På reise i livet med relasjoner og materialer

Foto: Kevin Fauske

Anmeldelse av Anders Hald “I See What I Saw”. 16.november - 10.desember hos SKOG

Med kunst representert i en rekke norske og danske utstillinger, samt en bachelorgrad i Medium-og Materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo, som han nå fullfører som en master, kan det se ut til at danske Anders Hald (f.1991) har en lys framtid som kunstner. Tidligere har Hald hatt kunstnerresidens i Pietrasanta, en liten småby på kysten av det nordlige Toscana. Det mange vil kalle et slags kunstner-mekka, for Pietrasanta har lang tradisjon for kunst i form av skulpturer, mosaikk, keramikk og marmor. Nå er Hald tilbake i Norge der han for tiden bor og jobber, og er nå aktuell med egen utstilling.

Den 16.november åpnet hans første soloutstilling her til lands, på SKOG Art Space i Oslo. Det var knyttet store forventninger til utstillingen ettersom Hald, bare 32 år gammel, fikk i oppdrag å lage sin første offentlige utsmykning i Danmark, et prosjekt som skal stå ferdig i løpet av neste år. Slike oppdrag er noe mange andre kunstnere ofte bare kan drømme om, og dessuten er det et tilbud som gjerne kommer senere i en kunstners karriere. 

Da jeg besøker utstillingen I See What I Saw på SKOG, tenker jeg nesten umiddelbart at det er på sin plass at en slik kunstner allerede har fått et offentlig utsmykningsoppdrag. Ikke minst er det kult at noen tør å satse på en annerledes kunstner som ham. Det er en utstilling som virkelig står til mine forventninger, til tross for at dette er mitt første møte med Anders Hald sin kunst. Uavhengig av om publikum allerede har stiftet bekjentskap til kunstneren eller ei, ser de ut til å dele samme beundring som meg for Halds utstilling. Det er mange grunner til det. Først og fremst er det et imponerende mengde arbeid, som viser en bred representasjon av Halds kunst og måter å arbeide på. Nesten samtlige verk er laget i 2023, alt fra keramiske skulpturer og basrelieffer til mer skisse-lignende tegninger. 

Hele rommet på SKOG er brukt veldig bra, både vegger og gulv prydes av Halds kunst, men med så mange besøkende på åpningen føles det likevel litt trangt. Om ikke annet er det jo ganske imponerende at så mange har tatt turen denne kvelden. Til tross for så mange oppmøtte på åpningskvelden, som gjør at enkelte deler av kunsten forsvinner litt i det lille galleriet, mener jeg det er et ypperlig visningsrom for disse verkene. Til utstillingen har han laget blant annet fire større tredimensjonale skulpturer som står i midten av rommet. Selv om skulpturene har fått sin egen lille plass i utstillingen, er det nok verkene som henger på veggen som tiltaler meg mest.

Foto: Kevin Fauske

Det første som fanger oppmerksomheten når jeg kommer inn i galleriet, er en serie med tre større relieffer som henger på veggen. De ser veldig tunge ut, noe det viser seg at de også er. De er nemlig laget av stein og glasert keramikk og er selvfølgelig varmebehandlet, men Hald har selv utformet motivene med sine hender og frie bevegelser. Det abstrakte uttrykket i hans kunstnerskap er gripende, og selv kan jeg ikke komme på noen andre kunstnere jeg kjenner til i dag som jobber med et slikt unikt uttrykk som i denne utstillingen. Og kanskje er det fordi materialene og måten han jobber på ikke er særlig utbredt blant samtidskunstnere her til lands, eller i det hele tatt. Det hører jo litt til en annen tid, og jeg får fort assosiasjoner til gamle hulemalerier, men også fossiler, når jeg ser disse verkene.

Det er tydelig at den unge fremadstormende kunstneren ikke er opptatt av å passe inn på nye moderne gallerier, men ironisk nok er han utstilt på nettopp et slikt galleri. Og kanskje er det akkurat derfor hans kunst er så spennende og attraktiv, fordi det er så stor kontrast mellom hans kunst og annen moderne samtidskunst. De sterke skrikende fargene har uteblitt i denne utstillingen. I See What I Saw legger jeg merke til en mer minimalistisk tilnærming til farger, der jordtoner er mer fremtredende.

Fra avstand kan flere av verkene i utstillingen tilsynelatende se litt banale ut, men til tross for det abstrakte formspråket hans oppleves de som både komplekse og også rike på tekstur når man virkelig kommer nærme dem. I utstillingen ser man forskjellige komposisjoner laget av kull, keramikk, stein og gull. For meg oppleves det hele som en slags reise tilbake i tid, rent materialmessig. Parallelt med materialenes reise gir også motivene og kunstverkene i seg selv innblikk i en reise, nemlig menneskets reise gjennom livet. Og dette er tydelig igjennom flere av de større skulpturene i utstillingen, med titler som We're on road to Nowhere, On my way to oblivion, Passing as human og Mother.

Foto: Kevin Fauske

Til utstillingen er det laget en serie med skisselignende tegninger av kull på papir, med tittelen Superman, som viser menneskets reise i livet og i naturen. I denne serien beveger han seg tydeligere over i det figurative, der jeg synes jeg kan se silhuetter av mennesker eller andre mytiske vesener, i møte med skog og fjell. Foran hver enkelt tegning står det en liten byste, abstrakt i uttrykket, men fremstår som en slags forlengelse av tegningene. Bystene i seg selv kan oppleves som et slags skjold som beskytter menneske og naturen. Med både tittel og hvordan tegningene er plassert på rad etter hverandre, blir jeg nostalgisk. Jeg tenker fort på de klassiske strekmann-tegningene man tegnet som barn, men også flere av tegneseriene jeg leste. Hvorvidt kunstneren selv er en karakter i denne serien er ikke godt å vite, men når jeg spør han på vei ut av lokalet, hva det er som inspirerer han, svarer Hald:

– Om utstillingen direkte er inspirert av eget liv eller ikke, er ikke godt å si. Jeg har ikke tenkt så mye på det egentlig, men jeg kan ikke legge skjul på at vi kunstnere ofte inspireres av egne opplevelser. Ofte tar jeg utgangspunkt i menneskets liv og reise.

For meg var nettopp denne utstillingen en reise i tid. Den fikk meg til å reflektere over menneskets relasjoner og betydning, de forskjellige materialenes betydning i vårt liv, og hvordan kunsten alltid vil speile samtiden, uavhengig av hva slags materialer en til syvende og sist bruker.