Murakami - Sorg kan ha mange fasonger

Takashi Murakami, Madsaki Flowers B pink, 2017. Serigrafi, 37,5 x 30 cm. Foto: Fineart Oslo. Gjengitt med tillatelse fra Fineart Oslo.

Du kjenner kanskje igjen Takashi Murakamis smilende blomst, men vet du hva den egentlig handler om?

Jeg har alltid vært en av de som verdsetter fargerike kunstverk, så da jeg først oppdaget Takashi Murakami (f. 1962) og hans bilder, ble jeg fort forelsket. Bildene hans er ekspressive, søte og fargeglade, og var en fryd å se på, men da jeg tok en nærmere titt, la jeg merke til hvordan noen av bildene var annerledes. De var dystre og hadde noe alvorstungt over seg. Det var ikke før jeg begynte å lære mer om Murakami og kunsten hans, at jeg forsto meningen bak noen av disse usedvanlige verkene.

Mannen bak blomstene

Takashi Murakami er en av nåtidens mest kjente moderne kunstnere, og har produsert bilder og skulpturer som har blitt vist på gallerier over hele verden. I tillegg har han hatt flere store samarbeid med anerkjente profiler, en av hans mest kjente med Louis Vuitton fra 2003 til 2015.

Murakami vokste opp på 1960-tallet i Tokyo, Japan, og ble tidlig interessert i japansk otaku-kultur. Otaku er et ord som blant annet betegner en person som har en stor interesse innenfor japansk populærkultur[1], deriblant anime og manga, noe som gjenspeiles i kunsten hans. Han studerte ved Tokyo National University of Fine Arts and Music og fikk senere en doktorgrad i Nihonga, en tradisjonell form for japansk kunst der det brukes mineralfarger på silke eller papir.[2] Murakami kombinerte Nihongas flate estetikk med japansk pop-kultur for å lage sin egen stil, kjent som “superflat”, som kjennetegnes av tykke linjer, flate farger og ingen generell dybde.[3]

Murakami ble, som flere andre kunstnere, inspirert av blant andre Andy Warhol (1928-1987). Han laget, som Warhol, pop-art, men brukte heller japansk tematikk, ikke bare for å fremme Japans kultur og kunstformer, men også for å sette otaku-kulturen i et nytt lys, da ordet otaku fikk en negativ konnotasjon etter at det ble et stereotypisk ord for en som er sosialt utstøtt.[4]

Motivenes historie 

Et kjent motiv som ofte går igjen i Murakami sine bilder er en samling av blomster med brede smil, og store, fargede kronblader, men innimellom er det noen som skiller seg ut, som ikke deler den samme gleden. I denne tettpakkede mengden av blomster kan man plutselig se noen som mangler smilet, og heller viser sorg. 

Hva er grunnen til at Murakami har plassert dem her, og hva betyr de?

Da Takashi Murakami flyttet til New York i 1994, ble han veldig ensom og kjente på en sterk hjemlengsel - han savnet hjemlandet sitt. Murakami søkte tilbake til sine tidligere røtter i Nihonga-stilen, og lagde den første blomsten i 1995. Det ikoniske smilet i blomstene kom senere, og er noe som fort kan assosieres med noe positivt, men som egentlig handler om noe helt annet. 

I 1945 ble to atombomber sluppet over storbyene Hiroshima og Nagasaki, som tok livet av flere hundre tusen mennesker, de fleste uskyldige sivile. Atombombene skadet flere generasjoner, ikke bare gjennom eksplosjonene, men også gjennom radioaktiv forgiftning i tiden som fulgte. Disse hendelsene og deres medbrakte følelser er nettopp det Murakami ønsker å gjenfortelle med smilet til blomstene sine. Gjennom årene har disse motstridende følelsene blitt undertrykt, og det eneste blomsten makter er å smile. Men slik som menneskene, er det ikke alle blomstene som greier å holde tilbake følelsene sine, og derfor kan man se noen som feller tårer eller mangler smilet sitt. Ødeleggelsene er noe av det verste Japan har opplevd i moderne tid, og er noe Murakami ønsker at aldri skal glemmes. 

