Hver gang kunsten speiler meg, står jeg naken i museet

En blek, rødhåret kvinne står naken i et fjellandskap. Hun ser på seg selv, i gjenskinnet av bekkens blanke overflate. Jeg ser på henne, i gjenskinnet av malingen. Begge ser på et bilde av seg selv, som kunstneren har kalt Forfengeligheten, kilden til alt ondt.

Giovanni Segantini, Die Eitelkeit (1897). 78 x 126 cm. Kunsthaus Zürich. © Wikimedia Commons.

Edvard Munch. Grafikkmotiv: Kvinne med rødt hår og grønne øyne. Synden (1902). 762 × 598 × 83 mm. © Munchmuseet Oslo.

Da jeg først la øynene på den nakne kvinneskikkelsen i Giovanni Segantinis Vanity, The Source of Evil (1897), visste jeg ennå ikke hva bildet het. Jeg husker å ha fått et glimt av kvinnens røde hår fra den andre siden av gallerirommet, for så å bli fylt av en slags stolthet. Fra avstand, og uten briller, fikk jeg en fornemmelse av å se mitt eget speilbilde. Jeg var ved enden av en måneds lang soloreise for å finne nettopp meg selv, og der, sammensatt av tusenvis av små penselstrøk, var jeg. Da jeg omsider stod direkte foran min make, innså jeg to ting. For det første var det ikke sitt eget speilbilde min tvilling så i den blanke overflaten, men en rød dragelignende skikkelse. For det andre var det ikke meg selv jeg så på, men ifølge maleriets tittel; The Source of Evil. Plutselig var det som om jeg i min forfengelighet også sto avkledd foran kunstnerens blikk. Uansett hvordan jeg omrokerte armene mine der jeg stod i kontemplativ kontrapost, klarte jeg ikke å dekke meg selv tilstrekkelig. Jeg hadde funnet meg selv i en avbildning av kilden til all ondskap; en kvinne kun kledd i sitt røde hår. 

Siden den gang har rødhårede kvinner ertet meg i tilnærmet full frontal overalt hvor jeg ser. I Emmanuel Vigelands mausoleum slynger røde krøller seg om bleke kvinnelige former som sultne slanger, og Edvard Munchs Kvinne med rødt hår og grønne øyne (1902) kalles like gjerne Synden, som om de to titlene er ensbetydende med hverandre. BILDE 2 Botticellis Venus ser meg ikke engang i øynene der hun skjødesløst og forlokkende skjuler sine nedre deler med en oransje hårlokk. Til felles for alle disse kvinnene er at det krusede håret ser ut til å være det eneste levende ved dem. Passive, deigete lemmer kledd i blek porselenshud kontrasteres med slu, spisse spiraler av hår som snor seg ut av den polerte overflaten for å forringe de yndige ungpikene. Lokket inn av en rød lokk, fristes vi til å forsyne oss av maleriets visuelle frukter.

Michelangelo, The Fall and Expulsion from Garden of Eden (1510). 280 x 570 cm. Vatikanmuseet Roma. © Wikimedia Commons.

Det er imidlertid ikke første gang en rød krøll har fristet med forbudte frukter, skal vi tro Michelangelo i hans visualisering av Utkastelsen fra Paradiset (1510). Her ser vi nettopp en sammenkveilet krøll med varme undertoner sno seg rundt kunnskapens tre, før den transformeres til en menneskelig form: En rødhåret kvinne, med et eple som sender mennesket på en enveisreise ut fra Edens hage. Slangen, djevelens sendebud, kan naturligvis ikke innta noen annen form enn en rødhåret slyngel av et kvinnemenneske. At Eva tar imot denne frukten, fører ifølge første mosebok til at Gud dømmer henne til et liv av smertefulle barnefødsler og underkastelse.[1]

Etter syndefallet er det ingen tvil: alt ondt har sin rot i kvinnen, og det finnes vel ingen bedre måte å markere det på enn en rød buet linje, lik en feil i et Word-dokument. Rødt, dødt, menneskelig materiale trenger seg ut av kvinnens kropp som en evig påminnelse om hennes skyld. Både i form av krøller fra topplokket, og av en månedlig blodstrøm fra understellet. “Når en mann ligger hos en kvinne som har menstruasjon, kler han henne naken og blotter hennes kilde, og hun har selv blottet sin blodkilde. De skal begge støtes ut fra folket sitt.”, står det skrevet i tredje mosebok.[2] Blodkilden er her det urene mellom kvinnens bein, mens “kilden til alt ondt” hos Segantini er det urene mellom kvinnens ører. Felles for disse urenhetene, er at de gjennom kunsthistorien skjuler seg på innsiden av figurer som på utsiden ligner på meg.

Sandro Botticelli, Last Communion of Mary Magdalen (1491).18 x 42 cm. Philadelphia Museum of Art. © Wikimedia Commons

En annen bibelsk figur som rammes av den samme symbolikken, er Maria Magdalena. Etter at hennes gode navn og rykte opplevde en endring i retning det uhell(d)ige, ble hennes syndige natur lettest formidlet gjennom hennes symboltunge røde hår.[3] I Botticellis Mary Magdalene's Last Communion (1491) flyter hun som en oransje halvgjennomsiktig sky mot St. Maximin for å motta sin siste nattverd. Gjennom den transparente manken skimter man intet jordlig legeme, men heller konturene av trappesatsen hun står foran. I Botticellis sympatiske fremstilling av denne angrende prostituerte, er det røde håret alt som gjenstår av henne. Den syndige kvinnelige kroppen har forduftet. En sterk kontrast til dette finner vi i Jules Joseph Lefebvres Mary Magdalene In The Cave (1876), hvor denne bibelske forførerinnen kan sies å være redusert til nettopp sin usømmelige kropp. Her er det kun håret som minner oss om at det, mot all formodning, befinner seg en identitet bak brystene.

Jules Lefebvre, Mary Magdalene In The Cave (1876). 71,5 x 113,5 cm. Hermitage Museum St. Petersburg. © Art Renewal Center.

Når man som krøllete, rødkranset kvinnelig kunststudent dykker inn i verdenen av mannlige kunstneres malerier, er det – i sterk kontrast til mitt eget hår – lett å dra dem alle under én kam. Som konsekvens av eget kognitivt bias er det lett å la seg fornærme av de mange fremstillingene av fyldige former fanget i en flammende frisyre. Jeg kan til og med vende den anklagende fingeren mot meg selv, og i Segantinis ånd beskylde forfengeligheten for alt oppstyret. Om jeg ikke ustanselig fløy som en skjære mot glansen av mitt eget speilbilde, ville jeg aldri ha oppdaget den oransje tråden som bølger seg gjennom kunsthistorien. Kanskje er det ren tilfeldighet at det gjerne er varme undertoner i hårfargen til kunsthistoriens lettkledde syndebukker. Kanskje er det rett og slett den formale kontrasten mellom kritthvit hud og røde bølger som pirrer kunstnersinnet. Konsekvensen er uansett den samme; hver gang kunsten speiler meg, står jeg naken i museet.

 
Litteratur

[1] 1Mos 3:16

[2] 3Mos 20:18

[3] Johansen, Kristin Brandstegg: “Mysteriet Maria Magdalena.” Aftenposten. 23.03.2013. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/BR0Bv/mysteriet-maria-magdalena