Installasjonsfoto Soft galleri. Foto: Øystein Thorvaldsen

I 10 stadig lengre dager har Soft Galleri stått til tjeneste for fem MA1-studenter i Tekstil ved KHIO med utstillingen Begynnelser uten slutt. Innenfor dørterskelen summer lufta med en tykk og merkbar eim av nostalgi, hvor det venter en symbolsk sterk og meningsfylt utstilling, dog ikke fullstendig uten svakheter.

Av de åtte verkene som presenteres, er det Siri Pettersons Förlagor och fantasi I og II som først møter meg i det jeg trer inn i galleriet denne varme maiaftenen. Verkene består av intrikate, opphengte tepper vevet i tre lag, som utstråler en imøtekommende og innbydende detaljrikdom verdig grundigere undersøkelse. Det fritthengende granskes først nøye, før jeg beveger meg til det nærmest identiske som er klistret fast på veggen overfor. Det tar ikke lange tiden før jeg innser at sistnevnte hverken er tredimensjonal eller i det hele tatt laget av tekstil, men snarere et printet avtrykk av sin make på papir. Her skapes et førsteinntrykk av opplevelsen som vedvarer – uklarheten som oppstår over tid når minner, perspektiver og historier gjenerindres, innpakket i den gøyale opplevelsen av å bli litt lurt.

Jeg henger meg litt ekstra opp i verket Purpose Tour av Elin Jarnehäll – et verk som momentant trekker på mine egne minner om jenterommet, lykketroll og Topp-plakater – presentert gjennom 10 opphengte, horisontale og pusete tekstiler. Det er selvfølgelig ingen ringere enn ynglingen JB det refereres til her, erkjent av lilla og rosa pjuskepels, som ligner en belieber-versjon av det klassiske fotballskjerfet og, på samme tid, mannevonde kosedyr med flekkede tenner. Men de koselige assosiasjonene til fangirlens prydede vegger viker raskt for følelsen av noe mye mer skjørt. «Varför känner du deg ensam?» lyder et av skjerfenes innvevede tekstfragmenter, som brått forvandler det nostalgiske tween-minnet til spisse tagger og vonde ungdomsår. Som en åpen fortelling, blir jeg stående lenge i et forsøk på å knytte sammenheng til de flankerende bitene av narrativ som jeg tildeles, før det igjen går opp for meg at jeg er blitt narret. På veien min videre streifer jeg de fragmenterte minnene i sitt fullverdige dikt, nedtegnet på et beskjedent ark som danner rammen for historien jeg nettopp har skapt selv. Hvorvidt diktet supplerer til min opplevelse er vanskelig å si – jeg er glad det ikke fanget oppmerksomheten min før min egen historie var ferdig oppdiktet.

Personlig, synes jeg ikke Jacquardvevene av kunstneren Lynn Gerstmair kan gå unevnt, for det er noe med disse som for meg danner en bindende tråd for utstillingens helhet. De høystrakte trærne, som på nært hold minner om fargesprakende og pixelspekkete digitalbilder, transformeres på avstand til et minne om fortidige fotografier fra en sommerkveld i skumring, hvor det trygge og samtidig melankolske gjør seg kjent. I mangelen på et bedre ord, virker dette minnet dypt, nærmest mystisk lengselsfullt, og gir meg rom til å spinne på både mine egne narrativ fra barndommen, og kunstnernes potensielle.

Helhetlig, er ikke «Hvorfor?» et spørsmål jeg stiller meg i møte med verkene i Begynnelser uten slutt. For hvert uttrykk oversettes fragmentene av noe ugjenopprettelig som forsøker å gripes om, og forvandles til nye, utviklede perspektiver – alle med anker i det somvar. Samtidig betyr ikke det at alt som fremlegges for meg er forståelig. Etter at jeg runder mitt siste usette verk, plukker jeg utstillingsteksten opp, og leser den spinkelt fylte A4-siden med anerkjennende nikk helt til jeg når teorien om The Carrier Bag Theory of Fiction. Her kobles tekstilet til bæreposen uten særlig videre forklaring i et lengre sitat fra Ursula K. Le Guins essay. Som et sandkorn i øyet, opplever jeg halvparten av formidlingsteksten hverken som nyttig eller oppklarende, men forvirrer og kompliserer min opplevelse av de ellers selvtalende og sammensvorne verkene. For det er den tematiske helheten av individuelle minner, oversatt gjennom ulike materialer med et bredt spekter teknikk, som gjør at de enkelte historiene som fortelles her klarer å utvikle seg så sømløst i relasjon til hverandre. Ved å utfylle hverandre, gjør det ene verket det andre mer komplekst og motsatt. På den måten blir ikke bare de visuelle materialitetene interessante hver for seg, men aktiverer også flerbetydende narrativer jeg kun kan utforske i verkenes innbyrdes samtaler. Når jeg takker for meg og forlater galleriet, er det selve sammenvevingen av disse begynnelsene uten slutt som blir med meg.

Vemodige tekstiler på Soft Galleri

Ruminating on Camilla Urrego's exhibition “What We Call Real”