Kunstens visualisering av ideelle tankeforestillinger
I et landskap lignende et av Paul Cézannes landskapsmaleri fra Provence, ser jeg en jente, vidunderlig vakker. Langs en landevei omgitt av blomster og sypressbusker kommer hun syklende mot meg en morgen i mai. Jeg kjenner duften av lavendel fra de endeløse lavendelengene rundt oss. Like ved ligger et lite hus med lyseblå vinduslemmer og lekende klatreplanter. I dette lille hjemmet bor jeg, med hun som nå hopper av sykkelen og ender opp i mine armer.
Til tider ser jeg slike glimt av en kvinne når jeg lukker mine øyne. En uovertruffen skjønnhet som viser seg i mine ideelle tankeforestillinger. Hver dag leter jeg etter henne i den virkelige verden, og tidvis ser jeg et og annet som minner meg om henne. Spesielt ser jeg det i kunsten. I det siste har jeg innsett hvordan kunst som "estetisk uttrykk for indre eller ytre opplevelser" evner å dyrke lavendel i min fantasis lavendelåker.[1] Ved å visualisere det åndelige gjennom det substansielle, om det så er skulpturens naturtrohet, maleriets allegorier, eller fotografiets fremstillinger, blir forestillingen om henne klarere for meg. Kunsten visualiserer mine drømmer.
Samtidig som tåken letter, blir drømmen mer intens. I møte med bilder, påvirkes vi. Av og til tildeler vi kunstverk symbolsk betydning og tar vare på dem i våre hjerter, mens andre ganger glemmer vi dem etter å ha fortært deres innhold.[2] Uansett planter bildene frø, og blir til ideer som virker inn på oss. Når vi interagerer med et kunstverk, begynner kunstverket å interagere tilbake. Senere vil jeg studere to illustrerende eksempler, en skulptur og et fotografi, men la oss starte med et oljemaleri som en introduksjon.
Jean-Léon Gérôme, Pygmalion og Galatea (1890), Olje på lettet, 88,9 × 68,6 cm, © Privat samling
Jean-Léon Gérômes maleri Pygmalion & Galatea fra 1890 viser oss en scene fra Ovids Metamorfoser, en samling greske og romerske mytologiske fortellinger fra rundt år 8 e.Kr.[3] Her skildres gudenes kjærlighetsliv, og skjebnene til karakterer som Apollo & Daphne, Persevs & Andromeda, og Pygmalion & Galatea. I dag står Metamorfoser igjen som et tidløst hovedverk i verdenslitteraturen.[4] I maleriet vårt ser vi Pygmalion som kysser statuen Galatea i hans atelier.[5]
Den greske skulptøren Pygmalion innser at kvinnene rundt ham ikke når opp til hans forventninger. Han tar avstand fra all kvinnelig selskap, og forblir dermed ugift. Likevel lengter han så inderlig etter en sjelevenn, en som har de kvalitetene som virkeligheten mangler, at han lager en skulptur av en kvinne, utrolig utsøkt.[6] Hun er hugget ut i stein, men virker så levende likevel. Kunsten tilslører kunsten, som kunsthistoriker Horst Bredekamp sa: «Art conceals itself in order that its creations seem to be alive.»[7] Historien går sin gang, og Pygmalion forelsker seg i sin egen skulptur.
Kunstverket hjelper ham med å visualisere det han lengter etter mest av alt; ideell skjønnhet. En kvinne som gjenspeiler scenarioet i hans drømmeverden. Han omfavner henne, beriker henne med de vakreste gaver, og snakker med henne som om hun svarer ham tilbake. Så ber han til Venus om å gifte seg med en kvinne like vakker som skulpturen han elsker.
Når han vender hjem kysser han statuens lepper, og merker at Galatea er varm og levende. Kjærlighetsgudinnen Venus har lyttet til Pygmalions største ønske, og skulpturen blir menneskelig ved hans berøring. Skjønnheten åpner sine øyne og ser dagens lys. Skulpturen som hittil har vært en substansiell visualisering av Pygmalions ideelle tankeforestillinger, vekkes til live. Fra første stund elsker de hverandre. De gifter seg og får en datter, og det hele velsignes av kjærlighetsgudinnen.[8] «From gazing upon it, by way of touching it, to sleeping with it – now no longer it, but her,» oppsummerer Bredekamp.[9]
Historien jeg nå har gjengitt handler om kunstens visualisering av ideelle tankeforestillinger, som så virkeliggjøres av Venus. I likhet med Pygmalion, bruker jeg også kunsten som verktøy for å visualisere mine drømmer. I mitt tilfelle er det ingen skulptur, men et postkortfotografi av fotokunstneren Jean Noel Reichel. Postkortet forestiller den fantasiverdenen jeg ønsker at skal bli en del av mitt virkelige liv. Inntil videre er det hele bare en dagdrøm – en virkelighetsflukt. Drømmescenarioet jeg nevnte innledningsvis utspiller seg videre, og postkortfotografiet av et kyssende par under en paraply ved Eiffeltårnet i Paris omfavnes av min fantasi.
Hennes føtter letter fra bakken idet jeg løfter henne opp tett inntil meg, og hun bærer hjertet mitt i sin lille koffert. En paraply svever i luften over oss. Eiffeltårnet svaier i bakgrunnen, for her er horisontlinjen skråstilt og alt er i bevegelse. Mens regndråper danser rundt oss, gjør jeg som Pygmalion idet han vekker Galatea til live. Jeg overøser henne med all min kjærlighet, og så vandrer vi videre til vår vingård i Provence hvor vindruenes vinranker vinker til oss.
«We live with images; we comprehend the world in images.»[10]
Hans Belting forteller i An Anthropology of Images om hvordan bildets natur er tosidig, at det eksisterer både materielt og mentalt.[11] Når vi persiperer et kunstverk, former vi det til et mentalt bilde som lagres i vår kognitive minnebank. Kunstverket tar bolig inni oss og lever videre i fantasien. Ifølge Belting oppstår det et dynamisk samspill mellom vår persepsjon og kunstverket vi iakttar. Mentale bilder vekkes til live av fantasiens forestillinger og drømmer.[12] Når vi opplever et visuelt inntrykk, trekker vi det altså inn i vår egen verden og våre indre liv.
Jean Noel Reichel, Et par i Paris (1954-1955), Postkortfotografi. Foto: Tatt av skribenten
For Pygmalion og meg fungerer kunsten i hvert fall som et verktøy for å forestille seg et ideal, en drøm, noe vi lengter etter. Vi visualiserer våre drømmer og skaper et mentalt bilde med kunsten som hjelp. Ved å se tilbake til Horst Bredekamp og boka Image Acts, kan vi forstå det mentale bildet i sammenheng med fortellingen om Pygmalion. Han trekker frem historien som et eksempel på hvordan et kunstverk vekker til live visse drifter hos den mannlige betrakteren.
Galateas ferskeste øyeblikk som menneske skildres i et skuespill av Rousseau, og handlingen går sånn her: Når Galatea berører sin kropp for første gang, erkjenner hun seg selv ved å si: «Meg.» Vandrende rundt i atelieret føler hun seg sanselig frem blant skulpturene og sukker: «Det er ikke lenger meg.» Når hun så holder Pygmalions hånd i sin, synger hun lykksalig: «Åh, det er meg igjen!»[13] Galatea trekkes mot sin sanne sjelevenn Pygmalion. Rosseau viser oss en gjensidig tiltrekningskraft i sin gjenfortelling, ikke bare en skulpturert kvinnes sjarm.
Bursdagskort, En hilsen på baksiden av postkortfotografiet. Foto: Tatt av skribenten
Likeså vel så mye viser mitt postkortfotografi tiltrekningskraften til ideelle tankeforestillinger visualisert gjennom kunsten. «When we ‘see’ an image, it's not just the visual cortex that's involved. The brain region for emotional processing is also activated.»[14] Livet fremstår så fortryllende når jeg ser på fotografiet mitt, dette vinduet inn til mine vidunderligste drømmer. Jeg undres over om kvinnen i dette bildet for alltid kommer til å forbli i mine fantasier? Eller om det eksisterer en kjærlighetsgudinne som kan vekke henne til live, akkurat som Venus pustet liv inn i Pygmalions Galatea. Jeg har lyst til å tro at det gjør det.
Litteratur
[1] NAOB, «Kunst.» 22.09.2024. https://naob.no/ordbok/kunst
[2] Belting, Hans. An anthropology of images. Princeton: Princeton University Press, 2011, 21.
[3] The Met, «Pygmalion og Galatea.» 22.09.2024. https://www.metmuseum.org/art/collection/search/436483
[4] Gyldendal, «Metamorfoser.» 22.09.2024. https://www.gyldendal.no/skjoennlitteratur/essays-lyrikk-og-skuespill/serier/kanon.-antikkens-litteratur-paa-norsk/metamorfoser/p-10035412
[5] Britannica, «Pygmalion.» 29.09.2023 https://www.britannica.com/topic/Pygmalion
[6] Ovid, Metamorfoser. Oversatt av Brookes More. Theoi Classical Texts Library, 2017, 5-6.
[7] Horst Bredekamp. Image Acts: A systematical approach to image agency. Berlin: De Gruyter, 2018, 114.
[8] Ovid, Metamorfoser. Oversatt av Brookes More. Theoi Classical Texts Library, 2017, 5-6.
[9] Horst Bredekamp. Image Acts: A systematical approach to image agency. Berlin: De Gruyter, 2018, 115.
[10] Belting, Hans. An anthropology of images. Princeton: Princeton University Press, 2011, 9.
[11] Belting, Hans. An anthropology of images. Princeton: Princeton University Press, 2011, 15.
[12] Belting, Hans. An anthropology of images. Princeton: Princeton University Press, 2011, 15-16, 29.
[13] Horst Bredekamp. Image Acts: A systematical approach to image agency. Berlin: De Gruyter, 2018, 117.
[14] Alpuim, Margarida og Ehrenberg, Katja, «Why images are so powerful», Bonn Institute. 03.08.2023. https://www.bonn-institute.org/en/news/psychology-in-journalism-5#why-are-images-so-powerful-101270