The Price of Everything and the Value of Nothing

Andy Warhol - Dollar Sign (1981)

Andy Warhol – Dollar Sign (1981)

I november 2013 ble det offentliggjort at tyske myndigheter hadde oppdaget omtrent 1500 kunstverk, blant dem flere som lenge hadde vært regnet som tapt, i en leilighet i München. Samlingen, som sannsynligvis stammet fra nazistenes beslagleggelser av det de valgte å betegne som degenerert kunst under andre verdenskrig, inkluderte verk av en rekke kunstnere som regnes som helt sentrale navn i europeisk modernisme, der i blant Picasso, Mattise, Klee og Chagall. Mannen som var i besittelse av samlingen, Cornelius Gurlitt, hadde sannsynligvis fått den fra sin far, Hildebrand Gurlitt, en fremtredende kunsthandler og kunsthistoriker som under krigen hadde hatt ansvaret for å organisere Tyskland sine beslag av kunstverk i Frankrike. 

Da nyheten først ble kjent, fokuserte mediene for det meste på pengeverdien til samlingen, estimert til rundt €1bn. Vinklingen var ikke overraskende, pengeverdien er ofte det enkleste argumentet å igangsette for hvorfor kunstverk er viktige når mediene skriver om kunstrelatert kriminalitet. Samtidig er dette et fokus som ikke er spesielt heldig. Det sier lite om kunstverkene, og dessuten lite om hvorfor de havnet på avveie til å begynne med. Langt mer interessant enn pengeverdien er prospektet over at verk som kan ha blitt regnet som tapt skulle dukke opp. Pengeverdien blir som vinkling en ”path of least resistance” i at den reduserer tyveriene som ble gjennomført under krigen til rent økonomiske tyverier, uten å egentlig si noe om den omfattende undertrykkelsen av det kulturlivet som hadde fått blomstre i Tyskland under Weimarrepublikk-årene.

Samtidig er det også viktig å påpeke at de kunsttyveriene som ble begått under andre verdenskrig, i mange tilfeller også er uløselig knyttet til holocaust. Slik sett blir pengeverdien endra mindre viktig – det er ikke bare snakk om kunsttyverier satt i system og sanksjonert av en europeisk stormakt, men også om den mest systematiske utslettelsen av andre mennesker som noen gang har blitt igangsatt. Omfanget var såpass uhåndgripelig at filosofen Theodor Adorno, som selv var tysker av jødisk herkomst, stilte seg spørsmålet om det engang var mulig å skrive poesi i kjølvannet av holocaust. Sett i et slikt perspektiv, blir pengeverdien lite relevant.

Nylig annonserte Hennie Onstad Kunstsenter at de hadde ferdigstilt arbeidet med å tilbakelevere et Matissebilde som hadde blitt fratatt kunsthandleren Paul Rosenberg under okkupasjonen av Frankrike. Niels Onstad hadde kjøpt bildet uten å være klar over den bakomliggende historien, men etter omfattende undersøkelser gikk HOK med på tilbakelevere bildet. Pressedekningen av denne saken har tok en helt annen vending enn den kunne ha gjort, mye takket være Hennie Onstad sitt fokus på de etiske sidene ved tilbakeleveringen, fremfor et fokus på takstverdien til bildet. Tone Hansen uttalelser om at museet ønsker å igangsette prosjekter knyttet til eierhistorikk er interessante – kanskje slike prosjekter vil kunne føre med seg andre måter å tenke på verdi enn økonomisk verdi, også i saker hvor rettmessig eierskap er i tvil.

Også Cornelius Gurlitt har vist noe vilje til å tilbake levere de bildene i hans samling som eventuelt er stjålet, skal vi tro pressemelding som nylig ble sluppet. Det gjenstår å se hvor undersøkelser av opphavet til de ulike verkene vil føre og om Gurlitt kommer til å holde det han har lovet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *