Julekalender 17 desember: Giotto di Bondone – Barnemordet i Betlehem, fra Arenakapellet i Padova (ca.1305)

arena_chapel_c1310_massacre_of_the_innocents1328727369086

 

Midt i juletidens hygge kan det være verdt å stoppe opp et øyeblikk for å dvele ved verdens grusomheter, gjennom et av de mest hjerteskjærende motivene i kunsthistorien: Barnemordet i Betlehem. Historien fortelles i Matteusevangeliet (2,16-2,18): “Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia:

             I Rama høres skrik,

            gråt og høylytt klage:

            Rakel gråter over barna sine

            og vil ikke la seg trøste.

            For de er ikke mer.”

Mens Jesusbarnet ble reddet gjennom flukten til Egypt, gikk det ikke like godt for hans jevnaldrende, som ble drept fordi Herodes fryktet å miste makten. Matteus gjør et poeng utav å knytte Jesu fødsel opp mot de gammeltestamentlige profetene, og barnemordet er et eksempel.

Andrea di Bartolo (ca. 1380)

Andrea di Bartolo (ca. 1380)

Giotto di Bondone (1267-1337) anses som en protofigur for renessansen, fordi hans figurer er malt med noe større perspektivisk dybde og kroppslig tyngde enn vi ellers forbinder med middelalderen. Dette gjelder også hans gjengivelse av Barnemordet i Betlehem, men her bør vi i tillegg legge merke til hans nitide forsøk på å gjengi korrekte ansiktsuttrykk. Man kan tydelig lese smerten og fortvilelsen i mødrenes fjes. Til sammenligning kan man se på Andrea di Bartolos fremstilling av samme motiv fra ca. 1380. Der er ansiktsuttrykkene mindre realistiske og derfor mindre talende.

Pieter Bruegel d.e. (1565-67)

Pieter Bruegel d.e. (1565-67)

I romjulen, den 28. desember, har katolikker sin festdag for De uskyldige barna i Betlehem. Hendelsen ble markert allerede på 400-tallet, og de små guttene er blitt ansett som de første martyrer innen kristendommen. Senere brukte Pieter Bruegel d.e. denne bibelhistorien for å fortelle om grusomheter i sin egen tid, i forbindelse med spanjolenes fremferd i Flandern. Han gjorde dermed barnemordet til et symbol for andre angrep på uskyldige.

Massakren ble også minnet i flere mysteriespill, blant annet et i Coventry i England. Scenen inngikk i Juleevangeliet, og fra 1500-tallet er det bevart både tekst og melodi til en sang som ble brukt, den såkalte Coventry Carol. Den synges fra ståstedet til en av mødrene i Betlehem.

Det siste verset av denne sørgmodige julesangen lyder som følger:

            “That woe is me, poor Child for Thee!

             And ever mourn and may

             For thy parting neither say nor sing,

             Bye, bye, lully, lullay”

Uavhengig av videre teologiske implikasjoner er det altså ett aspekt ved barnemordet som sto sentralt både for toscaneren Giotto på 1300-tallet og britene som nedskrev Coventry Carol på 1500-tallet: de menneskelige reaksjonene i møte med tragedien.

Linn Borgen

Leave a Reply