Utstillingsanmeldelse: “Constructed Distortions” av Joel Correia

Dersom du venter ved Carl Berner T-banestasjon, vil jeg anbefale å stoppe litt opp foran visningsstedet Prosjektrom og betrakte den nye utstillingen “Constructed Distortions” av Joel Arantes Correia. Da får du en flott og unik mulighet til å oppleve littegrann kunst i dette hektiske dagliglivet.

Det kan være ganske vanskelig å forstå at dette er en kunstutstilling, ettersom hovedmaterialene i utstillingen er betong, metall og stål. Utstillingen består av tre deler/rom, hvor det største og viktigste er hvitt, med speil bakerst og to kolonner i sentrum. Mellom de to kolonnene vises en interessant collage av ulike typer og størrelser av bygningsrester, steiner og skum.

Så, hva er så interessant med denne utstillingen?

Det er det skulpturene er laget av! Den portugisiske kunstneren Joel Arantes Correia (f.1978) bestemte seg for å jobbe med gamle og gjenbrukte materialer fra ekte byggeplasser, som han samlet fra forlatte, ødelagte eller uferdige bygninger. Dette var gjerne byggeplasser som hadde noe med ham å gjøre, eller kunne relateres til ham. Samtidig leker han med speil og lys, og integrerer dem i rommet med skulpturere.

Som Joel forteller, var det speilet bakerst i rommet som dukket opp først i forberedelsene av utstillingen, og som tilfeldigvis skulle bli en sentral del av den, som påvirker hele følelsen og oppfatningen av utstillingen. Dersom dere bestemmer dere for å ta en titt, vil jeg anbefale å gå rett til dette rommet med det store vinduet, og stoppe opp foran det. Står man så nær som mulig, kan man oppleve en magisk følelse. Dette speilet innerst i rommet, skaper en slags fjerde dimensjon, en parallell virkelighet, som gir rommet en følelse av at det ikke slutter, og at det omdannes til en uendelig korridor. Selv om selve rommet er stengt, og man ikke kan bevege seg rundt skulpturene – noe som skaper en begrensing – kan man oppleve at man likevel er inne i rommet på grunn av disse speilene. Korridoren fortsetter innover med skulpturene, lyset og alle menneskene som skynder seg til t-banen bak deg. Nå observerer du ikke lenger, du er blitt en del av rommet og utstillingen inne i det.

Og hva med disse skulpturene?

Joel har uttalt at han har erfaring med bygningsarbeid, der han har jobbet med materialene han tar i bruk i Constructed Distortions: betong og stål. Gjennom denne erfaringen har han lært å kjenne dem i ulike sensoriske opplevelser, som gjennom lukt og berøring. Dette har gjort stort inntrykk på ham, og blitt en del av hans liv som han nå representerer i kunsten. Det unike med både utstillingen og kunstneren, er at han gjenbruker materialene han har brukt i sine tidligere skulpturer. Han er veldig opptatt av å resirkulere sine skulpturer, og bryter kun med teknikken dersom han mister tilgang til dem, for eksempel hvis en skulptur skulle bli solgt eller ødelagt. Med mindre det skjer, vil han bruke dem igjen. Den kunstneriske prosessen med å lage en ny skulptur av en annen, er aldri planlagt. Han lager gjerne noen skisser, men når han begynner å jobbe med materialene, tar han disse bort, og skaper bare noe i henhold til sine indre følelser og sin kreativitet. Han tilføyer at han liker å eksperimentere og samhandle med materialene.

Joel bruker materialene for å interagere med sin fortid eller kjære minner om noe. De brukte byggematerialene skaper en følelse av noe uferdig og usagt. Det virker som om han prøver å gjenskape noe, eller faktisk skape noe nytt.

De andre to delene av utstillingen som er enda vanskeligere å markere

De to andre rommene blir en del av t-banestasjonens vegger parallelt på begge sider. På grunn av alminneligheten til materialene, betong og stål, blir de en perfekt del av veggen. Når man stopper for et øyeblikk og ser rundt seg, innser man at det er kunst som omgir det hurtige og travle folket. Dersom man er veldig oppmerksom, kan man legge merke til at det er litt maling på betongen, og flere av Joels hvite fotspor. Correia sier at han likte å male i barndommen sin, men dessverre ble denne aktiviteten preget av tvang og press. Nå, når han maler på betong, opplever han det som annerledes. Han føler seg fri – han er fri.

I tillegg kan dere skanne en liten QR-kode, hvor dere kan få vite litt mer om utstillingen og kunstneren Joel Correia, på hans Instagram-profil.

Prosjektrom på Carl Berner T-banestasjon er et fullkomment sted for Joels utstilling. Det er en plass, hvor det vanligvis står en Narvesen-kiosk eller en reklame på storskjerm, eller en informasjonsvegg med masse ark. Men nå, på Carl Berner stasjon, kan man oppleve en bit av vakker, behagelig, og for noen, uforståelig kunst. Du trenger bare å stoppe litt opp, og se rundt deg.

Tusen takk til Joel Correia og Norsk Billedhoggerforening for denne påminningen.

Utstillingsanmeldelse: “Constructed Distortions” av Joel Correia

Smiling Watches, an Art Collection and an Aesthetic Computer - Goodiepal’s exhibition “Stanley Brouwn & Rasmus Sørnes Joined The Guild of The Viking Klokkers”

Gjennom hullene - Anmeldelse av Anne-Karin Furunes sin nye utstilling “På Besøk”