Alle myter om kråkesølv, spor av tid og andre lokaliteter - Et intervju med Damla Kilickiran

Relieffet strekker seg rundt hushjørnet. Tett opp mot verket virker det monumentalt, men etter en runde rundt bygget får man det på avstand, og det hviler i nederste del av selve betongen. Bare gjennom en sprekk kan vi skimte det, der byggeplassen ikke på langt nær er ferdig. Sites of a Breach, Delays in a Dream; A Surface Half Asleep (2025) er laget av Damla Kilickiran i oppdrag fra KORO (Kunst i offentlige rom) for å utsmykke det nye regjeringsbygget. Etter å ha besøkt verket en søndag formiddag, er vi så heldige å bli invitert til Damlas studio på Romsås. En sølt kakao på t-banen senere er vi fremme, og tar en skranglende heis for å komme oss opp i lyset på bakkenivå. Utsikten fra Romsås senter preger stedet. Turen går videre forbi en svømmehall og inn i en garasje. Damla ønsker oss velkommen, og snart sitter vi i hennes atelier. Det føles naturlig å starte på begynnelsen av hennes karriere.

Damla Kilickiran. Sites of a Breach, Delays in a Dream; A Surface half Asleep. 2025. Fotografi av Trond A. Isaksen / KORO. © Damla Kilickiran.

Damla sluttet tidlig på videregående og hadde flere jobber, før hun bestemte seg for å studere kunst i Stockholm. Senere søkte hun seg til Kunstakademiet i Tromsø, og fullførte en master på KhiO i Oslo i 2020. Etter dette får hun sitt hittil største oppdrag - en utsmykning til regjeringskvartalet.

Hva var dine tanker som student? Hadde du en klar retning på hvor du skulle hen?

• Jeg tror egentlig at jeg ganske tidlig visste at jeg skulle bli kunstner. Men det var på en måte mer som en hvisking jeg ikke helt kunne høre da jeg var veldig ung. Så bestemte jeg meg for å søke grafikkskolen, en forberedende kunstskole i Stockholm. Jeg tror ikke jeg var så veldig reflektert rundt det da, eller helt visste hvilken retning jeg skulle ta. Det var ikke den tekniske grafiker-greia jeg egentlig var ute etter. Jeg syntes det var veldig interessant å lære teknikkene og uttrykksformen, og historien bak det. Men jeg ble mer og mer overbevist om at det var en fri kunst-linje jeg skulle gå på. 

Hva tenker du, har du en slags ledende visjon eller ambisjon i kunstnerskapet ditt? 

• Alt handler jo om, for meg i alle fall som kunstner, å lage kunst fordi det er en måte for meg å komme inn i en bestemt tilstand. En tilstand hvor jeg blir litt mindre et “jeg”, og begynner å bli mer lydhør for andre krefter, andre visuelle inntrykk, andre mønsterdannelser. At man på en måte blir mer mottakelig for omgivelsene sine, men også mottakelig for hvordan den indre verden egentlig ikke er så forskjellig fra den ytre. Eller at man kan finne broer mellom dem. Så jeg tror virkelig at alle kunstnere, på en eller annen måte, jobber med sine egne måter å komme inn i den tilstanden på.

Nettopp dette med det underbevisste er noe som også rører seg i Damlas verk i Regjeringskvartalet. I Sites of A Breach, Delays in a Dream; A Surface Half Asleep (2025) utforskes hva som skjer bak regjeringskvartalets betongfasade. Et topografisk bylandskap tyter frem, lignende et arkeologisk utgravingsted og tilfører bygget et patina av tid. Et bygg og et byrom som kan romme ulike lokaliteter samtidig.  

Trond A. Isaksen / KORO. Montering av Damla Kilickirans kunstverk «Sites of a Breach, Delays in a Dream; A Surface Half Asleep» på fasaden av A-blokka. 2025. Fotografi. © Damla Kilickiran.

Billedarkiv bearbeidet til å fungere på en vegg

Kilickirans relieff på regjeringsbygget er satt sammen av ni store utsmykninger i betong. En av tingene vi lurer på er utgangspunktet bak et slikt massivt og endelig uttrykk i stein. Verket er en bearbeidelse av et stort billedarkiv, hentet fra ulike steder og rom. 

• Det er virkelig alle mulige slags steder. Bakgater, nedstengte steder, altfor åpne steder, landskap, hellige områder, parker, fasader, kirker, moskeer, offentlige oppslagstavler, midlertidige infrastrukturer, ødelagte infrastrukturer, osv. Hvilke mønstre man kan tenke seg å finne på disse stedene er uendelige, tror jeg.

