Museumsvokter over plique-à-jour, Dior og galvaniserte spiraler

Hun er sølventusiast, tidligere formidlingsleder og lærer, svoren fan av strandbaren på Stokkøya og ex-smykkekunstner som tok master på penissmykker. Kolleger omtaler henne som en ubeskjeden visjonær, som ofte må dras ned på jorden. Åshild Adsen har sittet i direktørstolen på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum en måned – den sjette direktøren i museets 120-årige historie.

Åshild Adsen  Foto: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

Åshild Adsen
Foto: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

Den 1. september 2013 fikk et av Norges tre kunstindustrimuseer ny direktør.  Den utvalgte hadde en mastergrad i design fra England, og gikk fra stillingen som leder av museets formidlingsavdeling.  Siden 2005 har Åshild Adsen (f. 1972) undervist ungdommer om Hannah Ryggens billedtepper, produsert vandreutstillinger om moderne kunsthåndverk, samt laget brosjer på museets verksted sammen med 5. klassinger. Nå forvalter hun en av Norges mest betydningsfulle samlinger av art nouveau, scandinavian design og haute couture.

–       Da jeg ble direktør følte jeg en blanding av jublende glede og ærefrykt. Nordenfjeldske kunstindustrimuseum har en lang historie og en fantastisk samling av internasjonalt format. Å få utforme en utstillingsplan sammen med staben blir uhyre interessant. En annen – men ikke minst like viktig del av jobben – blir å sørge for at vi jobber godt sammen, og at vi har ressurser til å holde oss oppdaterte når det gjelder forskning, forvaltning og formidling

Den siste måneden har vært preget av en hektisk timeplan. Studietur med ledergruppen til Bilbao, museumsforbundets årsmøte i Tromsø, stadige møter med administrasjon, ansatte, kunsthåndverkere og kolleger. Denne uken åpner museet omHavnelser – en separatutstilling med strikkedesignduoen Duodu. Intervjuet ble avtalt for en drøy måned siden, men må presses inn mellom utstillingsmontering, møte om samlingsforvaltning, og innflytning på direktørkontoret. På spørsmål om hvordan første måned har vært svarer hun kort:

–       Travel, selvfølgelig.

Lycra, kongelige biler og pepperkaker. Adsens travle hverdag er ikke noe nytt fenomen. Det siste året har hun vært med å produsere to utstillinger, og en tredje er på trappene. Hun var kurator for utstillingen Fra Krinoline til Lycra, kunstindustrimuseets markering av stemmerettsjubileet i 2013. Utstillingen undersøkte hvordan klær konstituerer og reflekterer kvinneroller de siste 150 år.  Gjenstandsmaterialet inkluderte dressjakken til Kristin Halvorsen, «ibsenske» korsetter, Fifthy Shades of Grey-estetikk, samt hoppdrakten til Anette Sagen.

–       Fra krinoline til Lycra skulle illustrere kvinnenes frigjøringskamp fra klærne. Vi tok utgangspunkt i Gina Krogs sitat «vekk med korsettene, vekk med broderiene og ut av stuene». I tillegg til en tradisjonell utstillingsdel ville vi aktivisere publikum. I et eget utstillingslaboratorium kunne de besøkende utforske krinoliner, burka og dressjakker.

Dagen etter utstillingsåpningen gikk Adsen over til et nytt prosjekt, et samarbeid mellom ulike institusjoner i Museene i Sør-Trøndelag. Utstillingen Fra Berliner til Buick er en del av regjeringens 75-årsgave til kongeparet, seks utstillinger med samletittelen Den kongelige reise. Den 3. juni åpnet et nyoppusset lokale på Kulturbunker Dora AS, med blant annet kroningsvognen fra 1906 og kronprins Olavs mini-Cadillac fra 1912.

–       Fra Berliner til Buick er den første fellesutstillingen produsert av Museene i Sør-Trøndelag. Den er et konkret resultat av konsolideringsprosessen som har pågått de siste årene. De første årene handlet konsolidering mye om juss og nye rutiner, men endelig ser vi at de museale intensjonene realiseres. Fellesprosjekter innenfor samlingsforvaltning og formidling bidrar til kompetanseheving på de enkelte museene, samtidig som de ansatte får være en del av et større fagfelleskap. Fra Berliner til Buick er et eksempel – arbeidsgruppen ble sammensatt på tvers av fire ulike museer. Arbeidet var enormt givende, og vi har høstet en rekke erfaringer som vi tar med oss videre i nye prosjekter.

