En surrealistisk lengsel

Et uforløst begjær etter å skape kunst. En kjempedame som vokter et symbolsk egg. En søkende reise til en drøm lengst inne i hjertet. Dette er en fortelling om lengselen etter å lage kunst.

Kan man si at man begjærer å lage kunst? Jeg vil si jeg kjenner til følelsen godt. Om jeg bare hadde laget kunst – bra kunst selvfølgelig – da hadde livet mitt vært komplett. Jeg hadde følt meg hel og lykkelig. Problemet er at jeg ikke har laget kunst på en veldig lang stund. Faktisk er det flere år siden. Jeg har prøvd utallige ganger uten hell, og har til og med prøvd å gi det hele opp, fortrenge det og gå videre med livet. Trangen til å skape er likevel så sterk at den ennå brenner inni meg. Jeg lengter etter min indre kunstner, og når jeg finner henne, utsultet og alene gjemt langt bort inne i meg, vet jeg at noe må gjøres. Hvordan kan jeg la begjæret etter å lage kunst overvinne min indre skapersperre?

Leonora Carrington, The Giantess (The Guardian of the Egg) (1947), Tempera på trepanel, 117 × 68 cm, © Estate of Leonora Carrington / BONO, Oslo 2024

For å bearbeide og utforske disse følelsene benytter jeg meg av et maleri til hjelp, The Giantess (1947) av den surrealistiske maleren Leonora Carrington. Maleriet vil ikke nødvendigvis trekke åpenbare linjer til lengselen etter å skape kunst, men det er noe ved det som speiler min egen følelse godt. I The Giantess ser vi en dame plassert i et surrealistisk kystlandskap. Hun er så stor i forhold til landskapet, at alt rundt henne krymper i sammenheng. Til og med hendene hennes er små i forhold til den store kroppen. I de små hendene holder hun et lite egg, og med dem skjermer hun egget fra de mange store fuglene som sirkler rundt henne. Damens uanfektede ansiktsuttrykk, mørke skyer, og et slags grønt hav som utgjør bakgrunnen, skaper en mystisk stemning i maleriet. Havet er fylt av hvaler, krabber og andre undervannskapninger. Symbolene på kjolen hennes minner om egyptiske hieroglyfer, men kan like så gjerne være et hemmelig ikonografisk fantasispråk. Det som interesserer meg mest er likevel egget hun holder i hendene.

Egget kan symbolisere et frø der skapelse skal springe ut fra.[1] Ifølge alkymistisk tradisjon er egget frøet for spirituelt liv – “universets hjerte”.[2] Det dukker opp som et sentralt element i mange av Carringtons malerier. Hun nevner også egget i sin bok Down Below: “The egg is the macrocosm and microcosm, the dividing line between Great and Small, which makes it impossible to see everything at once.”[3]

Hvis egget er et symbol på skapelse av nytt liv, kan egget i The Giantess representere et kunstverk. Et uferdig kunstverk som ennå ikke har klekket. I maleriet voktes egget av den store damen. Hun vil så gjerne at det skal klekkes slik at kunsten endelig skal komme til live. Fuglene venter, de er så spente. Hva kommer ut av egget – hva har damen skapt? Men egget klekker ikke.

Jeg venter fortsatt på samme vis, etter et svar på hva som skal realisere kunsten. Jeg vokter mine ideer som premature egg. Når jeg forsøker å sette dem til live, knuses de av selvkritikk før jeg i det hele tatt har kommet i gang. Hva er det jeg og The Giantess ikke ser?

På leting etter svar søker jeg råd fra mine omgivelser. En velmenende kunstner sier til meg: “Det er jo ikke sånn kunst fungerer. Det er en handling, en prosess – du kan ikke sitte og vente. Kanskje det er på tide å legge fra deg egget, og lager kunst i stedet.”

Om mulig enda mer frustrert enn før, vet jeg at han har rett. Problemet er likevel at jeg ikke vet hva jeg skal lage. Jeg fryser til av tanken og får lyst til å kaste egg i veggen. Fortvilet og utmattet av enda en dag uten å produsere noen verdens ting, legger jeg meg under dynen. Det er fugler på dynetrekket, store fugler som i Carringtons maleri. De slynger seg om meg i det jeg faller inn i surrealismens drømmende og forlokkende verden.

Illustrasjon laget av Elise Mjånes.

Og der, i drømmenes uforklarlige gåter, langt inne i hjertet til Giantess, er det en liten jente. Hun ligger sammenkrøllet som en ball og er så liten at jeg nesten ikke ser henne. Hun er bare et lite barn. Det virker ikke som noen har snakket med henne på veldig lenge. Idet jeg nærmer meg, ser jeg henne stirre blankt foran seg, utsultet og alene.

