Lyset som konserverer
Nan Goldin har gitt oss et innblikk i et sårt kapittel av Gotscho og Gilles sitt liv. I denne vakre, men tunge fortellingen har hun fanget dem i lyset og gitt dem evig liv gjennom fotografiet.
For åtte år siden ble jeg vist noen portretter av Nan Goldin. Nå var ikke Goldin og hennes verk ukjente for meg, men det var første gang jeg ble introdusert til det unge franske paret, Gotscho og Gilles. På det første bildet ser de begge rett opp på oss. Gotscho, en skallet bodybuilder, sitter i en lyseblå singlet med armene i kryss. Han ser på oss med et skarpt blikk mens Gilles, en kjekk mann med flippskjegg, ser på oss med et mykt blikk. Han har høyrearmen sin strukket utover Gotscho. I fotoboken til Goldin, The Other Side (1993), får vi være vitne til flere nære øyeblikk fra deres liv, fra dem i senga til frokostkaffen.
Men så får jeg se flere bilder, og den glade historien om skeiv kjærlighet blir en om fortidens spøkelser og tap, fordi Gilles får aids. De resterende bildene viser oss disse intime, men brutale bildene av en mann som dør mens partneren hans ser på. Å se disse bildene føles nærmest inngripende, spesielt når vi ser denne grusomme nedbrytningen Gilles må gå gjennom. Men de følelsene man opplever av å se noe slikt, er ikke noe man burde være foruten.
I seriens siste bilde blir vi tatt med på sykehusrommet der Gilles er innlagt. Goldin sa i et intervju med Sleek Magazine at de ikke fortalte til noen at han hadde fått diagnosen, så han døde med kun noen få rundt seg.[1] Lyset er hardt og med et grønnskjær i typisk Goldin-stil. Vi ser Gotscho som kysser Gilles, i noe som oppleves som et av de siste øyeblikkene de deler sammen. Gilles ser også på oss gjennom sitt hovne øye, med et blikk som sier ifra om at det ser oss. Man blir litt uvel av å se på noen i en slik tilstand. Som at man føler på skammen til hvordan en ung mann kunne dø slik. Goldin har sagt at hun ønsker at bildene hennes skal se tilbake på deg - det er vel det som gir meg denne følelsen.[1]
Det at vi kan se disse reproduksjonene fra en annen tid, humaniserer menneskene og viser sykdommens realitet. UNAIDS har estimert at 44 millioner har dødd av aids eller relaterte sykdommer.[2] Det er tall som er for store til å virkelig ta innover seg. Det er lett å miste oversikten over menneskene man mister til en slik sykdom, men gjennom disse bildene får vi se hvem Gotscho og Gilles var før og under sykdommen.[2] De blir ikke bare en del av statistikken, men ekte mennesker som vi må forholde oss til. Samtidig som det humaniserer, viser de også en stygg realitet. Denne realiteten ser vi i ansiktet hans som kollapser innover seg selv. T-skjorten ser kolossal ut der han ligger i sykehussengen, og det er knapt med muskler og fett å se. Hvordan fotografiet gjengir scenen er realistisk, men brutalt. Det er som om vi selv står ved sykesengen, og 30 år etter lyset fra dette rommet avga sitt avtrykk på filmnegativen, kan vi fortsatt fremkalle Gilles blikk slik det en gang så inn i linsen.
Det som skiller fotografi fra andre medium, er hvordan det er et direkte avtrykk av et øyeblikk. Måten lyset treffer sykehussengen eller kaffekoppen skaper en naturalistisk gjenspeiling av et sted på en spesifikk tid. Det er noe vi instinktivt kan stole på. Når vi ser ansiktet til Gilles, blir vi klar over at vi ser på en døende mann. Dette er ikke et romantisert maleri. Det fotografiet gjør er at det formidler sykehusrommet på en veldig ærlig måte. Et fotografi er en fortelling av lys der lyset forteller oss hva det traff dette øyeblikket. Man trykker på en knapp som mekanisk slipper lyset inn som framstiller scenen. Det harde lyset som reflekterer av hodet til Gotscho, de sterile hvite putene og de glatte veggene skaper et gjenkjennbart bilde av sykehusrommet. Et rom som en maler kan gjenskape, men ikke med den samme upartiske og mekaniske måten fotografiet fanger det på. Denne maskinelle fangelsen av lys er i seg selv uten noe menneskelig påvirkning, annet enn å presse en knapp. Vi kan påvirke hva den fanger, men selve mekanismen i seg selv er følelsesløs og kald. Det samme kan vi ikke si for en maler sine malerstrøk der hver bevegelse er under menneskelig påvirkning. Det lyset Goldin fanger her er ikke idealisert, og det kan være derfor det treffer oss. Alle detaljene avslører noe hverdagslig.
