Et sår som prøver å glemme. Et bilde, men også en bandasje. Et arkiv, men også et arr. Slik ble jeg møtt av Gauze (2023) av Hazem Harb – et verk som nærmest nekter å bli sett, men insisterer på å bli lest, ikke som et bilde, men som et spor.

Hazem Harb, *Gauze* (2023). Utsnitt. Tabari Artspace Contemporary Art Gallery, Dubai. Foto: Tabari Artspace.

Gauze av Hazem Harb består av flere lag med hvitt gasbind, festet til et underlag av papp. Ved første øyekast, ikke en fotografisk avbildning, ingen scene å betrakte – bare gasbindfestet til papp, i en form som minner om noe tildekket, som om det skjuler en skade. Men i gasbindets folder aner man også noe kroppslig, nesten menneskelig, som om restene av en figur prøver å tre gjennom materialet. Likevel finnes det ingenting skjult bak gasbindet. Bare tomhet, og antydningen om noe som en gang var.

Gauze er en del av Harbs pågående prosjekt om hukommelse, tap og arkiv. Kunstnerens arbeid fokuserer på det palestinske landskapet, både det faktiske og det psykologiske, og dets kontinuerlige forsvinning. Materialet i seg selv er ladet – gasbindet impliserer såret, skaden. Det visuelle fraværet er ikke en tilfeldighet, det er det som er selve innholdet. Det finnes ingen synlig skade, bare tegn på det som har skjedd. Det er en utvisking som etterlater seg et avtrykk: ikke gjennom det som vises, men gjennom det som mangler.

I den israelske okkupasjonen av Palestina har utsletting vært en strategisk og systematisk handling.[i] Historiske bygninger, arkiver og minnesmerker ødelegges. Kart og bynavn forandres. Selv landskapet endres for å viske ut historien. Denne volden skjer ikke bare fysisk, men også symbolsk. Det er et angrep mot minner, mot fortellinger, mot det som har vært.

I Gauze oversettes denne volden til et visuelt språk. Gasbindet blir ikke bare en metafor for sår, men også for det som forsøkes å bandasjeres bort – en historie som skal tildekkes, ikke fordi den er leget, men fordi den ikke skal ses.

I stedet for å bevare noe konkret, peker Gauze på det som er gått tapt, slettet eller ødelagt. Det er ikke fravær av dokumentasjon, men fraværet som dokumentasjon. Det er her paradokset oppstår: Når det som ikke synes, likevel kan være et vitne. Når slettingen selv blir det tydeligste avtrykket.

Hazem Harb, *Gauze* (2023). Tabari Artspace Contemporary Art Gallery, Dubai. Foto: Tabari Artspace.

På denne måten er Gauze også et forsøk på motstand. Det prøver ikke å rekonstruere det tapte, men å la fraværet stå synlig, uforløst og åpent. Harb samler ikke hele historier, men fragmenter og spor, og gjør dem synlige igjen. Det er ikke et bilde, men et vitne. Ikke et sår som skal heles, men et som skal holdes åpent – i sin uavsluttede form.

Gauze minner oss på at det finnes hendelser som ikke kan vises direkte, men som likevel krever å bli sett. At det finnes minner som ikke lar seg rekonstruere, men som fortsatt kan markeres – som arr, som spor, som et lag av gasbind over det vi ikke lenger har språk for. I Harbs verk er det ikke lenger et spørsmål om å se, men om å lytte til stillheten av avtrykk som er nesten for svake til å oppfattes. Hva forteller det om hvem vi er, og hva vi prøver å glemme?

Litteratur

[i] Guillame, Alexia. “Cultural Apartheid: Israel’s Erasure of Palestinian Heritage in Gaza”. Al-Haq. (Januar 2022). https://www.alhaq.org/cached_uploads/download/2022/02/22/for-upload-cultural-apartheid-gaza-report-1645550273.pdf

Det utslettede former overflaten

Lyset som konserverer