggjøres ved at gjenferdet har de samme markante ansiktstrekkene som forgrunnsfiguren: store, vidåpne øyne og et overdrevent stort og hårløst kranium. Således har også den levende de samme karakteristikkene som et dødningshode – bare i en mindre påtagelig form, og man får inntrykk av at dødens tilstedeværelse allerede er overhengende. Den døde og den levende kontrasteres først og fremst ved fargebruken. Førstnevnte er gulhvit og nærmest gjennomskinnelig, mens forgrunnsfiguren har mørk bekledning og et ansikt som er modellert med farger fra hele fargespekteret. Bakgrunnen er diffus, urolig og skimrende, påført med brede malingsstrøk av gult, brunt og rødt. Muligens antyder bakgrunnen at figurene befinner seg i skjærsilden eller på vei inn i det ”brennende helvete”. Både fascinasjon og frykt for døden opptok mange kunstnere og forfattere på denne tiden, og i Schieles tilfelle blir effekten i ettertid ekstra kraftfull ved at han allerede i 1918 døde av spanskesyken – kun 28 år gammel.

Trond Fagernes

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *