12. desember: Narsissistisk videokunst?

I Video: The Aesthetics of Narcissism (1976) utvikler Rosalind Krauss en relativt polemisk kritikk av det på tidspunktet unge video-mediet. Krauss argumenterer for at praksisen med å vende kamera mot seg selv, mens man ser bildet direkteoverført på en videomonitor – slik blant annet Lynda Benglis og Vito Acconci gjorde – viser til en narsissistisk tendens bygget inn i selve mediet. Dette underbygges av Krauss ved hjelp av en betydelige dose med Lacansk psykoanalyse og følges opp med en appell til kunstnere om å benytte mediet til å motstå det Krauss forstår som de hegemoniske tendensene ved TV-mediet.

Krauss trekker frem Richard Serra og Nancy Holts Boomerang (1974) som et verk som lykkes med å oppfylle begge disse kriteriene. Boomerang viser Holt mens hun forsøker lese tekst, simultant med at hennes egen stemme spilles tilbake over et par hodetelefoner med en ørliten forsinkelse. Resultatet er at Holt raskt mister evnen til å utrykk seg sammenhengende, noe Krauss trekker frem som et eksempel på hvordan videomediet, konfigurert i en lukket loop, trekker oppmerksomheten til individet inn mot seg selv med paralleller til Lacan sin berømte speil-metafor.

 

Kritikken av TV-mediet er langt tydeligere og artikulert i Holt og Serras Television Delivers People fra 1973. Her har Holt og Serra tatt i bruk en nesten 7 minutter lang rullende tekst som advarer publikum om at det er TV-seeren selv og ikke mediet som er gjenstand for forbruk. Blid, medgjørlig og intetsigende heismusikk akkompagnerer teksten mens den passerer over den blå bakgrunnen.

Selv om Television Delivers People forsøker å angripe TV-mediet gjennom en subversiv overtagelse av TV-reklameformen er det flere aspekter ved filmen som tilsier at Holt og Serra ikke helt lyktes overta TV-reklamens høyst standardiserte og kodifiserte form. Med en lengde på nesten 7 minutter er filmen mye lengre enn en gjennomsnittlig reklamefilm og den singulære bruken av tekst på blå bakgrunn lykkes ikke med å utnytte den audiovisuelle syntesen og den semiotiske standardiseringer som er premissbærende for mediets hegemoniske status. Samtidig er det viktig å påpeke at Telvision Delivers People ble til på et tidspunkt hvor de økonomiske barrierene gjorde at kunstnere bare kunne drømme om å arbeide med video med produksjonsverdier tilsvarende underholdningsproduksjoner og både den tekniske kompetansen og det nødvendige utstyret var i stor grad forbeholdt de store TV-konglomeratene. Video var fortsatt et ukonvensjonelt og ressurskrevende medievalg for kunstnere i 1973, selv om TV hadde spilt en helt avgjørende rolle i å forme politisk og sosialt liv i de fleste vestlige land siden 1950-tallet. Dermed var det på høy tid med en kritisk tilnærming også innenfor kunstfeltet – bratt læringskurve til tross.

 

Nicholas Norton

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *