Sheela Na Gig: En historie om å bli sett

I en tid hvor flyktige identitetskategorier tar plass, blir Sheela et symbol på hvor slitsom denne tidsåndslignende trangen er. Og hvordan den kan bidra til å kvele begjæret. 

En Sheela Na Gig fra 1100-tallet utenfor Kilpeckkirken, Herefordshire © Foto: Mick Sharp

 Min oppgave blir ikke å forstå den originale konteksten til Sheela Na Gig sin plass i en rekke nordeuropeiske kirker, spesielt i Irland og England, mellom det 12. og 16. århundre.[1] Det skal altså ikke graves for dypt i mytologiske røtter. Men at Sheela kan representere det liminale rommet mellom det å bli begjært og å bli ansett som ekkel har en aktuell appell. I sin pureste form er det en historie om å bli sett. Sheela er en kvinnefigur, hugget i stein, uten hår eller bryster, med et som oftest intenst ansiktsuttrykk i det hun tar på sin egen vagina med begge hender.[2] 

Sheela forblir et historisk enigma, enten hun er begjærlig eller besitter makt til å vende bort demoner – kanskje begge deler samtidig. Muligens er hun et symbol på kvinnelig styrke og fertilitet, eller offer for latterliggjøring. Gjennom tidene har hun blitt hyllet og foraktet. Hennes kropp kan skremme, samtidig som funksjonen potensielt ligger i nettopp det. Avstanden mellom sex-gudinne til ussel kvinne er kortere enn hva man skulle tro, noe som gjenspeiler seg i de mange motstridende tolkningene. Én dag har hun makten til å fordrive folk vekk fra syndefulle lyster med sin groteskhet, et par hundre år senere blir hun fjernet fra et museum fordi hun tiltrekker seg det Georgia Rhoades skriver at er «undesirable attention».[3] Videre var det tilfeller på 1800-tallet hvor mannlige museumsarbeidere ikke hadde tillatelse til å være alene i et rom med Sheela til stede.[4] Var det fordi hun hadde ondsinnede intensjoner, eller var det i frykt for at hun kom til å vekke uønskede drifter? Å bli begjært og ettertraktet med ulike blikk kan oppleves som en tvetydig dragkamp mellom å bli forstått og misforstått. 

Skuffelsen over at jeg aldri hadde hørt om Sheela var betydelig. Plutselig sto hun fremfor meg som en ikonografisk motsetning til Jomfru Maria, som blir beskrevet med ord som: grasiøs, lojal, empatisk, beskjeden, rolig og uten synd. Og er det ikke også i disse ordene en kvinne, gjerne som objekt for det mannlige begjæret, gjennom historien, popkulturen og diverse litteratur, ofte har blitt plassert og forsøkt skapt i? For å ta to ganske ulike eksempler. Først ut er Claire fra seriesuksessen «The Bear», som med engleaktige egenskaper tilsynelatende kun eksisterer for at jeg, som betrakter, skal føle empati med den selvopptatte protagonisten Carmy. Alternativt har vi Dag Solstad, som mimrer tilbake til: «mitt begjær etter en kvinne som representerte det kultiverte og harmoniske».[5] Å være en kvinnelig trope i dette moderne tekstforfatteriet gir avsmak. 

Sheela på den andre siden, nedgravd og glemt, har til sammenligning lettere blitt tolket som seksuell og aggressiv.[6] Hadde ikke et blikk i retning mot Sheela som kvinnelig figur, vært en forfriskende måte å nyansere en historisk feminin tvangstrøye rundt det å bli begjært, som tidvis fortsatt sitter stramt? Ikke at vissheten om henne hadde endret noen historisk etablerte kjønnsstereotypier, men Sheela kunne i det minste åpnet opp for noen progressive samtaler. 

Selv fikk jeg kjennskap til Sheela gjennom PJ Harvey sin låt Sheela-na-gig, utgitt i 1992. Artisten har siden 90-tallet blant annet levert tekster som med råskap og sårbarhet viser det kompliserte, irrasjonelle og angstfremkallende i det å bli begjært – og begjære:

I've been trying to show you over and over

Look at these, my child-bearing hips
Look at these, my ruby red ruby lips
Look at these my work strong arms and
You've got to see my bottle full of charm
I lay it all at your feet
You turn around and say back to me, "he said"

Sheela-na-gig, Sheela-na-gig

Sheela tolkes nærmest som et skjellsord i denne konteksten. Hun representerer kvinnen som gir for mye, eller som henfaller seg feilaktig. Det er et tydelig sinne i sangen. Eller kanskje mest av alt en oppgitthet. Låten avsluttes med å gjenta linjene: "He said ‘wash your breasts, I don’t want to be unclean.’ He said ‘please take those dirty pillows away from me.’" Mannens begjær virker å tidligere være skapt med et objektiverende og stereotypisk blikk. Nå forstås ikke hennes begjær som noe romantisk lenger, men heller som noe ekkelt og "urent". Og akkurat der hadde jeg kanskje gitt meg. Sheela blir forstått og misforstått – men det setter ikke begrensinger i hvordan hun begjærer. Hennes groteskhet blir aldri tildekket. 

«Folk mister begjæret av ingenting disse dager», konstaterer forfatter Maria Kjos Fonne.[7] Har det blitt kleint, fått en eim av noe overdådig og unødvendig? Man skal være varsom med å definere egen tidsånd, men den hadde kanskje sagt "du skal dyrke deg selv, ikke den andre". Forstår man ikke at gjensidig begjær er noe av det mest lidenskapelige og gjennomgripende som finnes: «Mer omveltende enn ethvert selvrealiseringsprosjekt?».[8] I forlengelse av denne "tidsånden" følger en snikende forventning om å forandre på seg selv før man i det hele tatt prøver å nå den andre. Slik beveger man seg vekk fra den henfallenheten Harvey demonstrerer i sin låt. I sommer var de to store, flyktige identitetskategoriene brat og soft-girl. Slike trender er jo underholdende, men også potensielt skadelige i måten de spesielt når unge jenter via sosiale plattformer. Innpakket ligger et kommersielt budskap, som forenkler identitetsmarkører og omformer identitet til en vare. Målet blir i verste fall at unge jenter skal endre på seg selv – bli kulere eller roligere – og passe inn i identiteter som om det var klær. 

Det er et sunnhetstegn at Sheela, unektelig, ikke kan eller vil eller har en ferdigstilt forklaring, en kanonisert betydning eller en sann tolkning. Du får selv bestemme hva Sheela skal symbolisere for deg. En mening som ikke er gitt, men skapt. For meg blir Sheela et symbol på hvor slitsomt det er å bli plassert i en flyktig identitetskategori – en trope eller stereotypi - og minner meg på viktigheten av å stille meg kritisk til dette tidsåndslignende behovet. Om hun er god eller ond er for så vidt uinteressant.

Litteratur

[1] Rhoades, Georgia. "Decoding the Sheela-Na-Gig." Feminist formations 22, no. 2 (2010): 167–94. 168.

[2] Rhoades, Georgia. "Decoding the Sheela-Na-Gig." Feminist formations 22, no. 2 (2010): 175.

[3] Rhoades, Georgia. "Decoding the Sheela-Na-Gig." Feminist formations 22, no. 2 (2010): 176.

[4] Rhoades, Georgia. "Decoding the Sheela-Na-Gig." Feminist formations 22, no. 2 (2010): 176.

[5] Dag Solstad, Roman 1987, (Oslo: Oktober Forlag, 1987), 191.

[6] Rhoades, Georgia. "Decoding the Sheela-Na-Gig." Feminist formations 22, no. 2 (2010): 175.

[7] Fonne, Maria. "Sommer i P2". Podcast audio, 12.07.2024.

[8] Fonne, Maria. "Sommer i P2". Podcast audio, 12.07.2024.