Den siste utstillingen Adsen vil være ansvarlig for i 2013 er en pepperkakeutstilling – et konsept hun har lånt fra Arkitekturmuseet i Oslo. Direktørskiftet vil ikke umiddelbart påvirke museets videre utstillingsprogram, som allerede er bestemt frem til 2015. Adsen har understreket at fremtidige utstillinger skal utarbeides i samråd med staben, men innrømmer at hun har noen tanker om museets virksomhet de neste seks årene.

–       Kunsthåndverk og designfeltet er i enorm endring. Industrien blir mer fjernet fra menneskehånden, roboter og 3D-printere inntar produksjonen. Parallelt ser vi – heldigvis – en voksende interesse for håndverk, brukskunst og husflid. Samtidig som vi klamrer oss til smarttelefonnene brukes teknologien til å dele strikkeoppskrifter og selge egen produksjon på Etsy. Museets utstillinger må speile denne utviklingen, her har vi et enormt stykke arbeid foran oss. Jeg reiser til London i neste uke for å se hvordan designmuseet bruker 3D-printere i utstillingen The future is here, det blir spennende!

Manchester – Oslo – Trondheim. Adsen er født og oppvokst i Trondheim, og etter videregående skole begynte hun å studere produktdesign på Høyskolen i Akershus. Utdannelsen fortsatte i England – med en bachelorgrad i 3D-design ved Manchester Metropolitan University. Mastergraden i Metalwork and Jewellery ble avlagt i 1999 ved Sheffield Hallam University. Oppgaven omhandlet smykker som meningsbærende objekter, og utforsket konsepter knyttet til kvinner, kjønn og humor – med bakgrunn i teoriene til Veblen og Bourdieu.

–       Dette var jo midt på 90-tallet. I ettertid kan jeg vel si at det var en typisk masteroppgave for en nordisk kvinne i slutten av 20-åra.

Etter ferdigstilt utdannelse jobbet Adsen som lektor i formgivningsfag ved Sandaker videregående skole i Oslo. Etter nesten fem år i skoleverket flyttet hun tilbake til hjembyen Trondheim, og begynte i formidlingsavdelingen ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Parallelt virket Adsen som smykkekunster, blant annet mottok hun Trondheim kommunes kunstnerstipend og studieopphold i Berlin i 2007. Da Adsen tiltrådde direktørstillingen sa hun opp medlemskapet i Norske kunsthåndverkere, og avsluttet sin virksomhet som praktiserende smykkekunstner.

–       Jeg har nok vært mer opptatt av kunsthistorie og -teori enn å fremstille egne arbeider. Derfor ser jeg overgangen fra det utøvende til det museale feltet som en naturlig utvikling. Etter tiltredelsen har jeg fått tilbakemeldinger om at museet oppleves som lukket og ekskluderende. Formidlingserfaringen blir derfor sentral når vi utformer en ny museumsstrategi – samlingene og utstillingene lever kun i møte med publikum. Vi må i dialog med byen rundt oss, men også fagmiljøet for øvrig. Dialog må skapes på flere plan, og her kan vi lære av gode kolleger i museums-Norge.

Møller, Munthe, Memphis. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ble grunnlagt i 1893, og Adsen er som nevnt den sjette direktøren i museets historie. Hennes forløpere er kjente autoriteter innenfor kunsthistoriefaget; Jens Thiis, Fredrik B. Wallem, Hans E. Dedekam, Thorvald Krohn-Hansen og Jan-Lauritz Opstad. Museets samlinger er omfattende; hollandske barokkskap, trondhjemsk praktsølv, billedvever etter Gerhard Munthes eventyrkartonger, emaljekunst av Grete Prytz Kittelsen, samt Norges største samling av japansk kunsthåndverk.

–       Samlingen utgjør museets ryggrad, selve kjernen i vår virksomhet. Stadige låneforespørsler fra museer i inn- og utland befester dens styrke og relevans. Takket være Jens Thiis, som gikk ut over sine fullmakter og brukte alt for mye penger, sitter vi i dag med et unikt Van de Velde interiør. Samlingene har også økt gjennom gaver, for eksempel ble en stor del av Japansamlingen donert av Gunvor og Olav Apold. Et viktig satsningsområde blir å digitalisere museets 30 000 gjenstander, og gjøre de tilgjengelig på Digitalt Museum. Dette er en kunstarv vi må dele globalt!

Et vedvarende credo bak museets ervervelser er en sterk vektlegging av samtiden. Rundt 1900 anskaffet Jens Thiis en rekke betydningsfulle arbeider av art nouveau-pioneerer som Henry van de Velde, Louis Majorelle og Émile Gallé. Samtidsorienteringen ble gjenopptatt etter 2. verdenskrig av Thorvald Krohn-Hansen, som allerede i sitt tiltredelsesintervju postulerte: «Mitt ønske og mål er at kunstindustrimuseet skal tjene livet, ikke bare verne om fortidens minner».[1]  De siste 34 årene har Jan-Lauritz Opstad fortsatt denne linjen med omfattende innkjøp av moderne design og kunsthåndverk – både fra Norge og øvrige deler av verden.

