En klatreplante sendte meg inn i en bio-taksonomisk spiral av spørsmål om maktforholdet mellom menneske og natur. Dette er en gjenfortelling av dramaet som utspilte seg.

Le Corbusier, Villa Savoye (1928-1931). Foto: Fernando Leiva / CC BY-NC-ND 2.0 (via Flickr)

Med piggene ute og klørne godt plantet i murverket, smyger eføyen seg opp langs veggen som et sultent rovdyr. Den har lokalisert sitt bytte, og gjør seg klar til å ta et botanisk kvelertak på det hjelpeløse bygget. En hær av skarpe grener brer seg utover i alle retninger. Jeg kan så vidt skimte et rop om hjelp i byggets øyne i sekundet det innser at det ikke kan flykte fra sin egen skjebne: Det skal nå infiltreres, koloniseres og absorberes. Trippende langs Oslos gater blir jeg vitne til dette brutale angrepet. Mine heroiske instinkter uteblir, da den eneste tanken jeg kan tillate meg selv å tenke er: «faen, så vakkert». Der hvor mennesket satte sitt avtrykk på naturen, setter naturen nå sitt avtrykk tilbake. Er dette en form for parasittisme, eller bare en vakker symbiose?

Arkitektur kan betraktes som menneskets tydeligste avtrykk på jorden. Dette avtrykket innkapsler historier om liv, miljø, verdier, spiritualitet og estetiske idealer fra tiden byggene ble reist. Noe som særlig fanger min oppmerksomhet, er hvordan planter alltid har vært et gjennomgående motiv i ornamentikken. Antikkens akantusblader i søyler og laurbærkranser som tegn på guddommelighet og seier, middelalderens planter som teologiske tegn på Kristus og liv, rokokkoens overdådige snirkler og blomstermotiver som uttrykte velstand og luksus; alle er arkitektoniske fortellinger om menneskers forhold til naturen. I Oslo ble denne tradisjonen videreført gjennom blant annet historismen, en stilretning som hentet inspirasjon fra fortidens stilarter og som formet store deler av byen på 1800-tallet.[1] Fra denne perioden ser vi blomster og planteformasjoner som rammer inn vinduer, smijernsgelendere som slynger seg i organiske linjer, og glassmalerier som bryter lyset i naturens mønstre. Hva er det egentlig som gjør at planter har fått en så betydningsfull rolle i arkitekturen?

Evolusjons- og atferdsbiolog Edward O. Wilson kom i 1984 med sin teori om biophilia,[2] der han foreslår at mennesket innehar et genetisk nedarvet instinkt til å oppsøke naturen. Han mener at denne tilknytningen er helt essensiell for menneskets fysiske, psykiske og spirituelle velvære, og at fravær av natur dermed vil ha negativ innvirkning på mennesket. Sett i lys av plantemotiver i ornamentikken, kan man ane at Wilson hadde et poeng: Der det oppstod et skille mellom menneske og natur som følge av bebyggelse, inkorporerte mennesket heller en mimesis av naturen gjennom ornamentikk. Men hvordan har det seg da at jeg her betrakter eføyens fremmarsj over fasaden som et uønsket ornament på et ellers ornamentløst bygg?

«The evolution of culture is synonymous with the removal of ornament from utilitarian objects»,[3] skriver Adolf Loos i sitt essay Ornament and Crime fra 1908. Han hevdet at dekorasjon er noe primitivt som ikke hører hjemme i et kultivert samfunn, og at ornamenter bare representerer bortkastet arbeidskraft og ressurser. Med dette ble ornamenter luket vekk som ugress, og modernismen vokste frem med sine rene, glatte bygg, hvor effektivitet og funksjonalitet stod øverst på agendaen. Arkitekten Le Corbusier tok Loos sin idé videre og omtalte huset som en «maskin å bo i».[4] Denne idealismen kommer tydelig til uttrykk i Villa Savoye (1928-1931), hvor byggets kropp er en kube som hviler på smale søyler, hevet en hel etasje over bakken som en maskin plassert på pidestall midt i naturen. Med et smalt bånd av panoramavinduer som omkranser kuben, fungerer den som et kontrollpanel mot landskapet. Naturen reduseres til en kulisse som bare skal betraktes på avstand, og byggets distanse fra bakken antyder en form for kontroll og overlegenhet, hvor mennesket plasserer seg selv som naturens herre.

Slik kan man betrakte øvrige verk fra brutalismens epoke også, som karakteriseres av sine monumentale og solide betongformasjoner.[5] Men er betongbygg virkelig så fjernt fra naturens arkitektur? Både i farge og form kan man trekke paralleller til fjell – like naturlige som plantevekster, men mer robuste og autoritære i sitt uttrykk. De får oss til å føle oss små og maktesløse, men samtidig aksepterer vi dem som en del av naturens harmoni. Kanskje kan brutalismen leses som en allusjon til naturens monolitter, med hensikt om å signalisere storhet og dominans. Jeg kan ikke si sikkert hva intensjonen til arkitekter som Le Corbusier var, men eføyen kan synes å ha tatt kvelertak på hjernen min også, som nå ser en avspeiling av naturen i alle menneskers kreasjoner.

Biofiliaen synes likevel å være dypere forankret i mennesket enn behovet for effektivisering og dominans. I opposisjon til Le Corbusiers idealisme lanserte Frank Lloyd Wright ideen om organisk arkitektur, hvor han søkte å gjenopprette samspillet mellom menneske og natur: “No house should ever be on a hill or on anything. It should be of the hill. Belonging to it. Hill and house should live together each the happier for the other.”[6] I det ikoniske Fallingwater (1935) visualiseres denne filosofien gjennom horisontale betongklipper og vertikale steinspirer som vokser ut av terrenget, som om husets eksistens ikke hadde vært mulig om ikke naturen var der først. Wright avstod riktignok også fra ornamentikken, men gjorde naturen selv til et ornament, slik man ser et fossefall renne ned under stuen og skaper liv gjennom både fukt, lyd og bevegelse. I kjent modernistisk stil prydes veggene av heldekkende vinduer, ment som en forlengelse av naturen inn i hjemmet. Slik tok han med seg modernismens formspråk og ideer, men gjenopprettet den etterlengtede harmonien mellom mann og natur.

Frank Lloyd Wright, Fallingwater (1935). Foto: Hiro (Samuralrich, via Flickr) © The Fallingwater Estate

Til tross for gode ideer om å bygge i ett med naturen, kan det sies at dette bare gjør seg gjeldende dersom man bygger i naturen. For hvordan kan dette gjennomføres i et bybilde? Store vinduer som skal virke som en forlengelse av naturen, vil her bare bli et dystert speilbilde av asfalt, trafikklys og det dissosierte mennesket. I det urbaniserte landskapet kan naturens manglende tilstedeværelse i arkitekturen leses som en fortelling om et dystopisk samfunn som ikke bare overkjører naturen, men også sitt eget velvære. Glassbelagte skyskrapere blender sammen med en gråmalt himmel, og håndholdte skjermer kaster grålys over ansikter som har mistet sitt eget lys. Som om mennesket visner i takt med naturens forvisning, og sakte forvandles til ornamentløse kropper lik omgivelsene vi har skapt. Dette får meg til å revurdere eføyens egentlige intensjon og funksjon. Dersom dens opptreden på fasaden er en form for parasittisme, undres jeg hvem som er den faktiske parasitten, og dersom jeg vitner en mutualistisk symbiose, frykter jeg at begge parter ikke er klar over det.

Heldigvis er ikke denne dystopien helt reell, for naturen synes å alltid finne en måte å sette sitt avtrykk på menneskers avtrykk. I det urbane miljøet hvor arkitektur ikke lenger bærer med seg biologiens ornamentikk, skaper vi heller et nytt økosystem hvor naturen vokser frem på alternative måter. Vi dekorerer hjem og balkonger med levende potteplanter, rammer tomter inn med frodige hekker, fargelegger veistrekninger med grønne trær og reserverer store arealer til byens grønne lunger. Parallelt med dette ser man naturens egne inngrep der blomster bryter seg gjennom en barriere av asfalt, soppnettverket kobler seg på under fuktige overflater og engasjerte klatreplanter baner vei langs menneskeskapte konstruksjoner.

Når jeg vender blikket tilbake på eføyen, innser jeg at jeg muligens har lest situasjonen helt feil. Kanskje den egentlig danser seg oppover en utsultet fasade med sine elegante ranker, stryker muren kjært med sine myke blader og gir den liv med sitt fluoriserende klorofyll. Eføyens omfavnelse gir varme til bygget, og varmen forplantes videre til mennesket som får tilfredsstilt sitt biofile behov for naturens nærhet. Og hvis mennesket en dag opphører å eksistere, vil trolig alle våre skaperverk komposteres av plantene. Naturens avtrykk overkjører menneskets avtrykk, slik livets sirkel uunngåelig kan brytes. Av betong er du kommet - til jord skal du bli.

Litteratur

[1] Brekke, Nils Georg, Per Jonas Nordhagen, Siri Skjold Lexau. Norsk arkitekturhistorie: Frå

steinalder og bronsealder til det 21. århundret. Norge: Det Norske Samlaget, 2008.

[2] Kellert, Stephen R., Edward O. Wilson, red. The Biophilia Hypothesis. Washington, DC: Island Press, 1993.

[3] Loos, Adolf. Ornament and Crime: Selected Essays. Redigert av Adolf Opel. Riverside, CA: Ariadne Press, 1998. 167.

[4] Le Corbusier. Towards a New Architecture. New York: Brewer and Warren, 1927. 95.

[5] Store norske leksikon. “Brutalisme”. Arne Gunnarsjaa. 05.03.2025. https://snl.no/brutalisme.

[6] Wright, Frank Lloyd. An Autobiography. Petaluma, CA: Pomegranate Communications, 2005. 168.

Av jord er du kommet - til betong skal du bli