En høstdag på Munchmuseet i grafikkutstillingen i syvende etasje vokter jeg verk mot nysgjerrige hender og forelskede par. Mens jeg venter på at tiden skal gå, står jeg plutselig der – konfrontert med Munchs farlige begjær.

Det er en lørdag på Munchmuseet tidlig i september. Jeg står i grafikkutstillingen i sjuende etasje, og prøver å holde et øye med alle turistene som ustødig poserer foran verkene. Blant store grupper med østasiatiske turister, tusler det også en del kjærestepar rundt. Til tross for tydelige høsttegn, som semesterstart og høye skuldre, er parene like våryre som alltid. De råkliner i rulletrappene, og sniker ofte til seg en forsøksvis diskré hånd nederst på hoften, mens de hviler øynene kort på hvert annet verk. Et noenlunde kollektivt akseptert uttrykk for begjær tar plass midt iblant Edvard Munchs uttrykksfulle verk. Her fungerer de som en slags diametral motsetning til det farlige og komplekse begjæret man kan møte på i Munchs kunstnerskap. Ut fra denne kontrasten undrer jeg meg; kan Munchs bohemske begjær gi noe innsikt i vårt begjær i dag?

Som kunstner er Edvard Munch (1863-1944) kanskje aller mest kjent for sine melankolske, ekspressive og engstelige motiver som Skrik, Det syke barn eller Madonna, hvor han utforsket tematikk som angst, sorg og tap. En litt mer underkommunisert del av hans kunstnerskap er hvordan han behandler begjæret som tema. Hvis du noensinne har plukket opp en Munch-biografi får du raskt et inntrykk av en mann hvis kjærlighetsliv var like mangefasettert og komplisert som hans kunstverk. Så lar du blikket ditt streife vilkårlig gjennom grafikkutstillingen jeg står i nå, er sjansen stor for at begjæret som møter deg virker mørkt.

Fra der jeg står, halvveis lenende inntil en nisje langs rommets langside, ser jeg over på et tresnitt av Munch, passende kalt I mannens hjerne (1887). Et kunstverk som etter Munchs mening, og ifølge teksten på veggen, var «hans ‘eneste perverse trykk’ – pervers i betydningen eksplisitt seksuelt.»[1] I det dyprøde trykket avslører altså Munch mannens indre perversiteter, og i midten av det brennende fargefeltet svever et mannshode, hvis hjerne virvler ut over ham. I denne hjernen er det kun én ting som får plass; en naken, ansiktsløs dame liggende på magen. Der hun svever rundt i hans idéverden, blir kvinnen et slags bilde på mannens altoppslukende lyst – samtidig gjør kvinnens ansiktsløshet henne til et uttrykk for mannens begjærsobjekt, en kropp hvor dette kan få utløp. Kvinnens identitet er ikke så viktig i hans våte drømmer.

Av og til, når blikket mitt møter denne kåte mannen sitt, humrer jeg litt inni meg. Det er jo en ganske generaliserende karikatur av mannens drifter, samtidig som jeg også undrer meg over denne objektiviseringen. For er det ikke slik at begjær og objektivisering går litt hånd i hånd? Som når du tusler rundt på Munchmuseet med daten din, og han legger en forsøksvis diskré hånd på rumpa di mens dere titter på Pikene på broen, at det er kroppen din som får oppmerksomheten, ikke hva du synes om kunsten? Er ikke dette også noe vi er kondisjonert til å ønske oss? Å begjære å bli begjært. Som feminist kan den objektiverende lysten i I mannens hjerne by meg imot. Men er det ikke også et nederlag å ikke bli higet etter på den måten? Å aldri være den som vekker lengselen som gjør at han bare må berøre. Vil vi ikke et lite sted inne i oss være denne ansiktsløse kvinnen? Likevel er det også den ansiktsløse som gjør begjæret farlig og mørkt, når Munch fortsetter å utforske tematikken videre i hans kunstnerskap.

EDVARD MUNCH, *Begjær* (1898), Litografi, 292×392 mm, Foto © Munchmuseet / Halvor Bjørngård.

Hvis man gjør et raskt søk med "Begjær" som stikkord i Munchmuseets samling, dukker det opp en serie med litografiske trykk av samme navn. I Begjær (1898) er følelsen blitt noe voldsomt og farlig. Som I mannens hjerne er en sentral del av motivet en naken, ansiktsløs kvinne som svever i et fargefelt. Men her flyter kvinnens hvite kropp mot en mørk, nærmest svart bakgrunn, og hun er ikke alene. Over kvinnen ruver et uhyggelig monster, hvis klør av en hånd kommer ut av mørket som for å ta henne. Ved første øyekast vekket motivet et ubehag i meg. For meg illustrerer verket den maktesløsheten man kan kjenne på som kvinne i møte med mannens drifter. Den følelsen jeg har på vei hjem fra byen, når en mann bak meg går litt for nærme – å vite at hvis han vil handle på sine lyster mot min vilje, har jeg tilnærmet ingenting å stille opp med. Munch viser her hvordan det livsbejaende begjæret eksisterer side om side med det livstruende; langt fra de uskyldige kjæresteparenes hånd på rumpa. Det er destruktivt, ondskapsfullt og kanskje til og med livsfarlig.

Interessant ved Munch sin fremstilling av begjæret, er at det ikke bare er kvinnen som er offer for begjærets ondskap. Et typisk eksempel er Munchs femme fatale-skikkelser, som man finner i verk som Vampyr (1895). Her forestiller verket en mann som omfavnes av en rødhåret kvinneskikkelse. Kvinnen har munnen sin i nakken på mannen – hun har forført ham inn i hennes omfavnelse, og nå suger hun ut livskraften, eller i Munchs tilfelle, skaperkraften ut av ham. Sånn sett er Vampyr en typisk fremstilling av kvinnelig kåtskap på denne tiden, ved at hennes seksualitet er “[...] sterk, men hovedsakelig negativ [...]” betonet.[2] Fremstillingen av kvinnens kåtskap og forføreri som noe destruktivt og farlig, gjør meg nysgjerrig på Munchs kvinnesyn. En skal være forsiktig med å kalle Munch for kvinnehater, men han levde jo i en tid og i et miljø hvor kvinnens nyvunne selvstendige seksualitet ble uglesett, fremstilt gjennom femme fatale-typen. Kvinnens begjær utgjorde en fare for mannens psyke.[3] Denne holdningen er også noe Munch til en viss grad ser ut til å dele. Hvis man skal tro på hva venn og samarbeidspartner Rolf Stenersen fortalte, mente Munch at “[...] kvinner var vesener med vinger som sugde blod av sine hjelpeløse ofre”.[4] Som offer for kvinnens farlige begjær risikerer ikke mannen bare døden, men også hele sin kraft som menneske. Også i våre dager kan kvinnens frie begjær anses som en trussel. Eksempelvis hevder journalist og UiO-forsker Mads Larsen i sin kronikk fra september i år, at kvinners mulighet til å velge sine partnere – da vår frie seksualitet – bringer oss som samfunn på “[...] en [ferd] mot selvutslettelse”.[5] Det kvinnelige begjæret er nå blitt en trussel mot hele vår eksistens.

I denne tolkningen av Vampyr er begjæret ikke bare farlig i fysisk forstand, men også på et eksistensielt grunnlag. Begjæret som en trussel mot vår selvfølelse og identitet kan også ha sin parallell i vårt samtidige forhold til følelsen. Selv kan jeg huske hvordan det rokket ved min selvforståelse første gang jeg ble tiltrukket til en av samme kjønn. Begjæret var en trussel mot hvem jeg var da – min identitet. Ellers vil jeg også tro at vår selvforståelse som fornuftige og siviliserte mennesker kan krasje i møte med lidenskapen. At det å begjære, og å la seg bli begjært, effektivt er en blottstillelse av våre mest primitive egenskaper som mennesker. Ved å tørre å bli begjært avslører vi altså vår egen sårbarhet. Personlig vil jeg ikke si at jeg bærer meg selv som et seksuelt vesen, på vei til forelesning eller sittende på biblioteket på Blindern. Det seksuelle, eller begjæret, er for meg privat - ikke offentlig. Når følelsen av tiltrekning kommer over meg, motstrider dette med min offentlige front. Begjæret er slikt noe personlig og intimt, og ofte samsvarer det ikke med hvordan jeg tenker at andre mennesker oppfatter meg. Å skulle uttrykke noe sånt oppleves som en risiko, en eksponering av min egen sårbarhet.

EDVARD MUNCH, *Etter syndefallet* (1924-1925), Olje på lerret, 80×113,5 cm, Foto © Munchmuseet / Ove Kvavik.

Hvis det ikke har blitt tydelig for deg hittil, hadde Munch et noe ambivalent forhold til seksualitet. Dette kommer frem i et av hans skriblerier, hvor han fremstiller tankene sine rundt hans første seksuelle erfaring:

[...] - Du skal ikke bedrive Hor - Han huset med engang den fornemmelsen han havde da han var liden og hans far læste høit budene - Han hadde bedrevet hor - det ble lissom så stygt med en gang.[6]

Det kan virke som at Munch ble oppdratt til å forakte driftene og forkastet dem som “svakhet”, og at han slik ble trukket mellom sin pietistiske oppdragelse og sin bohemske omgangskrets.[7] Munchs kompliserte forhold til driftene synes jeg uttrykkes godt i verket Etter syndefallet (1924-1925). Verket kan muligens ses som en forlengelse av Vampyr. Det sitter en mann i forgrunnen med armer og hodet i fanget, mens kvinnen, eller vampyren, forsvinner inn i trærnes mørke etter å ha fått det hun kom for. I relevans til vår samtid har han kanskje blottstilt sitt begjær og sine lengsler, og når akten er forbi sitter han der igjen, litt blodfattig og alene etter å ha vist seg fra sitt mest intime. Gjennom Munchs billedspråk; han har eksponert seg for en blodtørstig vampyr.

Da Munch premierte sitt noe erotiske verk, Studenterlunden i 1899, oppsummerte en kritiker Munchs forhold til begjæret godt, om noe satt på spissen; «Munch frykter, hater og begjærer kvinnen».[8] Alle disse motstridende følelsene kulminerte i et kunstnerskap hvor lengsel og lyst ofte er en voldsom og farlig kraft – kanskje spesielt for kunstneren selv. Likevel, for å avslutte dette hakket mer lystbetont, vil jeg fremheve et av Munchs siste grafiske verk, tresnittet Kyss på marken, (1943). Dette verket passerer jeg alltid på vei ut av utstillingen, dermed gjør det seg godt som avsluttende verk nå også. Motivet er vanskelig å se, for avtrykket fra treet er dominerende, men en kan fortsatt skimte konturene av et par i lidenskapelig omfavnelse. I sine eldre dager fremstiller Munch et begjærsmotiv hvor de to kjønnene tilsynelatende er i balanse – begjæret er noe som forener de to individene, en essensiell del av tosomheten og kjærligheten. Jeg liker å tro at han kanskje forsonet seg med begjærets truende egenskaper – at han med denne omfavnelsen omfavnet begjæret ikke bare som en trussel, men også som en naturlig og positiv kraft. Så kanskje bør man la seg inspirere av disse kjæresteparene? For, på tross av at man risikerer å bøte med liv og sjel, er det kanskje verdt risikoen likevel?

Litteratur

[1] Veggtekst fra utstillingen Inntil. Munchmuseet.

[2] Høifødt, Frank. Kunsten, kvinnen, korset. Doktorart. UiO. 1995, 26-31.

[3] Ustvedt, Øystein. Munch - En introduksjon til bildene og livet. (2018). J.M. Stenersens forlag AS. Oslo, 14.

[4] Storevik Tveit, Eva. 2023. «En tolkning av Edvard Munchs Vampyr». Munchmuseet.no.

[5] Larsen, Mads. «Nedvurderingen av menn bidrar til selvutslettelse». Aftenposten. 17.09.2024. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/dRLdeB/mads-larsen-singel-dating-barnloeshet

[6] Mathias, Nikita. Edvard Munch – Kunsten og livet. (2021). Munchmuseet. Oslo, 33.

[7] Høifødt, Frank. Kunsten, kvinnen, korset. Doktorart. UiO. 1995, 21, 26-31.

[8] Høifødt, Frank. Kunsten, kvinnen og en ladd revolver – Edvard Munch anno 1900. (2010). Forlaget Press, Oslo.

Munchs farlige begjær

Kunstens visualisering av ideelle tankeforestillinger