Møter med fortiden: Helleristningene i Alta
Jeg var på vei ned mot mitt nye arbeidssted for sommeren, Verdensarvsenteret for bergkunst i Alta. Da jeg gikk over bekken og videre ned mot helleristningene, visste jeg fortsatt ikke hvor stort inntrykk de skulle etterlate på meg. Jeg hadde sett bilder av dem før – i bøker, på skjerm og i artikler, men ingenting kunne forberede meg på følelsen av å stå foran de virkelige sporene. Linjer som var risset inn i stein for flere tusen år siden, men fortsatt synlige. Det var nesten som om en hånd strakk seg ut til meg fra fortiden.
Jeger med pil og bue/ rein. Mari Sofie Strifeldt Arntzen/ Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta Museum.
© Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta Museum.
Helleristningene i Alta regnes for å være mellom 7000 og 2000 år gamle, og utgjør en av de største samlingene av bergkunst i Nord-Europa.[1] De første figurene ble oppdaget ganske tilfeldig under en hagerenovering på 1970-tallet, og avslørte mønstre ingen hadde lagt merke til før. Dette uhellet ble starten på en av de viktigste arkeologiske oppdagelsene i Norge, og bare noen år senere ble det funnet flere slike utover hele bukta.[2] Til sammen finnes det rundt 6000 figurer spredt over flere felt. De er hugget inn i berget langs fjorden og viser til en rik verden av elg, reinsdyrflokker, bjørner og fisk, men også et stort antall mennesker.[3] Noen av helleristningene viser jegere med bue og spyd, mens andre viser mennesker som står i båter og fisker. Arkeologer har lenge forsøkt å tyde hvordan disse bildene ble til, og hvorfor de ble laget. På noen av bildene kan man se spor etter selve arbeidsprosessen. For å hogge motivene inn i berget måtte de bruke harde steiner og tålmodighet, og det er vanskelig å tenke seg at dette ble gjort uten mening. Kanskje handlet det om tro, kanskje om å fortelle, eller om å minnes tilbake.
Rein/ Elg. Heidi Johansen/ Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta Museum
© Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta Museum
Hva motivene egentlig betyr, er fortsatt et mysterium. Noen av ristningene ser ut til å fortelle oss historier om en svunnen tid: store reinsdyrflokker som drives inn i gjerder av mennesker med spyd og buer, eller båter fulle av mennesker på jakt etter fisk. Andre figurer virker derimot mer gåtefulle. I en scene følger vi en fiskesnor helt ned til fisken i vannet, og like ved fisken er en bjørn risset inn. Er dette bare tilfeldighet, eller forteller bildet oss om en større verdensforståelse, der dyr, mennesker og natur var bundet sammen i et felles kosmos? Slike spørsmål kan vi ikke svare på med sikkerhet, og nettopp derfor fortsetter helleristningene å fascinere oss. De er tydelige spor fra en verden vi aldri helt kan gripe, men som likevel snakker til oss på tvers av tid.
Jeg begynte å lure på hvorfor vi mennesker alltid har hatt behov for å etterlate spor. Hva forteller helleristningene oss, og hva sier våre egne spor om hvem vi er i dag?
Når jeg ser på helleristningene, ser jeg ikke bilder. Jeg ser fysiske avtrykk, spor etter berøring, rytme og pust. I kunsthistorien snakker man om slike tegn som indeksikale, altså tegn som peker direkte mot handlingen som skapte dem. Et fingeravtrykk, et fotspor, et hull i stein: alle er vitnesbyrd om noe som faktisk har vært. Hver strek i berget er ikke bare et bilde av dyr, men beviset på menneskets nærvær, en hånd som møtte stein. Denne tanken – om at et bilde kan være et avtrykk av tid og berøring – finnes også i moderne kunst. Marcel Duchamps verk Tu'm (1918) viser blant annet skygger, rifter og malte avtrykk av objekter som ikke lenger er der. Etter min mening er det et verk som handler om fravær og spor, om alt som en gang var, men som nå bare eksisterer som tegn. Når jeg tenker på Tu'm, ser jeg paralleller til helleristningene. Begge handler om ønsket om å gripe tiden og å etterlate et merke som varer, selv når livet selv har forsvunnet. Kanskje dette er en av kunstens eldste drivkrefter: å kjempe mot forgjengeligheten. Der fortidens mennesker hogger i stein, trykker vi i dag på skjermer. Våre spor er flyktige, digitale og lysende et øyeblikk før de forsvinner. Likevel er behovet det samme, å bli sett, å bli husket og å si:
jeg var her.
Kopi etter: MARCEL DUCHAMP. Tu ́m (1918)
© Associatio Marcel Duchamp; BONO.
Illustrert av Ida Karoliussen.
Gjennom helleristningene kan vi utvide vår forståelse av hva kunsthistorien er og hvor den begynner. De viser oss at kunsten ikke nødvendigvis oppstod i antikkens templer eller renessansens mesterverk, men i enkelte uthogde linjer som forteller om liv, tro og drømmer.
Bjørnemor med unge. Karin Tansem/ Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta Museum.
© Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta Museum.
Da jeg sto foran helleristningene kjente jeg at de ikke bare var bilder i stein, men at de stammet fra en tid uten ord. Linjene var grove, men likevel presise, som om noen hadde hugget dem inn i tiden selv. Etter hvert som sommeren gikk, så jeg hvordan andre stoppet opp på samme måte. Barn, turister og lokale turgåere – det var som om berget selv talte til dem. Kanskje det er nettopp i dette møtet mellom deres avtrykk og vårt eget, at kunsten virkelig lever videre. Helleristningene i Alta minner oss om at kunsten alltid har handlet om kontakt, mellom hånd og stein, mellom menneske og tid. Det er ikke bare spor fra en fjern fortid, men en del av den samme bevegelsen som strekker seg gjennom hele kunsthistorien. Fra stein til lerret, fra lerret til skjerm. Og kanskje er det nettopp her forbindelsen ligger: i ønsket om å sette et merke som varer, selv i en verden som hele tiden forandrer seg.
Bergbukten-feltene på vestsiden av Hjemmeuft.Karin Tansem/ Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta Museum.
© Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta
Litteratur
[1]Heidi Merete Johansen, Verdensarven Bergkunsten i Alta (Alta: Verdensarvsenter for Bergkunst – Alta Museum IKS, 2022), 8.
[2]Heidi Merete Johansen, Verdensarven Bergkunsten i Alta (Alta: Verdensarvsenter for Bergkunst – Alta Museum IKS, 2022), 8.
[3]Heidi Merete Johansen, Verdensarven Bergkunsten i Alta (Alta: Verdensarvsenter for Bergkunst – Alta Museum IKS, 2022), 8.