Femme Maison

Gjennom åtte tiår skapte kunstneren Louise Bourgeois sylskarp og målrettet aggresjon gjennom sine abstrakte verk. Jeg vil påstå at hun påpekte en del av vilkårene kvinner opplever i sin eksistens. Samtidig viste hun i sitt kunstnerskap at man kan være flersidig.

Bourgeois, Louise. Femme Maison (1945-1947). Oil and ink on linen. 91.4 x 35.6 cm.

© The Easton Foundation/VAGA at ARS, NY

Den berømte fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois (f. 1911, d. 2010) var tidligere i år utstilt på Nasjonalmuseet i Oslo. Jeg besøkte denne utstillingen flere ganger fordi jeg ikke kunne  gi  slipp på tankestrømmen jeg opplevde av å betrakte hennes mangfoldige og flersidige kunstnerskap. At jeg skriver dette nå, et halvt år etter, forteller meg kanskje  at tankestrømmen ennå ikke er over. 

Spesielt hengte jeg meg opp i temaene en kan dra ut fra hennes verk, alt fra kropp, kjønn, familie, seksualitet, alder og flere feminisme vinklinger. Sistnevnte er noe kunstneren selv proklamerte at hun ikke var en del av. Likevel har hennes kunst blitt tolket flere ganger med et feministisk blikk. Dette kan begrunnes i noe så simpelt som hennes flersidighet i ett og samme verk. Bourgeois bidro til mangfoldiggjøring av kvinnelig identitet og visuelt uttrykke en universell følelse av å være fremmedgjort i seg selv som kvinne. 

Betraktninger av hennes kunst føles ofte aggressive basert på at betrakteren blir eksponert for inntrykk, både psykisk og fysisk. Dette gjør kunstneren med en abstraksjon i skulpturelle installasjoner som baserer seg på noe så enkelt som kroppslighet. Det kroppslige er så “in your face” at man begynner å reflektere over at man selv egentlig bare er en kropp foran et verk. dermed kan 

Jeg beskriver det som aggressivt og “in your face” fordi det er merkbart at Bourgeois.

Bourgeois, Louise. Femme Maison (1982). Plastic doll and clay. 40.6 x 13.3 x 5.1 cm.

© The Easton Foundation/VAGA at ARS, NY

aldri har ønsket å blidgjøre eller underholde betrakteren, men likevel kan hun være utrolig morsom. Femme Maison fra 1982 viser en barbie-dukke støpt fast i leire. Umiddelbart er synet komisk ettersom det nesten ser ut som dukken prøver å vikle seg ut av leiren. Det kan minne mange som lekte med slike dukker hvordan herping av leken  egentlig var ganske underholdende. Det faktum at kunstneren selv også har  ‘herpet’ dukken fra det kjente kapitalistiske varemerke Mattel er også underholdende i seg selv. 

Etter det komiske har lagt seg kan samme verk bli vondt og sårt når man iakttar videre. Som tittelen tilsier (Femme Maison, betyr kvinne hus på fransk) er hus og kropp synonymt. Kvinnens eksistens innenfor husets fire vegger fremmedgjør kvinnen som egen person. Bourgeois hadde også flere malerier i sin tidlige karriere med samme motiv, men det er denne ‘komiske’ skulpturelle utformingen som ikke bare viser til 'kvinners plass’ i hjemmet, men også hvordan huset kan representere fangenskap.

Mange kvinner i dag er ikke en hjemmeskikkelse for dem rundt seg, likevel tror jeg det er flere som kan ha følt på å være fanget i sin kvinnekropp; en kropp som blir objektivisert, idealisert, markedsført og kapitalisert. En kropp som har sosiale laster uten at du har gjort noe for det eller kan gjøre noe med det.

Hvorfor treffer Bourgeois så godt når hun beskriver visuelt?

Da må vi nok tilbake til denne aggresjonen. Bourgeois kunst er født ut i fra sinne som har sine røtter i kunstnerens egne familietraumer og barndom, men sinnet er sylskarp og målrettet fordi det manifesterer seg som en kommentar på det å være kvinne, eller mer spesifikt det å være fanget som kvinne. 

Bourgeois anerkjennes av flere som grunnleggeren av retningen bekjennende kunst. Hun tillater seg å være personlig ved å for eksempel bruke sitt eget vanskelige forhold til sin far, og via denne personlige “bekjennelsen” i kunsten retter hun fingeren mot patriarkatet. 

Selv om hun går ut i fra seg selv og sine opplevelser i sitt kunstnerskap blir ikke summen av hennes kunst biografisk. Gjennom seg selv fremstiller hun en essens av en menneskelig tilstand; en tilstand som innebærer å ha en kvinnekropp, en tilstand om å være kvinne. 

Og uansett om en føler seg truffet av hennes bekjennende kunst eller ikke er det en ting hun alltid leverer i sitt kunstnerskap: Hun tillater seg å vise familie traumer og systematisk persepsjon av kvinner i ett; hun tillater seg å være begge deler. 

Kilder:

Applin, Jo. “ Outrageous Abstractions: Senga Nengui and Louise Bourgeois' and 'Dorothea Tanning and Louise Bourgeois'” (s.173-187) fra Louise Bourgeois: Imaginary Conversations (red. Briony Fer, Andrea Kroksnes). Oslo: National Museum of Oslo, 2022.

Nixon, Mignon.Fantastic Reality, Louise Bourgeois and a Story of Modern Art. The MIT Press, 2008.