Picasso, Baby

Christian Ringnes’ skulpturpark på Ekeberg skal få åpningen sin markert med en performance i regi av Marina Abramovic. I performancen skal et representativt utvalg på 300 Oslo-borgere stå på en liten plating og skrike ut, i det som skal et forsøk på en slags performance-homage til Edvard Munch og Skrik. Tommy Sørbø skrev nylig i kronikk i Aftenposten at ”Marina Abramovics kunst er så banal, intetsigende og populistisk, at den får Marianne Aulies rumpe og klovner til å fremstå som intellektuelle konfektbiter.”.

Tommy Sørbø har et godt poeng, men det banale i Abramovics kunst er symptomatisk for en mye større tendens enn bare det at Abramovic alene er banal som kunstner. Dette understrekes godt av Jay-Zs musikkvideo for låten Picasso, Baby. Videoen for Picasso, Baby blir beskrevet som ”A Performance Art Film” og er innspilt i Pace Gallery i New York. En rekke kunstnere deltar og bidrar til å legitimere filmen som kunstverk, deriblant Abramovic og Lawrence Wiener og Wangechi Mutu; andre som deltar i videoen inkluderer Performa-direktør Roselee Goldberg.

Er det virkelig snakk om performancekunst? Det fascinerende med Picasso, Baby er at den ikke bare blottlegger mekanismene for legitimering av kunstverk; her gjort gjennom Pace Gallery og kunstnerne som deltok. Samtidig viser den også i hvilken grad performance-kunsten har fått en populistisk varestatus, spesielt gjennom Abramovic, vanskelig å skille fra en konsert eller annen form for offentlig fremvisning. Vendingen er interessant, spesielt tatt i betraktning at mye tidlig performance sprang ut av en slags mistillit til kunst som kunne kommersialiseres.

I teksten til låten, nevnes en hel flokk med kunstnere. Warhol, Koons, Picasso og ikke minst Basqiuat, som for så vidt har en hiphop forbindelse gjennom en opprinnelse i graffitimiljøet i New York og som nær venn av hiphop pioneer Fab-Five-Freddy, som forøvrig også er å se i videoen. Teksten legger ikke bare vekt på at Jay-Z ønsker å eie verk av de overnevnte kunstnerne, men han sammenligner også seg selv med Picasso: ”For you to see, I’m the modern day Pablo, Picasso baby”.  Å skryte og utnevne seg selv til diverse ting er ikke noen ny trope innenfor hiphop, bare se på alle de artistene som en eller annen gang har utnevnt seg til King of New York, for eksempel. Samtidig er det påfallende at med unntak av hos Kanye West og med unntak av Basquiat, så er ikke Hip-Hop tradisjonelt sprekkfult av kunstreferanser eller en gang spesielt opptatt av å tilegne seg en eller annen kunststatus.

I Morgenbladet har Marius Emanuelsen et godt poeng med at Jay-Z ikke lenger kan holde seg til de tradisjonelle hiphop tropene nå som han har en formue på en halv milliard dollar, er blitt småbarnsfar, gründer og pop-fenomen. At kunsten dukker opp som ett ledd i å fremstå som mer sofistikert, voksen og høykulturell er uheldig for både Hip-Hop og kunsten, for det mister det spesifikke og unike ved begge uttrykksformer. Jay-Z legitimerer seg og sitt prosjekt gjennom kunst på samme måte som Christian Ringnes gjør; i denne sammenhengen er kunst et emblem for et sett med verdier som skal være både humanistiske, tverrkulturelle og i hvert fall delvis intellektuelle. Problemet er bare at disse verdiene, både hos Jay-Z og Christian Ringnes, bare blir et skalkeskjul for legitimeringsstrategier som dreier seg om noe helt annet.

Når Notorious B.I.G spyttet linjene ”All my life I been considered as the worst / Lying to my mother, even stealing out her purse / Crime after crime, from drugs to extortion / I know my mother wished she got a fucking abortion” på Suicidal Thoughts så berører B.I.G ting som er mørke og vanskelige på en måte som ikke er analogisk til hvordan Munch behandlet noen av de samme impulsene i Skrik, men som heller benhandler de følelsene på en måte som er spesifikk for hiphop som sjanger. Picasso, Baby der i mot, står i fare for å viske ut nettopp det spesifikke både i performancekunsten og hiphop. På samme greier heller ikke Abramovic sitt Ekeberg-prosjekt å si noe interessant eller spennende om Munch eller Skrik, for de er begge utrykk som reduserer relativt komplekse kulturelle former til noe som er lett å konsumere og selge. Jay-Z greier ikke å si noe om hvorfor Picasso er viktig, noe Abramovic heller ikke makter å gjøre gjennom sitt prosjekt om Munch og Skrik. Det vi i stedet står ovenfor er en banal referansekultur som ikke gavner noen.

Nicholas Norton