Hverdagslige vinduer
“For hva er vel en mer intim gave enn noens blikk festet på deg i all evighet?”
Ukjent kunstner, Portrait of E. Vestell's Left Eye, (ca. 1800-1810). Akvarell på elfenben, 0,8 x 1,3 cm. © Victoria and Albert museum, London.
Mannen stod på trikkestoppet og ventet på at dørene skulle åpne. Klokken var fem, og Oslos befolkning skulle hjem. På nesten ren automatikk gikk han inn og så seg rundt for å finne en plass å sitte. Dagen hadde vært lang, og beina hans orket ikke å bære resten av den tunge kroppen noe mer enn de måtte. Der! En plass. Sekundet han satte seg sukket kroppen av takknemlighet, og trikkesuset begynte. Han så oppover og nedover trikkegangen på alle de ulike personene som hver og en skulle til ulike steder, og fikk øyekontakt med en kvinne som satt lenger bak i trikkens mage. Han så raskt vekk, men ble med en gang klar over at de hadde sett hverandre i øynene litt lenger enn normalt. Han så opp igjen, og ble møtt av hennes øyne nok en gang, og igjen måtte han se vekk. Det er ikke slik at man holder øyekontakt med fremmede. Det husket han at mor pleide å fortelle han som unggutt. Han innså ikke betydningen av mors ord da, men nå som voksen skjønte han det. Det er nesten som om man prater med blikket, eller som om blikket prater for deg.
Det sies ofte at øyet er vinduet til sjelen. Som det blir sagt i filmen Scarface (1983): “The eyes, Chico. They never lie”.[i] Øyekontakten mellom to mennesker er et intimt møte. Aldri kommer vi nærmere en annen enn når vi skaper denne sjelelige forbindelsen. Øyekontakt er på ett vis bindene. Jeg kommer aldri til å glemme min mors øyne, eller da jeg møtte blikket til min første kjærlighet i gangene på ungdomsskolen. Kanskje er det derfor blikkontakten blir så ubehagelig for mange? Fordi det kjennes ut som personen ser inn og gjennom deg, og dermed ser alt du er?
Selve øyet har bakgrunn som et av de eldste og kraftigste symbolene vi har hatt opp igjennom historien. I Egypt har vi Horus’ øye, som kan spores helt tilbake til oldtiden, og som har blitt stående som et symbol på lykke og beskyttelse mot ondskap.[ii] I noen italienske kirker er det typisk å finne et stort øye, stirrende ned på deg fra kirkekuppelen, ment for å representere Guds altseende øye. Øyeminiatyren i Storbritannia hadde derimot en mer uskyldig rolle som kjærlighetstegn.[iii]
Ukjent kunstner, Eye Miniature, (1800-tallet). Utsmykket med 20 perler, to diamant tårer. © Victoria and Albert museum, London.
Øyeminiatyren var en mystisk og kort anomali i vår kunsthistorie som blomstret mot slutten av 1700-tallet.[iv] De små og mystiske portrettene mistet sin popularitet like fort som de kom, med en nedgang allerede på 1820-tallet. Portrettene var et forsøk på å fange "sjelens vindu". 1700-tallet var en tid før fotografiets oppfinnelse, hvor folk ikke bare lengtet etter å gi hverandre personlige avbildninger, men også en del av seg selv. Elskernes øyne skilte seg ut fra det vanlige portrettet, for istedenfor å avbilde den helhetlige personen, skildret de bare et lite trekk, nemlig øyet og dets handling – blikket. Det var dette blikket som ble miniatyrenes essens. For hva er vel en mer intim gave enn noens blikk festet på deg i all evighet? Øyeminiatyrene manifesterte seg i en tid hvor selv det minste blikk kunne formidle store fornemmelser som begjær, sorg, lengsel eller kjærlighet.[v]
Begjærets språk gjemmer seg i symbolisme og metaforer. Det manifesteres gjennom lange blikk, forsiktige berøringer og ord og pauser som etterlater spørsmål. Dette kan få en til å spørre seg selv: “Hva om? Hva om det er et håp for oss allikevel?" Lysten på noe eller noen medfører alltid en følelse av mangel – av lengsel. Kanskje det er slik at det er en besettelse? At denne lengselen er en av begjærets mange former?
Thomas Lawrence, King George IV, (ca 1814). Olje på lerret, 91,4 x 71,1 cm. © National Portrait Gallery, London.
