Else Hagens piker
Det første verket jeg så av Else Hagen var Våt jente (1961) fra Trondheim Kunstmuseum sin samling. Jeg sto foran det lenge uten å vite hvorfor akkurat dette verket fanget meg. Etter videre refleksjon tror jeg det bunner i en kombinasjon av de maleriske kvalitetene og sårbarheten i jenta som er avbildet. Og kanskje fanget verket min interesse fordi det er et aktmaleri laget av en kvinne? Fordi jeg opplever ikke motivet som seksualisert. Hennes subjektivitet kommer tydelig frem og motivet skiller seg slik fra andre modernistiske fremstillinger av kvinnen som objekt.
Else Hagen, Våt Jente (1961). Foto: Freia Beer, Trondheim Kunstmuseum.
Men før jeg blir helt revet med i Else Hagens modernistiske bildegalleri kan det være kjekt å vite noe om henne. Else Hagen (1914–2010) var en norsk billedkunstner, og hun arbeidet ikke bare med maleri, men også grafikk, illustrasjon og relieffer i ulike materialer. Disse relieffene (og materialbildene) var ofte monumentale verk laget til stedsspesifikke utsmykking av offentlig rom; alt fra kirker, universiteter og blant annet Stortingsbygningen.
I kontrast til disse monumentale verkene blir hennes illustrasjoner, grafikk og malerier intime i format (og ofte i motiv også). Hennes bildespråk beveget seg fra komposisjoner med både figur- og nonfigurative former. Innholdet i Hagens malerier hadde ofte en symbolsk undertone. Dette har bidratt til at hun blir berømmet for å være en av de mest prominente norske kunstnerne innenfor modernismen.
Jeg har allerede beskrevet mitt første møte med Våt jente, men etter å ha sett flere verk av Hagen merker jeg at denne måten å fremstille jenter på, nakne eller ei, ofte viser dem i sine private sfærer.. Og i denne sfæren er de bare; oppriktige og uten sitt performative skjold. I verket Tiden - Pike i interiør kan du se en naken jente, og igjen er hun ikke fremstilt som en mystisk og glamorøs versjon av seg selv der hun sitter alene.
Denne jenta virker ikke å være preget av den seksualiseringen og objektiviseringen en kan gjenfinne i fremstillinger av den nakne kvinnekroppen. Som for eksempel i verket Les Demoiselles d'Avignon (1907) av Pablo Picasso. I Picassos verk er kvinnene oppstilt og blottet for emosjoner og personlighet i motsetning til Hagens Tiden - Pike i interiør der hun tydelig er opprørt, og dette i sitt eget private rom.
Else Hagen. Tiden - Pike i interiør. Foto: Grev Wedels Plass Auksjoner
Hagen har flere motiver som inkluderer interiør og private rom. Dette iscenesetter hennes subjekter i et rom som er deres eget og slik kan forstås som en forlengelse av dem selv. Dette understreker det jeg nevnte tidligere, at skikkelsene i bildene går fra å “bare” være objekter malt på et lerret til å bli subjekter med følelser og et liv; de er ikke bare tilstede på lerretet, men også i rommet de okkuperer.
Det er også en essens i Hagens bilder - en essens av det å være ung jente. Jeg tror det var dette som fanget meg første gang jeg så Våt jente av Hagen. En blir minnet på den jenta en var en gang, og alle følelsene som en hadde. Hvor håpløst, irriterende, fantastisk og nytt alt var på en og samme tid. Dette kan oppsummeres i det engelske ordet “Girlhood”. Jeg liker dette ordet godt, det forteller oss at det er en kollektiv følelse alle går gjennom. Denne essensen jeg babler om er det å innse, av å se på Hagens piker i disse maleriene, at den gang da vi trodde vi var alene om alle disse følelsene og opplevelsene var vi egentlig ikke det. Else Hagen viser med sine piker at vi alle var jenter sammen.
Snart får vi også et gledelig gjensyn med Else Hagen i den kommende utstillingen “Else Hagen - Mellom mennesker” som åpner ved Trondheim Kunstmuseum 25.mai. Jeg kommer i hvert fall til å være der.
Litteraturliste:
Fremmerlid, Anny Bo. Store Norske Leksikon, ”Else Hagen”. https://snl.no/Else_Hagen
Pollock, Griselda. "Modernity and the Spaces for Femininity" in The Expanding Discourse. 1992.