Iskaldt retrospektiv - A K Dolven. amasone
A K Dolven (Anne Katrine Dolven) (f.1953) har sin første soloutstilling på Nasjonalmuseet denne våren med utstillingen amasone. En retrospektiv utstilling som spenner over nesten hele hennes kunstnerskap, med verk fra 1988 til 2025.
A K Dolven, amazon (2005), 16 mm film uten lyd. Kamera: Vegar Moen © Dolven, A K/BONO
Selv hadde jeg et beskjedent kjennskap til Dolven, utenom lydinstallasjonen Untuned Bell (2010–2020) bak rådhuset, der det har blitt et lite ritual for meg å tråkke på pedalen – som setter i gang den ustemte bjellen – når jeg først passerer brygga.
På vei inn i Lyshallen på Nasjonalmuseet, er det første jeg merket meg ved hvor utrolig kaldt rommet var blitt. Det var derimot ikke en skarp eller stikkende kulde som slo meg, men en myk kjølighet – som om Lyshallen pustet is. Det slo meg også hvor sømløst rommet og utstillingen utfylte hverandre. Det var nærmest som Lyshallen var skapt nettopp for Dolvens verk, eller omvendt.
Utstillingens navn kommer fra et av verkene vist i utstillingen, amazon (2005), som er en hommage til de mystiske kvinnelige krigerne som siden antikken har vært symboler på selvstendighet og styrke. Amasonene har helt siden Homers Iliaden, blitt tolket som truende, seksuelle eller androgyne figurer av makt. I videoverket amazon viser A K Dolven knappe og hurtige klipp av en kvinnelig figur med pil og bue.
Jeg fikk slått av en prat med utstillingens kurator Ann Gallagher, som fortalte meg at de hadde arbeidet svært bevisst med rommet i Lyshallen. For Gallhager var det viktig at det var nok luft mellom verkene slik at de fikk rom til å puste. På denne måten kunne de beholde sin kroppslighet og tyngde, uten å fremstå påtrengende for publikum. Jeg opplevde også en slags mystisisme mellom dem, der tomrommet føltes ladet, og ga plass til etterklang og refleksjon. Når en utstilling har et såpass stort spenn i størrelse, materiale og tyngde på verkene, trenger de plass til å speile hverandre. Verkene i utstillingen må fordøyes, ikke bare bli sett på.
A K Dolven, The Kiss (2000) Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli Alle verk: © Dolven, A K/BONO
Video- og lydinstallasjonen The Kiss (2000) var definitivt et verk som gikk inn på meg. I et dunkelt rom møter jeg en video der et par omfavner hverandre i et kyss med strykende bevegelser. Technomusikk pulserer i bakgrunnen, og en overraskende sterk lukt av gummi tetter nesen min. Ikke bare vekket dette minner om svette, tette, netter i technoklubber, men parallellen til Munchs Kyss var til stede både fysisk og visuelt, ettersom Munch-rommet på Nasjonalmuseet lå rett under føttene mine i etasjen under. Portrait with a Cigarette (2000) som er stilt ut i garderoben, er også en referanse til Munch, og hans selvportrett med samme tittel. Den umiskjennelige silhuetten er verdt å få meg seg, enten på vei inn eller ut av museet.
A K Dolven Portrait with a Cigarette (2000) FOTO: A K DOLVEN STUDIO / DOLVEN, AK/BONO
A K Dolven, The Kiss (2000) © Dolven, A K/BONO
Det er også et personlig preg over utstillingen, og Dolven innlemmer blant annet sin oppvekst på Kvalnes i Lofoten i flere steder, blant annet i videoverket Moving Mountain (2004). Videoverket vises i en hvit boks, og et diagonalt gulv leder opp til skjermen. Der ser vi to jenter sittende på et fjell og se ut over et tåkete landskap, ledsaget av skrikende måker og sjøfugler. Vi ser jentene bakfra, og selv om den ene jenta på et tidspunkt kjapt titter bort på den andre – og omvendt – møtes blikkene deres aldri. Det hele har noe urovekkende ved seg, som om jentene sitter med en slags usikkerhet eller spenning mellom seg.
Likevel opplever jeg ikke verket som ubehagelig. Tvert imot oppstår det et vakkert og fredelig bilde. Kanskje er det rommets hvite, myke rammer som gjør det. De hvite veggene skurrer nærmest synsfeltet mitt, og gir meg inntrykk av at tåken i videoen har strømmet ut mot meg selv.
A K Dolven moving mountain (2004) FOTO: ANDREAS HARVIK / DOLVEN, AK/BONO
Etter amasone sitter jeg igjen med et sterkt mentalt og kroppslig inntrykk. Jeg gikk fra å være nesten helt uviten om Dolvens kunstnerskap, til å være sulten på mer. Publikum blir ikke kastet ut i et retroperspektiv der en må ha en dyp forkunnskap til konseptuell kunst eller alle de forskjellige materialene som blir brukt, den ber deg bare om å være til stede i samme rom. Enten du er konseptuell fanatiker, eller nysgjerrig og åpen, har amasone noe å tilby deg. Ikke et klart svar, men et rom for å gruble og sanse, og det – tenker jeg – er mer enn nok.