“Hei” sier jeg, men hun vil ikke snakke. Kanskje hun heller vil snakke med Giantess? Så løfter jeg henne opp i hendene, for så liten er hun, og jeg bærer henne ut gjennom damens venstre øre. Vi setter oss på et hårstrå. “Giantess!” roper jeg, høyt nok til at hun skal høre min lille menneskestemme.

Giantess hører meg så vidt godt nok til å se mot oss, og det kan virke som at hennes alvorlige ansikt endelig forløses. “Hvem er det du har der i hånden din?", spør hun.

“Det er en liten jente jeg fant innerst inne i hjertet ditt,” sier jeg. “Hun virker sulten og lei seg, og jeg tror hun nesten er død! Hun vil ikke snakke med meg, så jeg tok henne med til deg.”

Giantess får så et underlig uttrykk i ansiktet. “Det er jo meg!”, utbryter hun, “– meg da jeg var barn. Før jeg ble en kjempedame var jeg en veldig liten jente, og her er hun. Jeg hadde helt glemt henne, fordi hun er så liten, og jeg har vært så opptatt av dette egget.”

I det samme hun sier dette, hopper jenta opp og stjeler egget i en fei! Hun spiser det i et jafs. Alle holder pusten og er redde for hva Giantess skal gjøre, hun ser tross alt ganske forferdet ut. Så mykner blikket og hun løfter jenta tett inntil seg.

“Jenta mi!” sier hun. “Du må jo ha vært forferdelig sulten, jeg har jo ikke sett deg på en evighet! Jeg er så lei meg, kan du tilgi meg?”

Jenta nøler, men er ikke vanskelig å overtale. Hun er tross alt bare et lite barn som trenger kjærlighet, så hun sier ikke nei takk til det. Hun hopper opp og gir Giantess en stor klem. “Skal du lytte til og se meg hver dag fra nå? Lover du?”

“Ja,” sier Giantess, “jeg lover.”

“Da vil jeg lage en hund!" sier jenta.

“En hund?”

"Ja. Kan du lage en hund til meg?”

“Det kan jeg vel”, sier Giantess, og åpner den store kåpen sin. Der har hun alle redskaper og materialer man kan tenke seg. Hun har tross alt samlet dem opp gjennom årene uten å bruke et eneste ett. Jenta ser på med store øyne. Giantess, med skjelvende hender, setter i gang og lager en hund til jenta. Den blir ikke særlig pen.

“Den er perfekt!” sier jenta og lyser opp. Så jubler alle sammen som spent har fulgt med. Giantess skjønner snart at de jubler for henne.

“Kunst!” roper fuglene. “Giantess har laget kunst!”

Maleriet som kommer til live i drømmen, speiler min reises endepunkt. Tilbake i den fysiske verdenen, innser jeg med stor lettelse at en viktig dør har åpnet seg i min indre skapersperre. For inne i meg er det også en liten jente, slik som i den store damens hjerte. Vi har alle en indre kunstner, og for meg er hun mitt indre barn. Det går opp for meg at det er her behovet for å skape kommer fra. En indre stemme langt der inne som skriker til meg og lengter etter oppmerksomhet. Det er ikke jeg som vil skape – det er henne. I lang tid har jeg ikke tatt meg tid til å lytte. Når jeg gjør det, kommer ideene servert intuitivt på et sølvfat. En iboende kilde til kreative visjoner – et barns utømmelige kreativitet. Ikke spesielt raffinerte ideer, men de føles likevel som det mest autentiske jeg har tilgang på. Hvor det kommer fra er en uløst gåte jeg ikke krever svar på. Alt jeg trenger er å lytte og sette ideene til live. Jeg er hennes eneste bindeledd til den fysiske verden, bare jeg kan hjelpe henne å bli sett gjennom å skape. Det jeg og Giantess ikke så, var mangelen på varme og kjærlighet. Vi beskyttet våre egg, men ikke med varme slik at de kunne klekkes. De ble heller voktet med et kritisk blikk, så hardt og kaldt at ingenting våget seg ut av skallet.

En liten jente minnet meg om at jeg har overvurdert egget. En liten jente som ler av glede hver gang jeg vekker en av hennes små ideer til live. Eggene klekker og blir til kunst, men det var likevel ikke det som fikk meg til å føle meg hel og lykkelig. Det var min indre kunstners fryd når jeg fant henne i drømmenes hjerte.

Illustrasjon laget av Elise Mjånes.

Litteratur

[1] Jean Chevalier og Alain Gheerbrant, Dictionary of symbols (Great Britain: Blackwell Publishers, 1994), 337

 [2] Jean Chevalier og Alain Gheerbrant, Dictionary of symbols (Great Britain: Blackwell Publishers, 1994), 341

[3] Susan L. Aberth, Leonora Carrington: Surrealism, Alchemy and Art (London: Lund Humphries, 2010), 82