En dypere mening

Sammen med blomstene kan man i noen tilfeller se hodeskaller og sopp i motivene hans, med et grotesk preg over seg, elementer brukt for å trekke assosiasjoner tilbake til bombingene. Et eksempel på dette er hvordan han bruker soppene. De blir brukt som en referanse til formen av røyk- og gasskyen som oppstår ved eksplosjonen av en atombombe, og ved noen tilfeller gir Murakami dem i tillegg lange, skarpe tenner, som kan symbolisere smerte. Murakami vokste opp i et land som fortsatt var traumatisert av atombombene, og med foreldre som selv opplevde de grusomme ettervirkningene. Dette har tydelig satt sitt preg på ham.[5]

Takashi Murakami, Death black, 2018. Serigrafi, 37,5 x 30 cm. Foto: Fineart Oslo. Gjengitt med tillatelse fra Fineart Oslo.

Det er ikke enkelt å se at bildene til Murakami formidler noe trist og skummelt når de fleste av verkene hans er så fargerike, med søte, barnlige eller abstrakte figurer, som i et av mine personlige favoritt-verk: Another Dimension Brushing Against Your Hand (2016). Andre ganger er det ganske entydig hva bildet betyr eller ønsker å formidle, som for eksempel i Death Black (2018), et svartmalt ark med teksten “DEATH” tagget stort, i hvit, dryppende maling, der man fort kan se at tematikken dreier seg om noe ekkelt og ubehagelig. Men ofte krever det et gjennomskuende blikk for å se de dystre elementene i detaljene av verkene hans, som i Madsaki Flowers B Pink (2017). Her vises de glade blomstene, men Murakami har tagget dem på, så spraymalingen renner over, og dermed skjuler, en haug av hodeskaller som ligger bak dem. Hele bildet er dystert og groteskt, og gir gjenklang av et “dødsekko”. Et slikt ekko kan bety mye, men når man ser et verk av Murakami med denne forståelsen av hva bildene egentlig skildrer, ser man at det er et ekko av følelser som kommer frem. Et ekko av flere generasjoners opplevelser av smerte og frykt som det japanske folket ble utsatt for etter det forferdelige som skjedde i 1945.

Murakami er, og vil fortsette å være, en av vår tids mest populære moderne kunstnere. Hans kombinasjoner av pop-art og tradisjonell japansk kunst har hatt en stor innflytelse på vestens kunstscene, og gjort ham til en inspirasjon for mange. Man får en større respekt for en kunstner når man forstår meningen bak kunsten deres, og Murakami har gjennom sin kunst greid å formidle et sterkt budskap i hans egen stil, nettopp ved å tematisere de gjemte, således som de synlige, følelsene fra atombombene i verkene hans. Og akkurat på denne måten blir verkene hans ikke bare en fargerik pop-art opplevelse for en tilskuer som meg, men også et ekko av en bit av historien som aldri må glemmes.

Litteratur

[1] Cambridge Dictionary online. S.v. «otaku». 30.10.2023. https://dictionary.cambridge.org/dictionary/english/otaku

[2] Gumpert, Lynn, «What is Nihonga Art and Its History?» Bruvel Fine Arts. 30.10.2023. https://www.bruvelfinearts.com/pages/what-is-nihonga-art-and-its-history

[3] Li, Jiete, Allison Harbin. «Takashi Murakami Artist Overview and Analysis» The Art Story. 12.08.2017. https://www.theartstory.org/artist/murakami-takashi/

[4] Zhu, Siheng. «From Andy Warhol to Takashi Murakami: Pop Legacy Passing Down Across Culture.» CCTP-802: Art and Media Interfaced. 05.05.2019. https://blogs.commons.georgetown.edu/cctp-802-spring2019/2019/05/05/from-andy-warhol-to-takashi-murakami-pop-legacy-passed-down-across culture/#:~:text=As%20one%20of%20Warhol%27s%20admirers,culture%20significantly%20throughout%20his%20career

[5] Takashi Murakami Kunstner, “The Hysteria of This Flower Explained | Behind The HYPE: Murakami’s Flowers”, Short-Documentary lastet opp på Youtube av HYPEBEAST. Produsenter: Justin Goldberg, Kyle Reyes, Julius Ignacio. 20. november 2020, USA. ©Takashi Murakami/Kakai Kiki Co. Sett 14.10.2023. https://www.youtube.com/watch?v=zPkAQCdXcLc