Ekko i Kirkekunsten

Lippett, Vinter, Sagene kirke, 2023. Minecraft-screenshot, 1051 x 1051 px. Foto: Privat.

Det første som fanger blikket mitt når jeg går inn i Sagene kirke, er Nedtagelsen fra korset, et alterbilde i en ramme lik et tverrsnitt av en gotisk katedral. Foran på alteret ligger en Bibel, og det virker som om maleriet stiger opp fra denne boka og forkynner Johannesevangeliet til forsamlingen. Jeg hører et ekko av kristendommens historie fra maleriet, som forsterkes av orgelets himmelske melodier og kirkerommets akustikk.

Sagene kirke er en nygotisk teglsteinskirke fra 1891. Arkitekt Christian Fürst har designet en sammensetning av en langkirke, en korskirke og en sentralkirke, med takrytter som hovedtårn. Hvis vi ser inn gjennom rosevinduets glassmalerier, finner vi et utsmykket interiør, preget av kristne symboler. Morgensola skinner på detaljene i rommet, slik at de bader i et gyllent lys. Det hele er rammet inn av bueganger som går oppover mot et lyseblått hvelv, støttet opp av gråhvite ribber. Tre trappetrinn inviterer oss opp til alteret, hvor vi kan lese om nattverdsmåltidet på altertavlens bunnstykke mens vi mottar brød og vin. I tillegg står det «Joh. 3, 16», skriftstedet som er kjent som den lille Bibelen.[1] En annen ingrediens som bidrar i formidlingen, er selve alterbildet.

Nedtagelsen fra korset er navnet på maleriet som pryder alteret. Knut Prest forteller at det er en kopi av originalen til den flamske barokkmaleren Peter Paul Rubens fra 1614, som ble laget til domkirken i Antwerpen. Det ble så gjenskapt i Oslo i 1891, på mesterlig vis av Christen Brun, en anerkjent altertavlemaler.[2]  Han har klart å bruke de samme mektige virkemidlene som Rubens anvendte, slik at budskapet fremdeles formidles gjennom maleriet - selv når vi “bare” ser på kopien av den originale altertavlen fra Belgia i Sagene kirke.

Her fremstilles det velkjente motivet der Jesus blir båret ned fra korset. Johannes i rødt står i forgrunnen med Nikodemus til høyre, Jomfru Maria i blått til venstre sammen med Maria Magdalena i grønt, Klopas hustru Maria, og Josef fra Arimatea.[3] Sammen danner bærerne en diagonal komposisjon som speiler Jesu legeme der det blir omfavnet av et hvitt linklede. Jesus er midtpunktet, og blir lyst opp av en dramatisk spotlighteffekt. Nede til høyre er en lapp med Pilatus’ håndskrift, der det står: «I. N. R. I.» (Jesus fra Nasaret, Jødenes Konge).[4] Ved siden av ligger tornekronen i det blodige eddikvinskaret.

Det er dette jeg ser mens jeg synger salmer i søndagens gudstjeneste. Jeg opplever at blikket mitt ikke vil hvile nede i salmeboka, men blir løftet av melodiene fra orgelet. Som resultat av dette ser jeg jevnlig opp mot alteret og studerer altermaleriet. Det er noe ved kirkens salige stemning som gjør at alt virker så opphøyet, og jeg ser kirkekunsten fra et nytt perspektiv.

Nedtagelsen fra korset, altertavlen i Sagene kirke. Foto: Tatt av skribenten.

Jeg tenker på Rubens som kom hjem til Antwerpen fra Italia i 1608, med nye perspektiver og et blomstrende talent for å gjengi farge og bevegelse i sitt arbeid, som gjorde han, etter min mening, til en av de mest begavede malerne i sin tid. I tillegg blir jeg minnet på hvordan maleriet opprinnelig var en del av noe mer; et triptykon. Det er «et alterbilde som består av et midtparti og to sidefløyer. Disse kan lukkes som dører over midtstykket.»[5] Her har scenene på sidefløyene et ikonografisk bånd til Nedtagelsen fra korset. Alle tre; Maria svanger med Jesus, Nedtagelsen fra korset, og Simeon som løfter han opp, er øyeblikk der Jesus har blitt fysisk båret eller støttet. Når dørene lukkes, ser vi St. Kristoffer som gjenspeiler de andre motivene, navnet hans betyr nemlig «den som bærer Kristus».

