Rudolf Stingel på Palazzo Grassi

P1030592Om jeg hadde vært heldig nok til å ha mitt eget venetianske Palazzo, ville nok ikke heldekkende teppe være blant de første interiørvalgene som falt meg inn.

Grepet med heldekkende teppe, som Stingel også har tatt i bruk tidligere, blant annet på Neue Nationalgalerie i Berlin, har i Palazzo Grassi fått 5000 kvadratmeter med utstillingslokaler å boltre seg på. Ikke bare trekker det sammen de enorme lokalene med en meget bokstavelig funksjon som bakteppe til et tredvetall av Stingel sine bilder, men det bidrar også til transformere hele utstillingslokalet til en totaliserende opplevelse; et gesamtkunstwerk som imponerer i både omfang og skala. For omtrent uansett hvor man vender blikket i Palazzo Grassi, kanskje den mest imponerende av Venezia sine mange private kunststiftelser, møtes man med Stingels oppskalerte og digitaltrykkede teppe.

Skala er vesentlig. Oppskaleringen av det slitte teppet som Stingel har tatt i bruk bidrar til en romopplevelse som ikke følger normale spatiale regler. Forestill deg å stå midt i en konstant tromp l’oeil-effekt hvor hjernens normalt refleksive evne til å bedømme størrelse og avstand konstant utfordres og hvor det fleste flater dessuten er dekket i rødt. Når også bildene varier i høyde fra bare noen titalls centimeter til flere meter, utfordres evnen til å holde takt med egen spatial orientering ytterligere. Det som kunne vært en relativt tradisjonell billedkunstutstilling fortoner seg dermed mer som en helhetlig installasjon, et opplevelsesverk, men med rammebetingelser og omfang som helt klart beveger seg langt utover grensene for de betingelsene som opplevelsesverk normalt utfolder seg i. Vellykket er også det kuratoriske grepet som begrenser antallet bilder til ett per rom. Noe over tretti bilder på 5000 kvadratmeter kan kanskje virke lite, men vært enkelt bilde har rom til å stå på egne ben, det røde teppet som nærmest bokstavelig rød tråd og garantist for visuell tetthet.

P1030574Monokrome bilder som i hovedsak utforsker ulike flate- og dybdevirkninger utgjør flertallet av verkene i utstillingens første del. Disse er utført i sølvtoner, noen ganger overtrykket, andre ganger oppskrapt. Stingel leker med konvensjonene og begrensningene i maleriet og grensene mellom illusjonisme og abstraksjon settes klarest på prøve i Portrait of Franz West. Bildet grenser mot hyperrealisme i sin gjengivelse av et fotografisk portrett, men trekkes brått tilbake av de oransje malingsflekkene som brer seg utover lerretet – en bokstavelig påminnelse om både overflate kontra illusjonistisk rom og bildets tilblivelse i møte mellom maling, pensel og lerret.

P1030597

I etasjen over har middelalderskulpturer blitt gjengitt med samme fotografiske presisjon, men med en viktig endring – de har fått livaktige pupiller. Bildene i denne etasjen er for det meste langt mindre enn de i etasjen under og gir klare assosiasjoner til ikonmalerier. Registeret av følelser og religiøse motiver er omfangsrikt og står i sterk kontrast til bildene i etasjen under som uten tvil har sitt opphav i senmodernistisk maleritradisjon. Samtidig fortsetter utforskningen av overflatebehandling. Også her er enkelte av verkene overmalt eller overtrykket, ofte med falmende barokke mønstre. Dermed blir historiske kategorier usikre i møte med Stingel sin verker. Kategorier som historie, samtid, illusjonisme, abstraksjon overbygges med en selvbevissthet og presisjon som ikke overlater noe som helst til tilfeldighetene. Disse verkene blir som konsekvens vanskelige å plassere – de fremstår som portretter, men kan like gjerne kalles ikoner. Samtidig kan de ikke akkurat sies å være overøst med religiøs funksjon. Tilførselen av pupiller er også tilførselen av emosjon. Det ligger en viss ironi i at bildene er mer livaktige en sitt skulpturelle, tredimensjonale opphav.

Det kan virke som det Stingel søker er en plass for maleriet. For i et kunstfelt hvor maleriets territorium settes på prøve av foto, installasjon og video har Stingel laget en utstillingen som er plantet i maleritradisjonen, men som likevel greier å være grenseoverskridende. Her utforskes både grenselandet mellom fotografiet og maleriet med en presisjon som kan minne om Gerhard Richter, samtidig som billedoverflaten i andre verk blir vendt nærmest tautologisk mot seg selv. Teppet blir stående som den delen som trekker det hele sammen – den delen som gjør Stingel sin utstilling til noe mer enn summen av sine enkeltdeler.

Nicholas Norton

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *