Speil, repetisjon og illusjon - Yayoi Kusamas Infinity Mirror Rooms
YAYOI KUSAMA, Infinity Mirror Room installation. Image source: Wikimedia Commons. Foto: Pablo Trincado from Santiago de Chile
Speil kan reflektere virkeligheten, en forvrengt versjon av den eller en oppdiktet verden. Gjennom kunsthistorien har speil og refleksjoner gått fra å bli brukt symbolsk i malerier, til fysisk bruk av speil for å skape illusjoner. Yayoi Kusamas kanskje mest berømte utstillinger, “Infinity Mirror Rooms”, lar oss tre inn i illusjoner av ulike uendelige landskap, skapt med bruk av LED-lys, håndlagde skulpturer og speil.
Enten det er et fysisk speil, en refleksjon i et butikkvindu, et fotografi eller gjennom kameralinsen på telefonen, ser vi en reflektert versjon av oss selv hver dag. Uavhengig av om man liker det man ser eller ikke, har vi alle et forhold til vårt eget speilbilde. Selv før det moderne speilet ble oppfunnet har mennesker hatt en fascinasjon for refleksjoner og speilbilder, noe som er synlig også gjennom kunsthistorien.
Fascinasjonen med speil assosierer jeg med myten om Narcissus, en gresk mytologisk figur som ble forelsket i sitt eget speilbilde.[i] Narcissus var en ung og vakker mann med mange beundrere blant både menn og kvinner, men han var likegyldig til alle som viste sin interesse. En dag forfulgte nymfen Ekko, som var hodestups forelsket i Narcissus, ham inn i skogen. Ute av stand til å si annet enn å repetere det siste som blir sagt av andre, ventet hun på at han skulle oppdage henne og si noe. Da Narcissus fikk øye på henne og ba henne om å vise seg, hoppet hun inn i armene hans, men ble avvist av Narcissus som ba henne om å aldri holde ham igjen. Ekko, som var så betatt av Narcissus, taklet ikke avvisningen, og dro tilbake inn i skogen der kroppen hennes sakte visnet bort, med kun stemmen hennes etterlatt. Det sies at det er Ekkos stemme man hører som “ekko” i skog og fjell den dag i dag. Som straff for å avvise Ekko, førte Nemesis, hevngudinnen, Narcissus til en krystallklar bekk der han fikk øye på sin egen refleksjon. Aldri hadde han sett et så vakkert menneske, og klarte derfor ikke å ta øynene vekk fra sitt eget speilbilde, noe som ledet Narcissus til en like tragisk skjebne som Ekkos.[ii]
CARAVAGGIO, Narcissus (1594–1596), Olje på lerret, 110 × 92 cm. Galleria Nazionale d’Arte Antica, Rome, Italy. Image source: Wikimedia Commons.
En av de mest berømte portretteringene av denne myten, er Caravaggios Narcissus (1597–1599), som viser en ung mann knelende over sin egen refleksjon med et lengselsfullt og desperat uttrykk. Maleriet er et eksempel på bruken av speil som et symbol på menneskers forfengelighet.[iii] I myten fører Narcissus forelskelse i sin egen refleksjon, i tillegg til hans mangel på empati for sin beundrer, nymfen Ekko, til både hennes og hans egen tragiske død. Slik har speil blitt assosiert med egoet og menneskers selvopptatthet, temaer man også kan se i den japanske kunstneren Yayoi Kusamas kunst og hennes bruk av speil som virkemiddel.
Oppfatningen av at speil er et symbol på forfengelighet, er kun én måte å tolke bruken av speil i kunst. Speil har gjennom historien hatt spesielt to motstridende betydninger. På den ene siden ble speil sett på som en refleksjon av virkeligheten og et symbol på sannhet. Når man ser inn i et speil, ser man kun et repetert bilde av seg selv eller omgivelsene rundt. Speil lager ikke bilder, de reflekterer lys og speiler verden naturtro tilbake til den som ser, og kan derfor ikke “lyve”. Av den grunn har speil ofte blitt brukt i kunst som en sann representasjon av virkeligheten.[iv] Avhengig av hvordan de plasseres, kan speil avsløre nye vinkler, noe som lar oss se verden fra perspektiver vi ellers ikke hadde sett. Speil har altså i seg selv ingen hensikt i å lyve til eller bedra øynene våre. På den andre siden har flere kunstnere brukt speil til å skape illusjoner og forvrenge virkeligheten, noe som strider mot tolkningen av speil som et sannhetssymbol. Å bruke speil til å skape en illusjon av en verden som ikke eksisterer, er nettopp det Kusama gjør i sine berømte speilinstallasjoner.
På samme måte som Narcissus ble oppslukt av sitt eget speilbilde, blir man oppslukt i Kusamas refleksjoner. Yayoi Kusama (f. 1929) kler hele rom med speil og fyller dem med LED-lys og håndlagde skulpturer som reflekteres fra alle vinkler, slik at et lite rom oppleves som uendelig stort, og viser hvordan speil ikke alltid reflekterer virkeligheten, men noen ganger en forvrengt versjon.[v]
Selv før hun tok i bruk fysiske speil var Kusamas kunst altoppslukende, både for seg selv og de som betrakter den. Gjennom hele hennes liv har hun beskrevet å oppleve hallusinasjoner, der fargerike dotter dukker opp ut av det blå og maler omgivelsene rundt henne. Dottene fylte også noen ganger hele rom, slik at Kusama selv følte hun gikk i oppløsning og ble en del av rommet. Dette skal ha vært inspirasjonen bak Kusamas mest repeterte motiv, polkadotter, som man ser allerede fra hun startet sin internasjonale karriere i New York på 1960-tallet med hennes maleriserie Infinity Net. Denne maleriserien består av store, prikkete lerret med kontrollerte penselstrøk, som skaper et mønster uten en tydelig begynnelse eller slutt. Mønsteret smelter inn i seg selv, og maleriet føles endeløst. Selve maleprosessen ble for Kusama en obsessiv, men samtidig meditativ praksis. Ved å male hallusinasjonene av uendelige dotter, fikk hjernen hvile, og malingen ble hennes form for selvterapi.[vi]
YAYOI KUSAMA, Infinity Net Paintings (1961) © YAYOI KUSAMA; IMAGE COURTESY YAYOI KUSMA INC.
Følelsen av uendelighet gjenskaper Kusama i flertallet av verkene sine, inkludert speilinstallasjonen fra 1965, Infinity Mirror Room: Phalli’s Field. I hennes første uendelige landskap, dekker Kusama gulvet med myke, penislignende skulpturer malt med polkadotter, og omringer skulpturene med vegger av speil.[vii] Kusama ble ofte i sin oppvekst tvunget av moren til å spionere på sin egen far, som moren hennes mistenkte hadde affærer med flere andre kvinner. Unge Kusama ble vitne til en av disse affærene, noe som kom til å prege hennes forhold til seksualitet og menn. Som følge av dette utviklet hun i barndommen en angst for sex, og denne angsten fulgte henne helt til voksen alder. Dette var inspirasjonen bak skulpturene i Phalli’s Field.[viii] Ved å bruke speil som virkemiddel blir man nødt til å møte sin egen kropp i landskapet, og for Kusama var dette en måte å møte angsten sin på. I det ikoniske bildet av Kusama fra 1965, ligger hun i Phalli’s Field blant sine egne skulpturer, kledd i en rød drakt slik at hun går i ett med sitt eget kunstverk, og blir en del av hennes eget evige landskap. Jeg kan tenke meg at det er den samme følelsen man selv vil få når man trer inn i installasjonsrommet og ser seg selv og skulpturene som repeteres i det uendelige, så langt øyet rekker. Som i en slags symbiose, kan man midlertidig bli en del av kunstverket og Kusamas univers.
Et år senere, i 1966, lager Kusama en annen utstilling der hun bruker speil på en annerledes måte. Utstillingen Narcissus Garden, med samme navn som den greske myten, er en hage dekket av speilblanke kuler som repeterer og forvrenger refleksjonen av den som utforsker utstillingen. Under den første Narcissus Garden i 1966 solgte Kusama kulene for to dollar per stykk ved siden av et skilt med skriften “YOUR NARCISSIUM [sic] FOR SALE”, som hun brukte for å by publikum inn for å beundre sitt eget speilbilde.[ix] Hun leder betrakterne til deres egen refleksjon slik Narcissus ble ledet av Nemesis til bekken, og på den måten tvinger hun publikum til å se seg selv og konfrontere sin egen forfengelighet og ego. Men i motsetning til Nemesis som ønsket Narcissus død, var Kusamas intensjon å gi publikum en mulighet til å forelske seg i seg selv.[x]
Narcissus Garden ble så populær at det ble laget flere og nyere versjoner av utstillingen. I dag er Narcissus Garden en attraktiv attraksjon ikke bare for verkets kunstneriske verdi, men for mange også for å utnytte det estetiske. Bilder av publikum som speiler seg i hagen florerer på sosiale medier. Slik repeteres refleksjonen av forfengelighet ikke bare i speilkulene, men også på kamera, og lager ekko videre i medienes ulike plattformer. Ekkoet som skapes av disse innleggene, bidrar til å styrke den narsissistiske undertonen i kunstverket, nå verdt veldig mye mer enn to dollar, det Kusama opprinnelig solgte speilkulene for.[xi] Kusama har ufrivillig oppnådd å utvide Narcissus Garden gjennom å mate folks interesse for sitt eget speilbilde, som konstant repeteres ikke bare i kulene, men også gjennom bilder, delinger og likes online.
YAYOI KUSAMA, Infinity Mirror Room; Phalli’s Field (1965) © YAYOI KUSAMA; Courtsey of Ota Fine Arts, Victoria Miro and David Zwirner. Foto: Eikoh Hosoe.
Det er tydelig at narsissisme selger godt blant det publikum som er aktive på sosiale medier. Folks behov for å bli sett og å presentere seg selv i et spesifikt lys, gjør at Kusamas opprinnelige intensjon med Narcissus Garden (som var å skape en interaktiv installasjon mellom kunst, kunstner og publikum), druknes av forfengeligheten vår i den digitale verden. Det er nå status å legge ut bilde av seg selv, speilet i et dyrebart objekt laget av en verdenskjent kunstner. På denne måten fremhever Narcissus Garden, sammen med flere av Kusamas speilinstallasjoner, menneskers iboende narsissisme.
En av Kusamas mest fotograferte utstillinger er Infinity Mirror Room: Filled with the Brilliance of Life fra 2012. Istedenfor skulpturer bruker Kusama LED-lys i denne installasjonen, programmert til å konstant skifte farge, mens hun tapetserer både vegger, gulv og tak med speil. Gulvet er i tillegg dekket med et tynt lag med vann som lager enda en reflekterende flate. Lysene gir en følelse av å være omringet av stjerner eller planeter, og sammen med mørket og de uendelige refleksjonene mister man romfølelsen. Det skapes en illusjon av et uendelig, men stadig skiftende univers av farger.[xii] Hele livet har Kusama hatt et ønske om å gjenskape hallusinasjonene hun opplevde som barn, og Infinity Mirror Room: Filled with the Brilliance of Life er et av hennes nyere forsøk på å få til dette. Som betrakter av kunstverket får man en følelse som ligner Kusamas opplevelse av prikkene som konstant multipliseres, forsvinner og dukker opp igjen. Ved å bruke speil som medium repeteres dette lys-mønsteret i det uendelige, slik som i hallusinasjonene hennes.
Kusamas kunst er endeløs, overveldende og oppslukende, fordi man i speilene hennes ser seg selv reflektert i et alternativt univers. For oss lager speilene illusjoner, men for Kusama representerer de hennes virkelighet og hennes eget univers, som hun inviterer betrakteren inn i gjennom kunstverkene sine. Mens man utforsker Kusamas uendelige landskap er det lett å bli oppslukt i illusjonen og forsvinne inn i kunstverket, slik Narcissus druknet i sitt eget speilbilde, og slik Kusamas hallusinasjoner fyller hele rom.
Litteratur:
[i] Goscilo, Helena. “The Mirror in Art: Vanitas, Veritas, and Vision”. Studies in 20th & 21st Century Literature 34, no. 2 (01.06.2010): 288. https://doi.org/10.4148/2334-4415.1733
[ii] Chaliakopoulos, Antonis. “Echo and Narcissus: A Story about Love and Obsession”. The Collector. (16.03.2021)https://www.thecollector.com/echo-narcissus-myth/
[iii] Goscilo, Helena. “The Mirror in Art: Vanitas, Veritas, and Vision”. Studies in 20th & 21st Century Literature 34, no. 2 (01.06.2010): 289. https://doi.org/10.4148/2334-4415.1733
[iv] Jones, Christopher P. “Decoding Reflections: The Meaning of Mirrors in Art”. Medium. 04.09.2023. https://christopherpjones.medium.com/decoding-reflections-the-meaning-of-mirrors-in art-f7586d923626
[v] Fritsch, Lena. “Infinity Mirrored Room - Filled with the Brilliance of Life”. Tate. April 2017. https://www.tate.org.uk/art/artworks/kusama-infinity-mirrored-room-filled-with-the-brilliance-of-life-t15206
[vi] SOTHEBY'S. “Hypnotic and Alluring: Yayoi Kusama’s Infinity Nets”. Sotheby’s. 15.05.2020. https://www.sothebys.com/en/articles/hypnotic-and-alluring-yayoi-kusamas-infinity-nets
[vii] Tate. “From Here to Infinity – Tate Etc”. 15.01.2021. https://www.tate.org.uk/tate-etc/issue-51-spring-2021/yayoi-kusama-infinity-mirror-rooms-from-here-to-infinity
[viii] Kruglyak, Maria. “Who Is Yayoi Kusama?”. The Collector. 01.08.2023. https://www.thecollector.com/who-is-yayoi-kusama/
[ix] Shang, Danielle. “Yayoi Kusama, Narcissus Garden.” Khan Academy. 2016.
https://www.khanacademy.org/humanities/ap-art-history/later-europe-and-americas/modernity ap/a/yayoi-kusama-narcissus-garden
[x] Public Delivery. “Yayoi Kusama’s Narcissus Garden - from 1966 to 2018”. 29.08.2023. https://publicdelivery.org/yayoi-kusama-narcissus/
[xi] Shang, Danielle. “Yayoi Kusama, Narcissus Garden”. Khan Academy. 2016.
https://www.khanacademy.org/humanities/ap-art-history/later-europe-and-americas/modernity ap/a/yayoi-kusama-narcissus-garden
[xii] Fritsch, Lena. “Infinity Mirrored Room - Filled with the Brilliance of Life.” Tate. April 2017. https://www.tate.org.uk/art/artworks/kusama-infinity-mirrored-room-filled-with-the-brilliance-of-life-t15206