Ja, fordi du jobbet med fotografi først? 

• Ja nettopp. Jeg har jo tatt disse fotografiene helt siden jeg flyttet til Norge. Det er et kjempestort bildearkiv. Men jeg har ikke tenkt på det som et bildearkiv, før jeg faktisk fikk denne oppgaven å løse. Jeg ville at verket skulle ha en eller annen form for temporalitet, og kanskje være litt anti-hierarkisk.

Damlas bildearkiv inkluderer blant annet ting som ødelagte graffiti-tags som er i ferd med å forsvinne, og gamle ornamenter som har andre typer talismaniske, symbolske betydninger, som vi kanskje har glemt hvordan vi leser.

• På en måte peker alle disse bildene mot erfaringer som egentlig handler om en slags radikal åpenhet for hvordan man leser et sted.

Her kan man kanskje undres over at hun kaller det for antihierarkisk eller antimonumentalt - men fotoarkivet understreker nettopp dette. Bilder av spor byens innbyggere har lagt igjen, står i kontrast til en type idealistiske maktikonografien som ellers kan prege byrom som regjeringskvartalet. Her er det byens folk som har satt preg. Sånn sett har det et likhetstrekk med et annet kunstnerisk bidrag i regjeringskvartalet, Jumana Mannas verk "Sebastia". Dette befinner seg på bygulvet på Johan Nygaardsvold plass, og er konstruert av steinrester fra hele Norge. Men Sites of a Breach er ikke fysiske rester, det er indeksikale tegn på de øyeblikkene og lag av tid som ulmer under overflaten i regjeringskvartalet og ellers i Oslos gater. 

Prosess og kråkesølv

Fotografiene ble utgangspunktet for det ferdige verket på regjeringsbygget i dag, men Damla forteller oss at det egentlig var slutten på en lengre prosess, som startet med et flak kråkesølv på regjeringskvartalets bygulv. 

• Jeg ville egentlig jobbe med kråkesølv - delvis på grunn av alle mytene rundt det. Også liker jeg det godt fordi det har mange interessante egenskaper som for eksempel at det “vandrer”. Fordi det består av flak, så følger det på en måte med deg når du tråkker på det. Det har altså en slags nomadisk tilværelse. I tillegg er det transparent når det ikke har en lyskilde som er rettet mot det. 

Utfordringen med kråkesølv var samtidig at det eroderer over tid, og det var ikke mulig å gjennomføre. Damla gikk i stedet  inn i bildematerialet igjen, for å  bearbeide dem på en måte som kunne fungere på A-blokken. 

Hva betydde det for deg å få et slikt oppdrag? 

• Jeg følte virkelig at jeg fikk en tillit, og på én måte et veldig stort ansvar. Dels et ansvar ovenfor meg selv. Dette fordi det er krevende og veldig definerende å gjøre slike store oppdrag. Altså jeg ble jo så utrolig glad, men også så redd, selvfølgelig, av det ansvaret man får. Så jeg tenkte at jeg må gjøre noe til dette som faktisk også kommer til å forandre noe. Altså noe jeg virkelig kommer til å lære av. Jeg må komme frem til noe som faktisk forandrer meg.

Kirkegårder

Siden det er et bygg, tenkte du noe på tidsaspektet? Ofte når man stiller ut så står utstillingen en måned, og så forsvinner det inn på et lager, mens her har man jo en helt annen tidshorisont?

• Da må man nesten gjøre noe for evigheten. Og det var jo derfor jeg tok utgangspunkt i kirkegårder. For jeg tenker at kirkegårder og kirker, sånne hellige steder, på en måte ofte er utformet i relasjon til en slags evighet.

Damla forteller om mottagningsrommet på Skogskyrkegården i Stockholm, et rom der kisten er plassert for syning. Benkene i rommet er formet og plassert ut fra hvor nære de sørgende var den personen som har gått bort.

• Det jeg syntes var så vakkert, var at i de benkene for de nærmeste i sorg, så finnes det ornamenter nede i steinen som de kan følge med blikket. Dette er en av de vakreste og mest humanistiske arkitektoniske grepene jeg har sett. Det er virkelig humanitær arkitektur på sitt beste. Og man kjenner, for eksempel når man sitter der og selv er i sin egen sorg, at man føler at man er sammen med andre. For benkene har alltid en liten knekk. De er ikke helt rette, de har en liten bøy.  

Sånn at de står litt mot hverandre? 

