Utstillingsanmeldesle: KjARTan Slettemark – Kunst for kunstens skyld

Hvor: Museet for samtidskunst
Når: 13.09.3013 til 23. 02. 2014
Kurator: Stina Högkvist

Utskjelt, beundret, elsket og hatet. Dette er noen av de karakteristikker som beskriver Kjartan Slettemark (1932-2008) og hans kunstnerskap.  Som en av Nordens kanskje aller mest aktive kunstnere i etterkrigstiden, har han aldri vært tilbakeholden i sin bruk av eksperimentelle, så vel som performative utrykksjangre. Som ett resultat av hans konstante (og til tider aggressive) søken etter kunstens virkelig sannhetsgehalt og fordømmelse av det faste jeg, spenner hans virksomhet fra en rebelsk utbryterfase, etterfulgt av i en periode full av samfunnskritisk og politisk ladet turbulens, som så munner ut i en modningsfase hvor kunsten blir ett redskap for opplysning og helbredende virksomhet.

Kontekstuell kronologi. Utstillingen er viet hele andre etasjen av museet, fordelt på ulike rom og mindre kammer hvor verkene er plassert. Hvert rom er knytte til en spesifikk livsfase og inneholder verk representativt for disse. I de første rommene møter vi Slettemarks spede begynnelse og debut, bestående av tidlige abstrakte landskapsportretter og karikaturer av blant annet kjente middelalderscener, av typen man finner i stavkirker. Det er her hans eksperimentelle, utforskende blikk kommer til syne, særlig i de abstrakte landskapsskildringene hvis komposisjon består av lange, nærmest sporadiske penselstrøk som dekker hele overflaten. Materialet som er brukt er primært olje, men Slettemark skal senere ha gått over til akryl, siden fargepigmentet artet seg som mer fleksibelt og jobbe med, hva gjald nyansering og endring av fargevalører. Kolorittet er variert og spenner fra de mørke, matte jordnære farger, til lyse, skrikende farger i pastell.  Formspråket kan minne litt om abstrakte ekspresjonismen fra 1900-tallets første halvdel, men er på ingen måte figurativ.

Hvilke landskaper det her er snakk om er dog ukjent, og bildene gir heller ikke noen vesentlige ledetråder eller hint til dette. Betrakteren står deretter igjen som eneste forutsetning for tolkning, en ramme som i dette tilfellet er stor. For Slettermark var dette ett høyst viktig aspekt, nemlig å gi rom for alle tolkninger, uten å være definerende eller forklarende i sin tilnærming til verket. Dette higet etter å bryte ut av strikte normer og foreldede regler, er blant annet ett resultat av hans aversjoner overfor de akademiske doktriner og institusjoner som ennå forfektet dette. Han var selv tatt opp ved Statens kunstakademi, men oppholdet her var kortvarig og han endte sin utdanning her til fordel for ett nytt liv i Sverige. Han oppfattet nemlig deres undervisningssystem som gammelmodig og diminuerende i forhold til den frie kunstneriske utfoldelse, som han så sterkt proklamerte.

Politisk ståhei, Vietnam og kreativ kontrovers. 1960-årene blir tiåret hvor hans kunst virkelig får sitt ypperste gjennombrudd.  Dette er ett av utstillingens høydepunkt, hvor Slettemark viser seg fra sin kanskje aller mest kreative, men kontroversielle side. Hans nyvunne entusiasme og fascinasjon for plast (ett material som i dette tiåret, blir selve symbolet på masseproduksjon) skal vise seg og bli ett dominerende aspekt i hans kommende kunst-produksjon. Dette blir ett sentralt moment i hans Assemblage-serie, som er en rekke bilder bestående av smeltet plast og polyester, kombinert med diverse skrot. Bildene fremstiller abstrakte og til tider uhyggelige formateringer, hvor den hudfargede plasten og det resirkulerte skrotet danner tilløp til menneskeliknende attributter som munner og øyne.

Kjartan Slettemark «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør» 1965, Nasjonalmuseet

Kjartan Slettemark «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør» 1965, Nasjonalmuseet

Det kanskje mest oppsiktsvekkende verket fra denne perioden er hans Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør fra 1965, som forestiller en åpen, blodrød munn, plassert mot en påmalt beige/hvit bakgrunn. Nederst i munnen, i bildets forgrunn, kan man se en liten forkrøplet og maltraktert dukke. Over den sistnevnte figuren, kan man skimte en rekke bokstaver som utgjør ordet: Vietnam.

Opphavet til dette verket skulle være en artikkel som Slettemark kom over i den svenske avisen Dagens Nyheter. I reportasjen konfronteres han med de grusomheter som menn, kvinner og i større grad barn ble utsatt for under de amerikanske styrkenes bombardement. Verket ble derfor en direkte gjenspeiling av lidelsene menneskekroppen undergår i kontakt med det grusomme stoffet napalm. Hvor legemet dusjes med etsende syre, hvorpå huden så faller av og kroppen forvitrer. Denne opplevelsen gjorde sterkt inntrykk på Slettemark og han fikk med dette verket sette ord på de meningsløse og urettferdige konsekvensen som en slik krig bærer med seg. Verket ble ikke bare en sensasjon, men også notorisk kjent for sitt brutale og ekspressive uttrykk, noe som trigget til debatt rundt bildets komposisjon og legitimitet som kunstverk. På sin turneringsrunde rundt om i Norge, var reaksjonene til tider så sterke og voldelige, at det ble utsatt for både vandalisme og hærverk. Ved en anledning ble det faktisk forsøkt hogget i hjel med øks, som resulterte politibevoktning av verket i den resterende visningstiden.