Historien om øyeminiatyrene, som i England ble døpt «elskerens øyne», ser alltid ut til å starte med en kongelig affære. Den fremtidige kongen av Storbritannia, George IV, og den katolske enken Maria Fitzherbert hadde forelsket seg i hverandre. Frieriet deres var katastrofalt, grunnet kongelige lover som forbød en katolikk som Georges elskede å bli monark. For å gni salt i såret, hadde også hans kjære Maria flyktet fra landet etter hans første frieri, for å unngå kontroverser.[vi]
Den britiske kronprinsen var kjærlighetssyk og desperat, han var fast bestemt på å få Maria, nesten som om han ikke eide logisk forstand. Den 3. november 1785 skrev han et lidenskapelig brev, der han igjen ba om Fitzherberts hånd i ekteskap. Men dette var ikke et vanlig brev. I tillegg til hans entusiastiske kjærlighetserklæring, fulgte det en liten trollbindende gave. «I send you a parcel», skrev George, «and I send you at the same time, an eye».[vii]
Det var ikke bare det engelske kongeparet som utvekslet disse intime gavene. Øynene ble ofte malt på bestilling som gave til en man elsket. Noen av øynene ble også malt til minne for de avdøde. Alle øynene var dyrebare, malt på elfenben eller ibenholt. De var ikke større enn en fingernegl og ble ofte festet på perlebelagte ringer, rubinkransede brosjer eller nåler og smykker innkranset i gull – ment for å ha nær hjertet.[viii] Siden motivene aldri ble signert, forble identiteten til både kunstneren og personen som var avbildet et mysterium, noe som også medførte en grad av anonymitet med de små gavene.
Det kongelige paret giftet seg i skjul den 15. desember 1785, til tross for loven som forbød dem det. Deres hemmelige ekteskap ble likevel avslørt, noe som skapte et stort opprør i det engelske hoffet. Sensommeren 1794 mottok Maria et brev som erklærte at hennes forhold med kronprinsen var over. George hadde lenge vært i gjeld, og hans far, George III, lovet ham at det kom til å bli betalt hvis han giftet seg "på ordentlig". Så George bestemte seg for å gifte seg med sin kusine Caroline av Brunswick. I 1796, tre dager etter at Caroline fødte deres datter, skrev George sitt siste testamente hvor han tilegnet all sin eiendom til Maria: «worldly property... to my Maria Fitzherbert, my wife, the wife of my heart and soul". I hans siste leveår ba George om å bli gravlagt med Fitzherberts øyeminiatyr rundt halsen, og hans ønske ble oppfylt.[ix]
Ukjent kunstner, Eye Minature,(1800-tallet). Utsmykket med rød granat, små perler og gull. © Victoria and Albert museum, London.
Vi vet hvordan historien om de utvekslede blikkene til George IV og Maria Fitzherbert endte, likevel er det i dag tusenvis av historier om utvekslede blikk som fortsatt ikke har blitt fortalt eller er ferdigskrevet. George IV ble gravlagt med sin elskedes øye, gjenforent med henne i all evighet. Man kan spørre seg om vi i dag på samme måte har noe materielt som representerer elskerens øyne, som vi utveksler i det intime rommet mellom to personer? Øyet som gave har nok i dag mistet sin betydning, men opplevelsen av et blikk kommer nok aldri til å miste sin intimitet og emosjonalitet. Kanskje det korte møtet mellom mannen på vei hjem fra jobb og kvinnen på trikken var starten på enda en av disse historiene om kjærlighet, lengsel, galskap og begjær?
Litteratur
[i] Brian De Palma, Martin Bregman Productions. Scarface, film. 1. desember 1983, New York. https://www.youtube.com/watch?v=XEZ7-e1DtPY
[ii] Britannica, Redaktørene i Encyclopaedia. "Eye of Horus". Encyclopedia Britannica, 20 Sep. 2024, https://www.britannica.com/topic/Eye-of-Horus. oppsøkt 22. september 2024
[iii] Victoria and Albert Museum.» Eye Miniature. 30 juni, 2009. https://collections.vam.ac.uk/item/O1067812/eye-miniature-unknown/ oppsøkt 21 september, 2024.
[iv] Victoria and Albert Museum.» Eye Miniature. 30 juni, 2009. https://collections.vam.ac.uk/item/O1067812/eye-miniature-unknown/ oppsøkt 21 september, 2024.
[v] Alexxa Gotthardt, The mysterious history of lovers eye jewlery, 4 januar 2019. Artsy.net oppsøkt 21 september 2024. https://www.artsy.net/article/artsy-editorial-mysterious-history-lovers-eye-jewelry
[vi] Elel Shusan, Anne Wallentine, Lover’s Eyes: Eye Miniatures from the Skier Collection. Nineteenth Century art Worldwide, 2022.
Oppsøkt 22. September 2024
[vii] Alexxa Gotthardt, The mysterious history of lovers eye jewlery. Artsy.net, 4 januar 2019. https://www.artsy.net/article/artsy-editorial-mysterious-history-lovers-eye-jewelry
oppsøkt 21. september 2024
[viii] Alexxa Gotthardt, The mysterious history of lovers eye jewlery. Artsy.net, 4 januar 2019. https://www.artsy.net/article/artsy-editorial-mysterious-history-lovers-eye-jewelry
oppsøkt 21. september 2024
[ix]Britannica, redaktørene i Encyclopaedia. Maria Fitzherbert. Encyclopedia Britannica, 27 Juni. 2024, https://www.britannica.com/biography/Maria-Fitzherbert
oppsøkt 6. oktober 2024.