Julekalender 22 desember: ”Ding Dong the Witch is Dead” fra serien Canal Zone av Richard Prince

PRINCE

Richard Prince, Ding Dong the Witch is Dead, 2008, fra Canal Zone-serien.

Richard Prince er født 1949 i Panama-kanalsonen og er en velkjent amerikansk kunstner for de fleste.[i] Mest kjent for sin approprierte seire Untitled (Cowboys) hvor cowboyene fra Marlboros klassiske plakater ble klippet vekk fra logo og reklametekst og blåst opp i stort format. Eller verket Spiritual America, hvor tittelen er inspirert etter Alfred Stieglitzs ikoniske verk om den amerikanske kultur og folkesjel i 1920-årene, men her i Princes tilfelle er et appropriert verk etter et fotografi av en mindreårig naken Brooke Shields, fotografert av Gary Gross.

Verket Ding Dong the Witch is Dead stammer fra Prince’ serie Canal Zone fra 2008. Selve tittelen er hentet fra musikalfilmen ”Trollmannen fra Oz”, uten å ha noen nærmere tilknytning enn det. ”Ding-Dong! The Witch Is Dead” er en gledes sang, sunget av de undertrykte Munchkins i det den onde heksa fra øst blir knust til døde som følge av at Dorothys hus lander oppå henne. [ii] Og den er denne gleden som Prince må ha kjent på når den årelange rettsaken mot ham endte i hans favør.

For dette skjer: Under en familieferie på St. Barthes i 2005, kommer Prince over boken Yes Rasta av fotografen Patrick Cariou fra 2000.[iii] Han har gått med tankene om å bruke sort/hvitt bilder til en seinere serie om et post-apokalyptisk øysamfunn. I boken Yes Rasta er det nærmere 100 portretter av rastafarier fra utkantområdene på Jamaica, alle fotografert på en tradisjonell måte, svært likt andre etnografiske fotoprosjekter.

De neste to årene jobber Prince periodevis med det som skal bli serien Canal Zone.  I tankene og i utkast skriver han på en filmpitch om en nærstående katastrofe: en ressurssterk familie, ledet av Charles Company er på ferie i det karibiske hav. I havneløpet ligger en gigantisk cruisebåt og om bord befinner det seg et band med rastafarier. Deretter inntreffer atomkatastrofen og de gjenlevende danner ulike grupperinger, slik som en rastabande, lesbisk gruppering etc.

Med denne ideen i bakhodet starter Prince arbeidet med serien og han skaffer seg ytterligere 3 eksemplarer av Yes Rasta. Arbeidet er svært intenst. Han bruker alt fra en halv dag til maksimalt halvannen på å ferdigstille de enkelte verkene.

Teknikken hans er følgende: først plukker han ut ulike utklipp fra magasiner med damer og gitarer for deretter, på noen verker, å teipe fast damene og gitarer direkte på sider revet ut fra Yes Rasta. Han sender så bildene til en fotobutikk, som skanner, forstørrer og printer direkte på lerret med inkjet. Prince får så dette i retur. Deretter kan han rive opp elementer av lerretene, slik som en kvinnefigur, gitar, mannskropp og så igjen feste disse til et nytt lerret ved å bruke maling mellom lagene og dra over med en svaber (squeegee technique). Han tegner også over flere av ansiktene, slik som i Ding Dong the Witch is Dead, med ett av hans kjennetegn: lozenge-ansikt. (ovale ensfargede sirkler over ansiktet). Motivene i serien er løst forbundet med hans opprinnelige pitchidé. Han har tatt ideene i en litt annen retning slik at det enkelte verk på en måte blant annet representerer et slags band.

Gagosian Gallery i New York fra november til desember 2008: utstillingen inneholder 15 bilder. Prince selger for over $ 10 mill. amerikanske dollar.

Men: Patrick Cariou blir svært fornærmet over bruken av hans fotografier uten å ha gitt tillatelse til det, selv om det ettertrykkelig står Copyright-erklæring i nevnte bok. I tillegg blir det ikke noe av en potensiell utstilling i New York med fotografier fra Yes Rasta, da den aktuelle galleristen Christina Celle vegrer seg for å stille ut ”de samme” verkene som var med i Gagosians Prince-utstilling.

Patrick Cariou saksøker Prince og Gagosian Gallery med Larry Gagosian og Rizzoli Publishing med på kjøpet for brudd på opphavsretten 30. desember 2008. Prince’ forsvarere påberoper seg ”fair use”. I et seks timers langt vitnesbyrd forklarer Prince seg rundt sin egen karriere, kunstnerisk virke og alle forhold knyttet til Canal Zone. Vitnesbyrdet er vel vært å lese , da det til nå er det lengste intervjuet Prince har vært med på,  i tillegg til at det hele er avlagt under ed. [iv]

18. mars 2011 vinner Cariou  etter vurdering av dommer D. Batts ved US District Court. Prince dømmes for på utilstrekkelig vis kommentere Carious originalverk. Å kommentere eller parodiere er sett på som et av kriteriene for å falle under ”fair use” (men kun i gitte tilfeller).  I dommen kan Cariou gjøre det han selv vil med de resterende verkene fra Canal Zone som ikke er solgt. Dette åpner for en ikonoklasme. Noe Cariou ikke ønsker.

Prince anker selvfølgelig til Second Circuit Court. Av de totalt 30 verkene Cariou gikk til rettsak mot, blir hele 25 av de frikjent 25. april 2013. Prince har vunnet! De gjenværende 5 verker, blir sendt nedover i rettssystemet for ny vurdering av ”fair use”. I dommen, som er like kontroversiell som den avlagt av dommer Batts, heter det at disse verkene tilstrekkelig transformerer originalene inn i en ny kontekst. Det er ikke lengre tvil om at de opprinnelige konteksten rundt livet på Jamaica er blitt  tilstrekkelig endret av Princes til en verden etter atomkrig.

11. november 2013 avviser amerikansk Supreme Court Carious anke og dommen i Princes favør står. Selv om 5 verk fortsatt er i rettssystemet kan Prince, Gagosian Gallery og Rizzoli Publishing puste lettet ut i julen. Selv om man kanskje skulle tro at opphavsrettsvernet var sterkere for originalverkene enn for de sekundære verkene, så er det i caset Cario v Prince motsatt. Uansett: Ding Dong! The Witch Is Dead.

Johnny Amundsrud


[i] http://www.gagosian.com/artists/richard-prince

[ii] http://en.wikipedia.org/wiki/Ding-Dong!_The_Witch_Is_Dead

[iii] http://www.patrickcariou.com/rasbook.html

[iv] http://www.amazon.com/Deposition-Richard-Prince-Cariou-Prince/dp/3952339148

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *