Gjennom hullene - Anmeldelse av Anne-Karin Furunes sin nye utstilling “På Besøk”

Torsdag 8. februar, omtrent klokken ti på seks, står jeg – blant en relativt stor gruppe mennesker – utenfor Vigelandsmuseet og venter spent på at dørene til Anne-Karin Furunes (f.1961) sin utstilling skal åpne. Vi slippes inn nøyaktig klokken seks, og flokker oss inn for å slippe unna den bitende kulden. Jeg blir møtt av en lun og avslappet stemning – og blir tilbudt et glass hvitvin jeg kan nippe til mens jeg begynner å utforske utstillingen. Vandrende videre inn i museet, blir jeg møtt av Vigelands tidløse rom. Den historiske bygningen, som Gustav Vigeland en gang i tiden benyttet som sitt hjem og atelier, spiller en viktig rolle inn i det visuelle og stemningsfulle førsteinntrykket jeg får. Anne-Karin Furunes har til denne utstillingen plukket ut et utvalg av sine monumentalverk fra de siste ti årene, som er blitt fordelt i ulike rom av museet. Utstillingen har fått navnet “På Besøk”.

Ved å bevege seg gjennom Vigelandmuseets rom, blir betrakteren med på en reise fra Gustav Vigelands ikoniske skulpturer, og videre inn til Anne-Karin Furunes' enorme portretter. Til tross for de åpenbare kontrastene i Vigeland og Furunes sine kunstneriske uttrykk, skapes det her et fascinerende visuelt samspill. Jeg leser om utstillingen på museets nettside, at Vigelands arbeider og foreliggende stemning per definisjon vil inngå i betrakterens helhetlige opplevelse – noe jeg mener fungerer godt. Rommet som huser Furunes’ monumentale portretter er stort og romslig, det er både bredt og høyt under taket. De burgunderrøde veggene, i kombinasjon med den behagelige belysningen, skaper en naturlig og innbydende atmosfære, og som bidrar til en harmoni med de ellers dystre, sorte lerretene. I dette rommet møter vi fem av kunstnerens portretter.

Furunes nærmer seg portrettene og landskapene sine i denne utstillingen på en måte som minner om en tradisjonell billedhugger. Hun har jobbet med den samme teknikken siden midten av nittitallet, som hun virkelig har perfeksjonert. Ved å først male de store lerretene sorte starter kunstneren med et monokromt lerret. Ved å deretter perforere, eller gjennomhulle, i ulike størrelser etter nøye planlegging fra – i denne utstillingen – arkivfotografier, er resultatet et mønster som gjenskaper motivet. Anne-Karin Furunes er utdannet først fra Statens kunstakademi i Oslo i 1992, og siden ved kunstakademiet i Trondheim i 1994. Hun har i tillegg bakgrunn som arkitekt, som gir henne en god forståelse av rom og hvordan å utforme det. Dette er tydelig når man ser hvordan kunstverkene er hengt opp i rommet. Alle verkene henger litt ut fra veggen, i vaiere spent fra taket. Dette er gjort for å gi rom til de hvite lerretene bak, som forsterker hvordan hullene i de svarte lerretene skaper motivene i portrettene.

Furunes' portretter tar utgangspunkt i fotografier av både kjente og ukjente kvinner, og skaper en bro mellom fortidens historie og dagens samfunnsmessige utfordringer. I en velkomsttale nevner museumsleder Jarle Strømodden hvordan et av portrettene viser «haute-couture» -modeller, mens andre er bilder av kvinner hentet fra arkiver knyttet til rasebiologi og mentale sykehus. Disse to ytterpunktene i kunstverkene inviterer betrakteren til å utforske og skape sine egne fortellinger om kvinnenes liv og erfaringer. Jeg føler det vekkes en nysgjerrighet i meg, jeg vil vite hvem disse kvinnene er og hva de tenker på. Jeg overhører flere diskusjoner rundt meg, der andre i publikum også diskuterer dette med hverandre.

I motsatt retning, ved museets inngang, møter man et annet utvalg bilder som står i kontrast til portrettene. Tre landskapsbilder - der to er arkivbilder hentet fra Svalbard, og det siste er tatt fra Kambodsja – er fordelt på to rom med de samme burgunderrøde veggene. Her er verkene fremhevet med spotbelysning, som skaper en noe mer intens atmosfære enn i rommene som huser portrettene. Den samme teknikken Furunes har brukt i sine portretter, har hun også brukt i disse landskapene. Unikt for Svalbard-bildene er at de er de eneste blant kunstnerens verk i utstillingen, “På Besøk”, som inneholder farger. Her legger jeg dessuten merke til en slags pointillistisk tilnærmelse, som jeg vil komme litt tilbake til senere.

På overflaten virker motivene her urelatert til portrettene jeg så i det første rommet, men samtidig finnes det på en måte en rød tråd gjennom hele utstillingen. Sett opp mot dagens samfunn – preget av økonomiske og sosiale urettferdigheter, konflikt og klimaendringer – skaper Furunes sine portretter og landskaper et tankevekkende bilde. Avbildningene av Svalbard kan virke som en påminnelse om hvordan isbreer og natur er på vei til å forsvinne grunnet global oppvarming. I portrettene hennes finner man ofte fortellinger om menneskers sårbare liv – kontrastene mellom det vakre og skjøre er dimensjoner som kjennetegner kunsten hennes. Ved dette visualiserer kunstneren urettferdigheter fra fortiden - noe som enda gjentar seg i nåtid.

Til tross for det seriøse preget over portrettene, skapes det en leken stemning ved at publikum inviteres til å bevege seg rundt i rommet, for å utforske verkene fra ulike avstander og vinkler. Ved å bevege seg frem og tilbake mot Furunes' verk, opplever man hvordan bildene formes og endres, avhengig av synsvinkel og lysforhold. Dette inviterer til en interaktiv opplevelse, hvor betrakteren blir en del av kunstverkets skiftende dynamikk. Denne tilnærmingen til å skape portretter - hvor hullene i lerretet danner bildet - kan minne om de franske impresjonistene, Georges Seurat (1859-1891) eller Paul Signac (1863-1935), og deres pointillistiske stil. Selv om Furunes i utstillingen “På Besøk” - forutenom i Svalbard-bildene - ikke tar i bruk et stort fargespekter, skapes det for betrakteren den samme optiske illusjonen man så hos de nevnte kunstnerne. Samtidig kan man, hvis man følger en videre kunsthistorisk utvikling, se en innflytelse fra 1920-tallets Ben Day-dots – og utviklingen av pop-art med Roy Lichtenstein (1923-1997). Teknikken Furunes tar i bruk, ligner Lichtenstein’s metode av å bruke rasteprikker for å få frem motivet i hans tegneserielignende verk. Ved å sammenligne de to, ser man at Furunes’ verk ligner en av 1960-tallets mest kjente kunstnere innen pop-art.

Furunes viser i “På Besøk” en variasjon av både portretter og landskaper som drar betrakteren inn i et tankespinn av nysgjerrighet, medfølelse og ettertenksomhet. Det er en utstilling som både spiller på spennende kunsthistoriske lag, der betrakteren kan se preg av alt fra den eldgamle billedhuggertradisjonen til modernismen på 1800-tallet. Parallelt er utstillingen leken og underholdende ved at betrakteren inviteres til å bevege seg rundt verkene, der lyset skifter gjennom den perforerte overflaten. Jeg drar fra Vigelandsmuseet både intellektuelt og visuelt mett.

Utstillingen åpnet 8.02 og står til 19.05.2024

Gjennom hullene - Anmeldelse av Anne-Karin Furunes sin nye utstilling “På Besøk”

Utstillingsanmeldelse: “Constructed Distortions” av Joel Correia

Einar Sandvold om 'Silent Visions' - En utforskning av skapelsens uendelige muligheter