Når leken er over: Anmeldelse av Anja Carr sin nye utstilling «NETTopp»
Foto: Thomas Widerberg
Anja Carr stiller med sin andre soloutstilling hos Buer Gallery, og serverer oss i denne omgang en åpenlys kritikk av forbrukersamfunnet med klissete netting og beherskede amfibier. Det er både noe ekkelt og behagelig ved Carr sin måte å fremkalle barndomsminner og fetisjisme i et og samme rom.
Bakgrunnen til material-bildene i første visningsrom har noe umiddelbart tiltrekkende ved seg. Fargen minner om en tusj jeg hadde som barn, i en kraftig og syntetisk blå nyanse. Det spesielle ved tusjen var at den luktet godt, eller som hva enn “tropical” egentlig lukter. Det at jeg først her forstår at jeg som barn ble invitert til å sniffe tusj, legger basisen for min opplevelse av utstillingen som en påminnelse om den uklare grensen mellom det lekne og det nedrige.
Beveger jeg meg litt vekk fra de åpenbare konnotasjonene NETTopp-serien sin blanding av plast, netting og dyrefigurer har til den pågående klimakrisen, gir den glinsende epoksy overflaten meg konnotasjoner til lateks. Jeg tenker umiddelbart på billedkunstneren Francesca Facciola sin bruk av en rød hestedrakt i lateks i verk fra 2021, der øynene er det som avslører en menneskelig tilstedeværelse. Hare-masken i NETTopp #4 gir meg et lurt blikk, og minner meg igjen på dette skjulte nærværet. I verkene som presenteres i utstillingen har print av Carr sine øyne tatt plass i dyrenes øyehull, og vesenene virker slik både voyeuristiske og skuende; vi oppfordres til å se, men også til å bli sett på. Nettingstrømpene som dominerer alle motivene har en egen tvetydighet ved at man er usikker på om de er kjøpt fra en sexleketøys- eller kostymebutikk.
Foto: Thomas Widerberg
De to amfibieliknende, håndsydde skapningene som utgjør verket Moored i det tredje visningsrommet er fortøyd til hver sin søyle. De stirrer på meg med Carr sine øyne i det jeg går ned trappen: «Big Amphibia is watching!», tenker jeg. Det ene amfibiet har et forstørret 80-talls armbåndsur rundt bakdelen. Tikkingen fra klokken fremkaller en slags frykt, for jeg får plutselig for meg at noe snart skal skje. Kanskje venter jeg på at skapningen skal reise seg til min øyehøyde. Dette litt ubehagelige møtet med den myke skulpturen, skyldes at den som et oppskalert leketøy minner meg på fraværet av den kontrollen jeg ellers innbiller meg å ha over objekter. I forstørrelsen til Carr tilegnes leken på den mest konkrete måten en egen livskraft, og kan nå ikke lengre motta en filleristing av barnehender. Dette fetisjistiske aspektet ved oppskalerte leker er ikke et ukjent farvann for Carr etter Høstutstillingen i 2017, der bronies flokket seg til Kunstnernes Hus for å få et bilde med hennes forstørrede My Little Ponies.
Det er ikke mange verk utstilt i de tre rommene, og veggene kan i øyeblikk oppleves tomme. Avstanden mellom verkene hinter imidlertid om hull i kommunikasjonen, selv der dyremaskene er vendt mot hverandre i par. På samme måte er det mest fetisjerte objektet i vår tid, smarttelefonen, også nevnt indirekte i utstillingsteksten som ´dingsen´ ansvarlig for å oppstykke menneskelig kommunikasjon. Jeg tenker dette er Carr sitt forsøk på å rette et kritisk øye mot vår tids teknologiske fascinasjon, og om vi skal dra inn miljøbevisstheten; utvinningen av tungmetaller og de forferdelige arbeidsvilkårene som forutsetter fenomenet.
Foto: Thomas Widerberg
Carr stiller ut det skitne badevannet som er igjen etter at du har moret deg med plastikkdyr og badebomber, på den beste måten, og avslører slik det som gjenstår når leken er over. På denne måten synes jeg hun på en fargerik måte minner meg på det nedrige ved mennesket som moderne forbruker. Samtidig treffes noe kjært der hun viser makten objekter har over oss, ved verkenes evne til å vekke både nostalgiske følelser og lyst: Jeg er igjen et barn skrikende etter plastleker som lyser opp langs strandpromenaden på sydentur med familien.
Utstillingen åpnet 02.11 og står til 26.11.