Representerer vern av høyblokka en bevaringsnevrose?

Høyblokka i regjeringskvartalet er tegnet av Erling Viksjø og sto klart i 1959. Bygningen har integrerte kunstverk av blant annet Pablo Picasso, Inger Sitter og Carl Nesjar.

Høyblokka er tegnet av Erling Viksjø og sto klar i 1959. Bygningen har integrerte kunstverk av blant annet Pablo Picasso, Inger Sitter og Carl Nesjar.

Av: Linn Willetts Borgen

 

Christian Sørhaug fra Telemarksforskning skriver i kronikken ”Hvem snakker om hva vi taper på bevaring” (15.09.13) om regjeringskvartalet og høyblokka. Han spør seg om antikvariske myndigheter har fått for stor definisjonsmakt, og mener samfunnet lider av “bevaringsnevroser” som “forsteiner nasjonen”. I tillegg til høyblokka trekker han frem fredningene av Operaen og Oslo lufthavn på Gardermoen som eksempler på en ukritisk holdning til vern. Han mener dessuten at den antikvariske virksomheten er økonomisk uansvarlig, og kaller den “vår tids dekadanse”. I Sørhaugs verden hindrer “bevaringskåte nostalgikere” kreativ nyskapning, og i stedet for høyblokka ønsker han å se hvordan et nytt regjeringsbygg kan bli. Han hevder med dette et lignende syn som duoen Ola Borten Moe og Morten Søberg. Ikke minst har Erling Fossen stått for tilsvarende argumenter, blant annet i en debatt på Oslo museum 25.10.11.

I motsetning til hva Sørhaug påstår er ingen ”ukritisk ånd” dominerende innen dagens kulturminnevern. Tvert i mot preges feltet av faglig selvrefleksjon og drøfting av eget eksistensgrunnlag. Dette gjelder særlig balansen i hvor mye som skal vernes og hva som skal velges bort, og man er ikke alltid enige internt. Riksantikvar Jørn Holme har for eksempel blitt kritisert gjennom mediene for ikke å være streng nok i flere kontroversielle saker. Dersom man ønsker å lese seg opp på relevante avveininger anbefales etnolog Arne Lie Christensens bok Kunsten å bevare fra 2011. Christensen har selv arbeidet med kulturminnevern i mange år. Når rivning av høyblokka møter massiv motstand blant fagfolk er det fordi bygningen anses å inneha eksepsjonelle verdier. Det er ikke hvilken som helst bygning som skal vernes, men en sentral brikke i vår kulturhistorie. Følgelig er Riksantikvaren, Byantikvaren og Fortidsminneforeningen unisone i sitt ønske om å bevare. De får støtte av Espen Johnsen, førsteamanuensis i kunsthistorie ved UiO, som har fremhevet bygningens særegne kvaliteter som byggekunst og synliggjort hvilke tankemessige forutsetninger som lå bak. Det er også verdt å merke seg at arkitektstanden slutter seg til vernekravene, tross at de har mer å vinne på nybygg. Høyblokka forener sin tids arkitektoniske og politiske streben på en måte ingen andre norske bygg fra perioden gjør. Nasjonalmuseets Ulf Grønvold trekker med rette paralleller mellom høyblokka og Nidarosdomen, som ”de mest ambisiøse satsingene i hver sin tidsalder”.

Det er naturlig at man undrer seg over og problematiserer fredningen av Operaen. Bygningen er ny, bejublet og står ikke for fall med det første. Det bør likevel være en separat diskusjon, for det kan ikke være noen tvil om at etterkrigsmodernismens arkitektur er under reelt press. Det foreslås ombygging eller rivning både i regjeringskvartalet, på Tøyen og andre steder. Fornying støttes av mange fordi bygningene oppfattes som stygge, noe som i høy grad gjenspeiles i kommentarfeltene når høyblokka omtales. Det burde være overflødig å påpeke at oppfatningene om stygt og pent varierer med øyet som ser. Personlig smak er et altfor tynt grunnlag å basere vernekriterier på, og vi må anta at fremtidens preferanser vil skille seg fra nåtidens.  Bevaring av vår viktigste bygningsarv er ikke dekadanse, men sunn fornuft, dersom vi ønsker varierte bymiljøer som skal være attraktive også på sikt. At dette automatisk skulle være økonomisk hasardiøst er ikke en rimelig konklusjon. For det første blir det krevende å bygge nytt hvert femtiende år. For det andre behøver man ikke verne alt på musealt vis som rene utgiftsposter, det går også an å videreutvikle med basis i det gamle og se kulturarven som en ressurs.

Det er heller ingen grunn til å tro at vi skal mangle arkitektoniske uttrykk for vår egen tid. Operaen er allerede nevnt, og Barcode-rekken og Renzo Pianos Astrup Fearnley Museum har vakt mye oppsikt. Byggeaktiviteten i Oslo er stor, selv etter at den globale finanskrisen slo inn. Om noen år får vi også et nytt Nasjonalmuseum på Vestbanetomta som med tydelighet vil reflektere Norges utvikling siden første del av Nasjonalgalleriet var ferdig i 1880-årene. På samme måte vil høyblokka kunne stå sammen med Henrik Bulls finansdepartement (1904) og fremtidige nybygg i regjeringskvartalet, og slik vise ulike faser i landets selvbilde. Ved å hegne om Erling Viksjøs monumentalverk sørger vi for et markant visuelt minne om etterkrigstiden. Dette representerer samfunnsforståelse, snarere enn nedfrysing eller bevaringsnevrose.

Den svenske riksantikvaren Lars Amréus twitret nylig: ”Många tror att vi på Riksantikvarieämbetet jobbar med bevarande. Det gör vi. Men vi jobbar lika mycket med förändring.” Vern er ikke å stritte mot innovasjon, men å arbeide for en byutvikling med historisk dybde.

Linn Willetts Borgen