–       Jeg blir nok en annen type direktør enn min forgjenger, men hvordan type vil bare tiden vise. Jeg har jo ikke flyttet inn i kontoret ennå, så det er enda «early days». Blant innkjøpene som Jan-Lauritz Opstad har gjort vil jeg trekke frem smykkesamlingen som spesielt interessant. The New Jewellery Movement er godt dokumentert og jeg ser frem til å foreta nye innkjøp til denne samlingen.

Kongebolig, herregård og pissblå tepper. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum består ikke bare av den senmodernistiske bygningen i Munkegata 3-5. Den rødfargede tegelsteinsbygningen fra 1968, signert Herman Kragh, utgjør bare én av museets lokaliteter. Museets øvrige virksomhet inkluderer sommeromvisningene i Stiftsgården – én av Norges fem offisielle kongeboliger. Opprinnelig ble den 4000m² store trebygningen oppført som bypalais for geheimrådinne Cecilie Christina Schøller, og regnes som et hovedverk fra «den trondhjemske gullalderen» på 1700-tallet. I 1800 ble bygningen solgt til staten, og de siste to århundrene har paléet innehatt rollen som Norges kronings- og signingsresidens.

–       Museets ansvarsområde strekker seg både i tid, i areal, og på ulike arenaer. De ulike arenaene gir innfallsvinkler til spennende utstillinger og formidling. Samtidig ser vi at dette krever mye arbeid innenfor forvaltning og forskning, derfor må vi hele tiden prioritere hardt på grunn av begrensede midler.

Museet bidrar også med formidling og konservering på Austråttborgen på Fosen, hvis historie er nært forbundet med den norske reformasjonen. Herregården ligger i Ørland kommune – hvor museet også driver Hannah Ryggen-senteret på Ørland Kultursenter. Hannah Ryggen regnes som en av Norges mest markante kunstnere i det 20. århundre, og Ryggens sterke samfunnsengasjement manifesteres i hennes monumentale billedtepper.

–       Hannah Ryggens tekstilkunst er museets aller viktigste verker. Vi registrerer at utstillingen i Oslo Kunsthall og Documenta har bidratt til en kraftig økning i interessen for henne.  Det er jo gledelig for oss – og jeg ønsker ny forskning omkring Ryggens kunst velkommen.

St.meld. nr 49. Framtidas museum. Direktørstillingen ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ble ved Adsens tiltredelse omgjort til et seksårig åremål, med mulig fornyelse på ytterligere seks år. En viktig oppgave for den nye direktøren blir å tydeliggjøre kunstindustrimuseenes mandat i et nytt årtusen. Som Ingeborg Glambek påpeker var kunstindustrimuseenes opprinnelige funksjon å skape en bevisstgjøring omkring estetisk og håndverksmessig kvalitet. 1800-tallets forbrukermønster skulle reformeres – både blant produsenter og konsumenter – gjennom utstillinger, mønstersamlinger og opplysningsvirksomhet.[2] I dag er det nok ytterst få utstillinger som produseres med denne målsetningen for øye, og Adsen blir avslutningsvis utfordret på å definere kunstindustrimuseenes nye samfunnsmandat.

–       Som samfunnsaktør må kunstindustrimuseet være med å diskutere problemstillinger om design, forbruk og bærekraftig utvikling. Jeg nevnte tidligere at design og kunsthåndverksfeltet er i endring – flere håndverksteknikker står i fare for å bli glemt. Derfor må museet formidle den handlingsbårne kunnskapen og vie plass til immateriell kulturarv.

Plutselig ser hun på Mondaine-klokken, beklager seg over at hun er forsinket til neste møte og stormer ut igjennom døren. To sekunder senere er hun tilbake:

–       Beklager – jeg glemte telefonen.


Morten Spjøtvold

Merknad: Åshild Adsen var undertegnedes tidligere sjef og kollega, i.e. «journalisten» er sterkt inhabil. Lesere anbefales en «critical reading» av intervjuet – panegyrisk omtale er forsøkt unngått.

[1] Nidaros, «Kunstindustrimuseet skal tjene livet ved å arbeide for moderne brukskunst», (3. mai 1946).

[2] Glambek, Ingeborg. «Kunstindustrimuseer og den kunstindustrielle bevegelse». I Samling og museum: Kapitler av museenes historie, praksis og ideologi, 95-110, red. av Arne Bugge Amundsen og Bjarne Rogan (Oslo: Novus forlag, 2010), 100, 105, 107.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *