Noen tanker om formidling

Hva gjør noen til en god formidler? Dette er et spørsmål jeg har gått og kvernet på den siste tiden. I sommer har jeg jobbet som vert og omviser på flere steder, og dette har fått meg til å tenke over hva som skal til for å skape en god formidlingsopplevelse for et publikum. Det er særlig som vert på Universitetet i Oslo sin aula i sentrum jeg har grublet på dette. I anledning Munch jubileet er UiOs festsal åpent for alle frem til 13. oktober, og her kan man se den tempellignende aulaen med dens elleve store malerier malt av Edvard Munch mellom 1909 og 1916. I aulaen gir jeg både strukturerte omvisninger og går ”fritt” rundt i salen så besøkende kan stille de spørsmålene de måtte ha. Dette er en veldig direkte form for formidling som krever noen, kanskje innlysende, egenskaper, slik som gode muntlige kommunikasjonsevner og en utadvendt personlighet. Men hva annet trengs? Hva må til for at en formidler klarer å gjøre et maleri, en bygning, en historie levende gjennom ord? Hver omviser har selvfølgelig sin egen stil og tilnærming til hvordan de formidler. Men ut fra egen erfaring, tilbakemeldinger fra besøkende, og ved å følge andres omvisninger har jeg kommet frem til en del punkter jeg tror inngår i en god formidlingssituasjon. Dette er på ingen måte en fullstendig liste, men en kort oversikt over hva jeg har lært i min rolle som formidler i Universitetets aula.

Tilpass deg ditt publikum. Alle mennesker lærer på litt forskjellig vis, og hver person har sin egen agenda for sitt besøk. Noen vil vite absolutt alt og stoler på at du gir dem den mest interessante informasjonen. Andre vil stille spesifikke spørsmål og få klare, konsise svar på disse, mens det finnes dem som vil lære og utforske på egenhånd, og foretrekker å se på verkene uten innblanding fra noen andre. Uten å være for pågående må en omviser alltid vise at de er åpne og glade for å svare på spørsmål. De aller fleste syns det er flott å ha en formidler tilstede, men her er det publikum som skal sette føringene, og det beste er å la den besøkende bestemme hvor mye eller lite formidling de skal ha.

Fakta og feil. Formidling er en slags dialog, og en dialog kan ofte bli ganske personlig, som en samtale mellom gode venner. Det er viktig å være åpen og ærlig som formidler, men det er også bra å huske du er på jobb og i en slags kunnskapsmessig maktposisjon. Munch er en verdenskjent kunstner og mange har mye kunnskap og meninger om kunsten hans. Men det er også mange myter om mannen (Munch hatet kvinner; Munch hatet barn; Munch gjemte hemmelig beskjeder i bildene sine à la Da Vinci-koden), og rett og slett feilaktig informasjon som svirrer rundt. Formidlere må alltid ha sikre kilder og bruke fakta i omvisningene sine, og det er fint å kunne rette opp noen av feilene man ofte hører om Munch. Men, det er ikke alltid nødvendig å rette på alt det andre sier, særlig om det er en personlig tolkning av et bilde. Her er det viktigere at folk er åpne og villige til å si sin mening, enn at man skal terpe på alle småfeil. Og skal man rette opp feilinformasjon er det fint å gjøre dette på en diplomatisk måte. Det vil si setninger som ”nei du tar helt feil” bør unngås på det sterkeste.

Meninger. Det er også lurt å være litt forsiktig med å gi uttrykk for dine egne personlige meninger om ting. Det er absolutt lov og bra å ha meninger, men det er ofte best å holde seg unna mer kontroversielle tema eller bombastiske uttalelser. Ikke fordi det ikke er spennende å diskutere, men det kan lett ta over en samtale. I sommer har mange snakket om de fremtidige museumsbyggene i Oslo, og det har blitt et populært diskusjonstema i aulaen så vel som avisene. Det er flott at kunst og museum opptar så mange, og at de vil snakke om det med oss som jobber med kunst. Spør noen ”hva syns du om Lambda?” kan man godt si ”det er flott at Munchs kunst får et nytt hjem”, mens ”Lambda er håpløst” er en mening man bør holde utenfor jobben. Med andre ord, å være positiv er å foretrekke til negativitet.

Sladder. Skandaler og kontrovers er alltid spennende å høre om, og dette gjelder like mye sladder fra 100 år siden som fra i dag. Med navn som Edvard Munch, Emanuel Vigeland, Christian Krohg, Lorentz Dietrichson og Jens Thiis er historien om aulastriden som en Hvem er hvem? av 1910-tallets kunstpersonligheter, full av interne vennskap og rivaliseringer. Folk vil høre om stridigheter og konflikter, og en god omvisning blander et fokus på kunsten med fakta, tolkninger og små anekdoter.

Ingen er perfekte. Selv den flinkeste ekspert kan ikke vite alt det er å vite om et tema, og med Munch er dette særlig sant. Det føles kanskje litt ubehagelig, men det er lov å si at man ikke vet noe om noen spør et spørsmål du ikke kan svaret på. De fleste har full forståelse for det, og hvert sånt spørsmål er en sjanse til å lese seg opp og lære noe nytt om faget sitt.

Toveis turistkontor. Aulaen en stor attraksjon for utenlandske turister på besøk i Oslo. Selv om de fleste kommer for å lære om aulaprosjektet og Munchs malerier, er de også interessert i andre ting, og som formidler må man være fleksibel. Ved å jobbe i aulaen har jeg blitt en slags representant for UiO, for Munch 150 jubileet, for Oslo og for Norge. Jeg har tegnet på folks kart, fortalt dem om Norges historie og svart på spørsmål om det å bo i Norge (ja, vi har varmekabler i badegulvet!). Samtidig har jeg fått lære mye om andre nasjonaliteter, deres liv og hva de syns om Norge, noe som har gitt meg utrolig mye glede og kunnskap om andre land og kulturer.

Kommunikasjonsmetoder. Med mennesker fra hele verden innom aulaen er det ikke alltid man snakker samme språk, men har du spilt selskapsleken charades vet du at slaget ikke er tapt. Aldri undervurder hvor mye man kan si ved hjelp av kroppsspråk, ansiktsuttrykk og tonefall. Jeg har lagd solstråler med armene, fisket med en usynlig fiskestang, og prøvd å mime Alma Mater som ammer uten å ty til altfor bokstavelig skuespill. Med ivrige armbevegelser og et forenklet språk kan man klare å skape en god dialog med de fleste. Nikking og smiling er alltid effektivt, og peking er en klar vinner i alle situasjoner.

Sist men ikke minst… Det aller viktigste man må huske som formidler er å være engasjert! Hvis du liker å formidle og syns det du snakker om er interessant, er det stor sannsynlighet for at de du snakker med også vil mene det. En oppriktig glede for kunst og formidling vil alltid skinne gjennom, og vil gi publikum en god og positiv formidlingsopplevelse.

Freya Folåsen