Nedover midtgangen går det en rød løper, lik en rød tråd av gjentagelser og etterligning gjennom Sagene kirkes kunstverk. Jeg legger merke til hvordan kirkens tradisjoner for formidling går igjen som et ekko i kristen kunsthistorie. Når noe viktig skal kommuniseres, er repetisjon et vanlig virkemiddel. Derfor har kristendommen mønsterbøker, slik at kunstnerne gir St. Peter nøkler, og kler Johannes i rødt. Resultatet blir at jeg gjenkjenner den tidløse fremstillingen av apostelen Johannes i Nedtagelsen fra korset, samtidig som mine følelser av beundring for apostelen vekkes til live. E. H. Gombrich skriver om følelser rundt fremstilling:

Et maleri som fremstiller et velkjent motiv på en uventet måte, blir ofte vraket uten annen grunn enn at det ikke virker riktig. Jo oftere vi har sett en scene fremstilt i kunsten, jo mer blir vi overbevist om at den alltid må fremstilles på lignende måte. Særlig når det gjelder bibelske motiver kan følelsene komme i opprør.[6]

Kanskje det er derfor etterligning og gjentagelse har vært så tilstedeværende gjennom kirkens kunsthistorie? Jeg tror i hvert fall at slike ikonografiske valg innen visualisering av Bibelens fortellinger har bidratt i stor grad med formidling av kristendommens lære, spesielt den gang da gjennomsnittsmennesket ikke var lesekyndig. Den norske kirke er klar over dette, og sier: «Gjennom alle tider har kunsten gitt form til kirkens budskap og formidlet det som ord ikke har maktet å forklare og uttrykke.»[7] I Sagene kirke opplever jeg Nedtagelsen fra korset, som et eksempel på denne funksjonen. Det viser til hvordan utsmykning og kirkelig billedkunst har blitt anvendt i kristent misjonsarbeid.

Samtidig forteller maleriet oss noe om fortidens kunstnervirksomhet, da det å kopiere gamle mestere var vanligere enn det er nå. Nedtagelsen fra korset er et eksempel på et kjent motiv som har gjentatt seg lik et ekko på tvers av kunstnere og tidsrom. I dag har de fleste et mer skeptisk syn på parafrasering av kunstverk. Selv innenfor symbolikk er vi redde for å kopiere; korset var tidligere å se innenfor alt fra vindussprosser til Sagene kirkes plantegning, men nå er den tendensen forbi, fordi det virker banalt. Slik fungerer alterbildet som en ramme inn til en svunnen tid.

Sagene kirke viser gjennom sitt tidløse altertavlemotiv hvordan gjentagelser i kirkekunsten har evnen til å si noe om Bibelfortellingen, men også noe om kristendomshistorien i seg selv, gjennom et visuelt uttrykk som viser seg i Nedtagelsen fra korset. Jeg ser fremdeles på dette alterbildet, og merker at det vekkes til live av postludiumsmelodien fra Hollenbach-orgelet og menighetens samstemte "Amen". Så er tiden inne for kirkekaffe.

Litteratur:

[1] Sagene kirke. «Nordkantkatedralen». Informasjonshefter, 17-18.

[2] Store Norske Leksikon online. «Christen Brun». Tore Kirkholt. 01.08.2023. https://snl.no/Christen_Brun

[3] Sagene kirke. «Alterbildet i Sagene kirke». Informasjonshefter, 1-3.

[4] Store Norske Leksikon online. S.v. «I. N. R. I.». Turid Karlsen Seim. 01.07.2021. https://snl.no/I._N._R._I.

[5] Store Norske Leksikon online. S.v. «Triptykon». Erik Mørstad. 28.09.2023. https://snl.no/triptykon

[6] Gombrich, E.H. Verdenskunsten. Oversatt av Ingrid Askeland. (Oslo: Aschehoug, 1992), 11-12.

[7] Den Norske Kirke. «Kunst og kultur». 23.09.2023. https://www.kirken.no/kultur