NAN GOLDIN. Gilles and Gotscho at Home, Paris (1992). Olje på lerret 101.6 × 69.8 cm
© Goldin, Nan / courtesy of Matthew Marks Gallery and the artist
Goldin skrev i fotoboken A Ballad of Sexual Dependancy (1986) at hennes ønske var å bevare menneskene i bildet og gi dem den styrken og skjønnheten hun ser i dem.[3] Man kan trygt si at menneskene har blitt bevart. Gotscho og Gilles henger nå i museer, og vi finner dem i folk sine bokhyller. Disse bildene er blitt foreviget, og 30 år etter disse øyeblikkene ble fanget blir folk fortsatt dratt tilbake til dem. Enten om det er under frokosten deres eller ved sykehussengen, tar folk innover seg deres historie. Det ligger en respekt i hvordan hun fotograferer mennesker. Selv med historiens triste vending er vi ikke vitne til noe elendighetsteater. Dette avsnittet av Gotscho og Gilles sitt liv viser det vakre sammen med det triste, alt dokumentert på en respektfull måte som viser den styrken og skjønnheten Goldin så i dem.
Det at kunst skildrer døende eller døde mennesker er ikke et nytt fenomen, men hva vi får se i disse bildene, er noe helt annet. Det vi ser er ikke en idealisert Ophelia som renner ned elven. Goldins fotografier er triste og ærlige. Historien til Gotscho og Gilles er fanget på et filmnegativ som kan bli reprodusert og spredt til evig tid. Ikke i et forskjønnet maleri, men et fotografisk avtrykk.
Denne historien handler om Gotscho og Gilles, ikke aids. Allikevel blir sykdommen en gradvis større del av fortellingen, i form av sitt avtrykk på Gilles kropp. Goldin mente at det var viktig å vise bilder av hvem de var før diagnosen.[4] Det er gjennom reisen vi blir tatt med på, at vi skjønner tapet. Uavhengig av sykdommens voksende skygge, får vi innblikk i deres intimitet og kjærlighet. Et bilde av en døende mann forteller oss ikke hvem han var eller hva som gjør han unik. Da blir det bare til et portrett av sykdommen, ikke mennesket. Historiene Nan Goldin forteller er nødvendige. For vi trenger å se menneskene og deres historie, særlig de verdenshistorien ofte ikke vektlegger.
Bildene av Gotscho og Gilles viser fotografiets evne til å overskride tid. Disse fryste øyeblikkene av Gotscho og Gilles vil aldri helt forsvinne, og vil alltid kunne fortelle deres historie til alle som er villig til å ta den innover seg. Selv om bildene forteller en tungsindig historie om tap, forteller de også en om kjærlighet. I det lyset preget rullene med film, foreviget de også denne kjærligheten. At vi kan erfare denne historien og bli dratt inn i disse scenene 30 år etter at bildene ble tatt, er så nærme man kan komme magi. Noe man sikkert har lagt merke til er at bildet av Gotscho som kysser Gilles ikke er med i teksten. Goldin og hennes team mente at bildets sensitive natur ikke var egnet for å bli printet i et magasin. Det er forståelig, for det må være et sår som aldri kan bli lukket. Allikevel oppfordrer jeg folk til å søke det opp, se menneskene og føle noe.
Kilder
[1] Goldin, Nan. The Ballad of Sexual Dependency. New York: Aperture, 2012.
[2] UNAIDS. Fact Sheet 2024 (Geneva: Joint United Nations Programme on HIV/AIDS [UNAIDS], 2024). https://www.unaids.org/sites/default/files/media_asset/UNAIDS_FactSheet_en.pdf.
[3] Goldin, Nan. The Ballad of Sexual Dependency. New York: Aperture, 2012.
[4] Perlson, Hili. "Nan Goldin on the Changing Aesthetics of People with HIV". Sleek Magazine, August 7, 2017, https://www.sleek-mag.com/article/aids-through-nan-goldins-eyes/.