• Ja, litt. Bare litt. Tre grader. Og bare en så liten detalj kan få deg til å føle at man sitter sammen. Det var sånne ting jeg så mye på. For regjeringskvartalet er jo selvfølgelig et sted som vekker sorg. Det jeg ønsker er å lage et verk som kanskje, for et øyeblikk, lindrer ensomhet, og kanskje hyller et blikk som bare en form for midlertidig fremmedgjøring kan frembringe, og som lar en se inn i andre realiteter samtidig: i sorg, i eksil, i transe, i fantasi, i kjærlighet.

Som en havbunn

Hva skjer med et fotografi når man oversetter det til en relieff-flate? 

Damla beskriver det som om man ser med hendene. Hun forklarer at noen ganger viser fotografiet andre nyanser og motiver som ikke var synlige i sin todimensjonale form, men som virkelig får komme frem i et relieff, som en teksturert overflate. Når man oversetter et bilde fra 2D til 3D, oppstår det en slags typografi, et landskap. 

• Når du oversetter et fotografi til et helt annet uttrykk, begynner ting som du ikke ser i fotografiet å komme opp til overflaten. Det er litt som en underbevissthet som gjør seg synlig. Det er virkelig en type landskap, som vokser ut og strekker seg mot deg. Så de minner litt om bunnen av et hav. En sandbunn, når man ser sånne mønstre. Og det synes jeg er en veldig fin analogi, for det er jo også det underbevisste ofte representert som, som havet. At verket spiller på de assosiasjonene, det synes jeg er veldig fint. Også veldig kontrastfullt, til betongen.

Trond A. Isaksen. Montering av Damla Kilickirans kunstverk «Sites of a Breach, Delays in a Dream; A Surface Half Asleep» på fasaden av A-blokka. 2025. Fotografi. © KORO.

Ornamentikk og arkeologiske utgravninger

Bygget er veldig interessant forfra med pyramideformen, men bakfra er stilisert og enkelt. Jeg synes også at jeg fikk assosiasjoner til arkeologiske utgravninger, som på en måte gir bygget en slags historisk patina. Som om det har vært der mye lenger enn det egentlig har. Slik er det et tidsaspekt i verket, og jeg tenker på en måte litt på det som en tidskapsel.

• Ja, de er som fossiler. Og jeg tenker kunstens rolle også er å skape et nytt rom i det gitte. Jeg referer veldig til ornamentikkens historie. For det er jo det ornamenter er laget for, at fantasien skal omdanne rommet - å peke på en lokalitet som ikke bygget har. 

Hva er ornamentikkens oppgave? 

• Jeg føler at ornamentikens oppgave er definitivt at fasaden skal være velkommen. Men det er også for å skape overraskelser. For eksempel å få et så solid materiale som betong, til å være mykt. Å skape kontraster, og på den måten skape en deltagelse hos betraktaren. Det er jo en invitasjon til “se på meg”. Jeg synes det er så vakkert med ornamentikk. 

Verket kommer jo til å stå lenge etter vi er borte - kan man si ornamentikken, og i det abstraksjonen, var viktig for å romme dette - at verket skulle være tilgjengelig for flere?

• Med ornamentene ville jeg bort fra tolkningshierarkiet som skapes når man jobber med representativ kunst. Det vil alltid være noen som har mer tilgang til bildene enn andre. Så dette med abstrakt kunst har veldig mye styrke i seg, i at det stiller alle likt i møte med det man ser. Jeg synes at abstrakt kunst, når den fungerer, kanskje er en av de mest solidariske virkningsformene i kunsten. Og jeg har alltid jobbet abstrakt. Man kan i panelene når man kommer nærme nok, gjenkjenne visse ting, som man ikke får helt tak i. Det er litt som i en drøm, at det er noe fraktalt som åpner seg, en liten detalj i det du husker at du har drømt om. Den følelsen ville jeg at disse bildene skulle generere. 

Fotograf: Willa Wathne. Portrett av Damla Kilickiran

I PARAGONE har Kilickiran og hennes verk ofte dukket opp i våre samtaler rundt utgavens tema - både for fjorårets tema “Avtrykk”, men også for “Visjoner” er det som om verket kommenterer direkte inn på noe som angår oss for tiden. Relieffet berører noe kollektivt gjennom sine spor av menneskelig aktivitet, men også som et rom for kontemplasjon gjennom sin ornamentikk. Sites of a Breach vil ikke kunne ses i sin helhet før i 2029 når byggetrinn to ferdigstilles, og et grønt område vil komme der det store krateret er nå. I samtale med Damla ble vi enige om at det hadde vært fint med en benk i parken, stående foran relieffet. Slik kunne man fulgt platene med blikket og drømt seg vekk inn i alle lokalitetens underbevissthet.