Skjærtorsdag: Den siste Nattverd av Andrea del Castagno

simenAssosiasjonen mange av oss har til en av de mest – med unntak av Korsfestelsen, som er i en særstilling – billedpotente hendelsene i den bibelske fortellingen, er Leonardo da Vincis Den siste Nattverd (ca. 1495-98). Et bilde som har siret seg inn på netthinnen til alle kunsthistoriestuderende og konspirasjonskåte krimentusiaster. Men universalgeniet hadde viktige og interessante forløpere som ikke minst bidro til å legge premissene for mange av de visuelle tropene som skulle blomstre i høyrenessansen.

En av disse er Andrea del Castagno. I dag for de fleste et obskurt og ukjent navn, Andrea vokste opp nært Monte Falterona, ikke langt fra Firenze, og det var denne kreative kakkelovnens kunstnersønner som skulle supplere Andrea med sine først forbilder. Masaccio er en, Fra Filippo Lippi en annen.

Skjærtorsdag forbindes først og fremst med og er den kirkelige festdagen til minne om Nattverden. Dette siste måltidet – som i sin tur ble den første Nattverd – som Jesus avholder med sine disipler, er som kjent dagen hvor Guds sønn fremviser og ber disiplene spise brødet som sitt legeme og vinen som sitt blod. «For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har gitt videre til dere: I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: ‘Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!’» (Kor 11: 23-24). Disse skulle symbolisere og innstifte den nye pakt mellom gud og mennesker.

«Skjær» forbindes etymologisk med det norrøne skíra – ren – og henviser vitterlig til Jesus’ vasking av disiplenes føtter denne dagen.

Riktignok er det måltidet som danner kontekst for Andrea del Castagnos originale og vitale Nattverdstolkning. Fresken fra 1445-50 finner man i refektoriet til den gjerne oversette og bortgjemte benediktinerkirken Cenacolo di Sant’ Apollinia i Firenze. Refektoriet er for øvrig det første ferdigstilte bygget av sitt slag i den italienske renessansen.

Den siste Nattverden er bemerkelsesverdig for sitt følsomme og ekspressive farvespill, men ikke minst sin naturalisme, som langt på vei legger føringer for figuralavbildning i høyrenessansekunsten rundt 1500. I Andreas bilde er det første som slår tilskueren de optiske trompe l’oeil-grepene. Komposisjonen er fullkomment utarbeidet i et geometrisk tablå som «punkterer veggen», slik Vasari formulerte seg.

Vi ser Jesus og disiplene avbildet i selvstendig, inderlig og grunnende selvrefleksjon. Johannes ligger langflat over matbordet og kontrasteres merkbart med den rakryggede og lett overspente Judas Iskariot som for anledningen er henvist til yttersiden av bordet. Iøynefallende er den åpenbare stereotypiseringen av jødiske trekk i Judas-figuren som er eksplisitt nesten til det aggressive. Andrea har droppet den kunsthistoriske gjetteleken på pedagogikkens vegne.

Den frie og skulpturale modelleringen av disiplinene bidrar til å balansere komposisjonen, som både hos disse, så vel som i sine eksotiske antae-pilastre som rammer inn dramaet, baserer seg på klassisk formler. Andreas lite subtile ønske om å briljere med sine forkortningsferdigheter er ikke mindre spektakulære av den grunn. Tak og gulv har begge deler nytt godt dette.

Den siste Nattverdens mest eiendommelige innslag er dog uten sammenligning de tilnærmet abstrakt-ekspresjonistiske marmorblokkene på bakgrunnsveggen. Det er naturligvis hverken snakk om marmor eller abstrakte malerier 450 år før sin tid. Motivene Andrea har malt inn bak protagonistene er referanser til romersk dekorasjons – og malerkunst, mer bestemt den Første Pompeianske Stil eller Strukturelle Stil, slik den tyske kunsthistorikeren og klassiske arkeologen August Mau (1840-1909) betegner den. Denne, som nøt mest popularitet mellom 200 og 80 f.kr, hadde som mål å illudere fargerike marmorstykker tilsynelatende integrert inn i veggen. Fargepanelene aksentuerer veggens flathet fremfor noe og hadde som oppgave å utbasunere eierens rikdom og formue, noe det faktum at de utelukkende er funnet i overklassehjem antyder.

Den siste Nattverd er et kreativt testamente over Andrea del Castagnos kunstnerskap, som stilmessig dessverre nøt middels til lunken resepsjon i hans umiddelbare omgivelser. Grunnet klosterets lukkede og avskjermede forretningsmodell forble hans særpregede og innovative naturalisme i samtiden en glemt og gjemt prestasjon.

Skulle du derimot befinne deg i Firenze i dag fortjener hans ubestridte mesterverk udiskutabelt en liten times oppmerksomhet.

Simen K. Nielsen

Leave a Reply