Kjartan Slettemark, «Polis som suger på tumme» 1978. Foto: Hans Esselius

Kjartan Slettemark, «Polis som suger på tumme» 1978. Foto: Hans Esselius

Også i vårt naboland Sverige fikk man kjenne på Slettemarks politiske kritikk og samfunnsmessige skråblikk. I museets venstre fløy er mye av hans virke i Sverige godt representert. På denne tiden preges han sterkt av ungdomsopprøret, motreaksjoner mot det etablerte, samt legalisering av hasj. Mye av dette kan sees dokumentert som filmsnutter vist på overhead, samt ulike avisutklipp og artikler fra den tiden hengende på veggene. Dette er også en tid hvor Slettemark sliter, både på det økonomiske så vel som på det sosiale plan. I tillegg til å være en hyppig sosialklient og avhengig av trygd, var han også stadig på kant med politiet, mye på grunn av hans noe utagerende oppførsel i offentligheten. I affekt og sterk misnøye mot staten og deres vakthunder, tegnet han en rekke karikaturer som forestilte svenske politimenn i stram giv akt, med buksa nede og med batongen på spenn. Den seksuelle undertonen og det falliske utrykket kommer særlig godt frem i en svært eksplisitt fremstilling, hvor politiet står klar til å stikke batongen opp i rektum. Ett liknende moment kan sees i verket Polisen som suger på tumme fra 1978, som viser ham selv i ett svart/hvitt-fotografi, med politihatt, tommelen i munnen, med oppsperrede øyne og med ett par briller laget av ståltråd. Igjen ett satirisk spark bak rettet mot lovens lange arm.

På 70-tallet og utover øker Slettemarks stadige kritikk av USA og deres krigføring i Vietnam. Her tar han til ordet ved å skape serien Nixon Visions, en samling bestående av ulike collager som fremstiller daværende president Richard Nixon, i ulike farger og med en kopp kaffe i hånden. Til tider flankert med skrift men for øvrig er det bare fotografiet som er gjenomgangsmotiv. Det at han har en kopp kaffe i hånden, skulle symbolisere forestillingen om kaffen som materialismens og kapitalistens drikke, en advarsel mot den amerikanske kulturens ekspansjon. For å avrunde denne serien, utførte Slettemark ett eksperiment hvor han fikk ett passbilde av seg selv manipulert slik at bare håret og skjegget bestod, mens ansiktet ble erstattet med president Nixons. Dette brukte han omsider til å reise rundt i Europa med, og ved ett tilfelle til USA uten å bli oppdaget. Bildet på dette passet, og fotoboksen det ble tatt med, er for øvrig å se i ett rom for seg.

Det er mot slutten av utstillingen at vi aner konturene av en ny og kanskje mer nedtonet Slettemark. Den aggressive klangen som han utviste i kunsten sin gjennom 60 og de tidlige 70 årene er nøytralisert og erstattet av en mer moden og bevisst kunster. Vi trer derfor inn i en ny era, hvor kunsten skulle bli ett middel for en helbredende kraft, samtidig som han ønsket å anskueliggjøre for mennesker at den faste tilværelse er noe mer enn det som kan sanses og føles. Det er her han for alvor tar i bruk sine performative evner i sin gestaltning av en hvit kongepuddel. Ideen skal angivelig kommet til ham da han en dag fikk ett brev fra Sosialtrygden om å møte opp på hundemottaket. Dette skulle vise seg å være en trykkfeil fra nemnden side, men for Slettemark passet dette perfekt med det live som rotløs og pengelens sosialklient tiggende på sine knær, lik en bedende hund. Det tok ett helt år å ferdigstille dette kostymet, og da det endelig var klart var portrettlikheten til en vanlig puddel slående. Med dette kostymet filmet han seg selv i aktivitet med mennesker, utendørs som innendørs, samt tok bilder av seg selv poserende utenfor sentrale bebyggelser og beliggenheter. Med sin spontane tilnærming og interaksjon med utenforstående mennesker, prøver han kanskje å vise til alle de tilfeldighetene som livet og virkeligheten har og by på. Det at en mann hopper rundt i ett puddelkostyme, er like normalt og selvfølgelig som å se en alminnelig en.

Mangfoldig og altomfattende. På det fulle og hele fremstår utstillingen KjARTan Slettemark: Kunst for kunstens skyld, som en retrospektiv og gjennomført representasjon av en kunstner som virkelig visste hva det å utvide sin egen horisont betydde. I sine mangfoldige uttrykk og estetiske manifestasjoner blir vi ikke bare kjent med kunstneren Slettemark, men også personen Slettemark. Vi introduseres for ett flyktig individ, en notorisk bråkmaker, en kampglad samfunnskritiker, samt en obskur og subtil healer. Hvert enkelt ledd i utstillingen utfordrer oss til å tenke, andre får oss til å vemmes, og det er nettopp dette som er den essensielle faktor i hans verker. Med kompleksitet, nytenkning og emosjonell appell bruker han kunsten som middel for en individuell og kunstnerisk frihet, noe som ble hans livslange oppdrag helt inntil hans død i 2008. Som en ekstra eksentrisk genistrek integrerte han også betegnelsen ART i fornavnet, noe som understreker hans budskap ytterligere: Kunst for kunstens skyld og intet annet!

Isak Fallgren

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *