Det Estetiske Identitetsprosjektet: En assosiasjonsrekke

Kunstplakaten på veggen, motivet på T-skjorten, museene vi besøker, galleriene vi ikke besøker. Hvilken betydning har de estetiske valgene vi tar? Hva forteller disse valgene verden og oss selv om hvem vi er?

Da jeg gikk på ungdomsskolen ga jeg blaffen. Jeg bar på en tanke om at jeg ikke skulle vie tid eller krefter til mitt ytre uttrykk. I min ungdommelige selvsikkerhet avfeiet jeg dette som overfladisk. Klær interesserte meg ikke. Jeg subbet rundt i slitne hettegensere og følte meg hevet over det materielle.

Kanskje kom tanken fra min tolkning av buddhismen, at alt som er synlig gjennom sansene er en del av Maya, et slør som dekker over den egentlige virkeligheten. Dette gjorde det lett å tenke at alt sanselig var et bedrag. 

Det jeg ikke erkjente var hvor sterkt det ytre kunne uttrykke det indre. Samt at anti-estetikken, å angivelig bry seg null og niks om et ytre uttrykk, også er en estetisk strategi. Da jeg begynte på videregående falt jeg for jentene med mest eyeliner og mest fargerike hårfarger. Hvorfor det? Var det fordi de turte å leve ut en form for estetisk villskap jeg selv ikke turte å uttrykke?

Illustrasjon av Lene Vida

Ved å finne sin smak kommer en nærmere seg selv. Ens identitet. Biter av den åpenbarer seg. Men selvet er som et såpestykke. Når vi tror vi har det, glipper det vekk. Å oppleve kunst kan handle mye om å finne sin smak. Vi beveger oss gjennom verden, vi går inn på museet og mens det meste bare farer forbi, er det plutselig noe som resonnerer. Åja, sånn er det. Det er jo sånn det er! Slik kan det føles, når man er på leting etter seg selv og finner noe. Et verk kan føles så tiltalende at en ønsker å bli en del av det. Det bildet er meg, tenker man. Men identiteten er ikke stabil. Smaken kan endre seg og bildet kan føles fremmed. Drevet av nysgjerrighet kastet jeg meg inn i kunstens verden. 

Kunst kan være et redskap til å integrere seg selv inn i verden. Knytte oss til noe som virker gjenkjennbart, enten bevisst eller underbevisst. Bli del av et større narrativ. Vi mennesker elsker historier, og kanskje kommer denne tilbøyeligheten fra nødvendigheten av sammenhenger. Vi knytter som regel vår identitet tett opp mot vår historie. Kunst skaper sammenhenger, men kan også oppløse dem. Vi ser det tydelig i dag, hvordan kunstnere leker seg med det som for oss virker kjent, en del av vår identitet, men gir det en ny spinn. 

Julius Cæsar foretrakk et klassisk romersk formspråk når han skulle foreviges i marmor. Og kanskje er vi selv likere romerne enn vi liker å innrømme. I de estetiske valgene ligger tydelige, eller som oftest subtile kulturelle forbindelseslinjer. Vi kan fremstille oss selv på måter som skaper assosiasjoner til de personene eller miljøene vi ønsker å forbindes med. Og ved å markere distanse fra en kultur, blir vi fort en del av en annen kultur. Man er aldri den eneste som erklærer seg selv som outsider.

Den indre utformingen av et hjem blir også en scenografi der et rom, et liv skal utspille seg. Hvordan hjemmet utformes kan få fatale konsekvenser for de som bor der.

Hele tiden tar vi estetiske valg. Det kan være hva vi velger å ha på oss av klær og sminke, hvilke steder vi oppsøker og dermed plasserer oss selv inn i. Det kan være musikken vi velger å lytte til, filmene vi bestemmer oss for å se. Valget kan være en måte å synliggjøre et skille. En ny æra. En ny livsfase. En ny stil. En protest. En protest mot en protest.

Hva er det vi gjør når vi åpner Instagram og tar en selfie? Kanskje ønsker vi bare å bli sett. Før i tiden promenerte borgerskapet opp og ned Karl Johan for å vise seg frem. I dag bygger vi opp en hel digital persona på Internett. Og alle kan gjøre det! Da Internett kom, ble det virtuelle bygd opp for å imitere virkeligheten. På et tidspunkt ser det ut til å ha skjedd et skifte. Nå er det virkeligheten som imiterer det virtuelle. Hva betyr det? At tenåringer identifiserer seg med hvordan de ser ut gjennom et filter? Selvestetisering, å liksom skulpturere sin egen visuelle persona, fysisk eller ved hjelp av digitale filtere, begynner nå tidligere enn noen gang.

Jeg er tjuetre år. Jeg tilhører den siste generasjonen som minnes en tid uten utbredt internettilgang og smarttelefoner. Før internett kom måtte man ta til takke med det man fikk servert av kultur. At hver tenåring til slutt bar på hele Internett i lommen, åpnet for nye muligheter. De ulike plattformene åpnet for selvutforsking og selvuttrykk. Det var Instagram så klart, men spesielt Tumblr pekte seg ut som et «artsy» nettsted. Og selv om minibloggplattformen ikke ble tatt på alvor av alle, kunne den bety det største alvor for de som var en del av nettsamfunnet. På videregående fortalte en jente meg i fortrolighet at det å se på Tumblr-profilen hennes var som å se inn i sjelen hennes.

Man trenger ikke lenger oppsøke et bibliotek for å grave dypt inn i ens interessefelt. Og istedenfor å bare konsumere det man blir servert, er det mulig å skape ens egen estetiske identitet på egne premisser, ved hjelp av Internettet.

Selv i vår multimediale og internasjonale tid, er vi likevel langt unna noen mangfoldig representasjon. Dette gjelder spesielt i billedkunsten. Det diskuteres nå hvorvidt det er riktig at det innføres mangfoldsregler for Oscar-nominasjoner. Uannsett hvordan mangfoldigheten økes vet vi ihvertfall at det å se noen på en skjerm eller i et trykt medie som en kan identifisere seg med og som gjør noe man liker, kan gjøre det lettere å se en mulighet for å selv gå den samme veien.

Så kan man si at det som er så fantastisk med mye kunst er at kjønn, alder og etnisitet er irrelevante faktorer i møte med verket. At verket er universelt. Og det kan man godt si, men man kan likefullt si at det som oppleves som universelt for noen, ikke nødvendigvis vil bli oppfattet som universelt av andre. Det bør finnes rom for verk som reflekterer bestemte identiteter, også de vi ikke er vant til å forholde oss til. Er vi heldige, oppdager vi en ny del av oss selv i møte med et verk. At vår identitet strekker seg lenger enn vi trodde. At vi har noe til felles med en kunstner vi aldri kommer til å møte, annet enn gjennom verket, eller ved å reise til andre siden av kloden. 

Et kunstverk kan romme så mye. Alvor, humor. Noen ganger er det helt opp til betrakteren. Men selv om et verk blir kalt latterlig, skal ikke humoren også få ha en plass i kunsten? Jeg synes at vi snakker for lite om humor i kunsten. Slik tenkte jeg ikke da jeg var yngre. Kanskje var det fraværet av humor som dro meg inn i kunsten. Man er ung, man vil bli tatt alvorlig. I mangel på egne erfaringer av alvor snylter man på andre. Vi går i museet og vi snylter.

Man bygger en identitet. Kunsten er byggeklosser. Eller er det hele bare forføreri? På en fest hadde jeg og en venn en samtale om filmen American Beauty (1999). - Det mest fascinerende med den filmen, er jo at alle er det motsatte av det de gir uttrykk for, sa hun. Jøss! Det er jo en interessant lesning, tenkte jeg. For det man er, er man jo allerede. Hvorfor skulle man trenge å gi uttrykk for det? Da den kanadiske samfunnsforskeren Erving Goffmans bok The Presentation of Self in Everyday Life ble oversatt ble den norske tittelen Vårt rollespill til daglig. Så er det teater, eller er det ekte, det vi uttrykker visuelt og estetisk? Da jeg spurte Morgenbladets estetiker Ragnhild Brockmann om dette, svarte hun at det alltid er begge deler. Så blir kanskje hvordan vi benytter oss av kunst, musikk og medier aller mest en måte å stake ut en kurs. Kunsten gir oss retning.