Emanuel Vigelands mausoleum: Et dødskammer fanget i et udødelig ekko

Foto: Kjartan Hauglid 
© Emanuel Vigeland Museum / BONO

Siden 1959 har dette mystiske og bortgjemte museet vært åpent for offentligheten.[1] Likevel er det i dag relativt få “menn i gata” som kjenner til monumentalkunstneren Emanuel Vigeland (1875-1948), og hans episke Tomba Emmanuelle, som er navnet på hans museum og gravsted på Slemdal, vest i Oslo. Her inne, i dette kirkeaktige bygget helt uten vinduer, finnes utallige ekko; både i rommets høye, tønneformede hvelving, som gir grunnlag for dets sakrale gjenklang, og ellers blant hundrevis av menneskekropper, som nærmest slavebundet beveger seg gjennom livets kretsløp – fra unnfangelse til død.

Hvordan kan en kunstner udødeliggjøres? Skulle du komme til å spørre en tilfeldig forbipasserende om vedkommende kjenner til den anerkjente kunstneren Vigeland, vil de fleste nikke og smile, og kanskje legge ut om sist de var i Frognerparken. Få vil derimot gjennomskue fellen, og stille spørsmål ved hvilken Vigeland du mener. Som sin storebror har Emanuel funnet en måte å leve videre gjennom sitt virke. I kontrast til Gustav Vigelands åpne og friluftsbaserte skulpturpark, har denne yngre broren skapt et nærmest mytologisk dødskammer som lukker deg inne bak tunge dører. Mange kunstnere har gjennom historien forsøkt å billedliggjøre sin egen essens, men få har tatt denne søken så bokstavelig som Emanuel Vigeland. Hans 800 kvadratmeter store freskomaleri, Vita, pryder veggene i dette siste hvilested, og med innflytelse fra blant annet symbolismen og art nouveau, skildrer det nettopp livets kretsløp.[2] 

Emanuel har selv tegnet det røde teglsteinsbygget ned til minste detalj, og hans egentlige plan var at det skulle tjene som personlig atelier, for så å på sikt bli et museum for hans malerier og skulpturer.[3] Dagens altoppslukende fresker skulle egentlig være begrenset til bare én vegg. De to Vigeland-brødrene hadde ikke hatt kontakt siden 1902[4], og man kan tenke seg at Emanuel var bitter for alle de storslagenhetene den norske stat påkostet hans eldre bror; atelier, bolig, og den enorme, legendariske Vigelandsparken. Og hvem vet, kanskje ble sinnet hans gradvis mørkere av den grunn. Han bestemte seg etter hvert, inspirert av sine studiereiser til Italia og Spania, for at det kirkeaktige bygget skulle få enda en funksjon – nemlig ved å tjene som hans gravsted. Følgende døper han det Tomba Emmanuelle, og på starten av 1940-tallet begynner bygningen å skifte form, fra museum til mausoleum.[5] Vinduene mures igjen, og Emanuel arbeider videre gjennom sine siste år, alene i mørket. 

Emanuel Vigeland, Selvportrett i arbeidskittel, 1898. Olje på lerret, 87 x 66 cm.
Foto Kjartan Hauglid. © Emanuel Vigeland Museum / BONO

Man får, tross hans kjærlighet til kristendommen, følelsen av å gå lutrygget inn gjennom de mørke portene til underverden, helvete, eller hva annet man nå enn assosierer med det underjordiske. Her inne er det mørkt, og det tar tid før man ser noe som helst. I takt med at øynene langsomt vender seg til fraværet av lys, titter konturene av kropper frem, og etter hvert kan du se at de omgir deg på alle kanter. Absolutt alt rundt deg fødes, dør, og gjenoppstår på nytt, i en evigvarende karusell. Det er kaldt, og man har ikke lov til å snakke, men om man gjør det, hikker, nyser, eller bare kremter aldri så svakt, vil man oppdage en nærmest åndelig gjenklang. Hele 20 sekunder varer den, og det føles som en liten evighet. I et sammensurium av skritt hører man sine egne, høyt og tydelig, i den svært forsterkende akustikken. Rommets himling går i en direkte bue opp fra veggene, og danner en elliptisk tønneform som gir grunnlaget for dets helt spesielle klang. Av denne grunn holdes det jevnlig utvalgte, esoteriske konserter her, som konsertserien Ekho, og ellers Breath in the Mausoleum av den anerkjente didgeridooartisten Zotora – som siden 1991 har holdt over 300 konserter i mausoleet. 

Over den lille, smijernsutsmykkede døren hviler Emanuel selv. Pulverisert, i askeform, og i en urne som ligner et egg. Fra egget begynner livet, unnfangelsen og fødselen. Så elskoven, og den biologiske reproduksjonen, etterfulgt av fortvilelsen og lidelsen, og så helt til slutt: Døden. Freskenes motiver er ustanselige; i konstant bevegelse mellom menneskenes oppstandelse og ruin. Det hele fortsetter til man eventuelt synes man har fått nok, og derfor ender sin sirkulære vandring inne i mausoleet, eller til åpningstidene er forbi, og man blir tvunget til å ta blikket fra de endeløse detaljene – for så å vende mysende tilbake til det overveldende dagslyset utenfor. Hauger, masser, myldrer av mennesker. Unge og gamle, friske og syke, løfter hverandre opp, og drar hverandre ned – kjemper for tilværelsen. Alle de ulike stadiene, livsformene vi som art beveger oss gjennom. Vi ser orgier, og sterkt erotiske scener. Synd, som man betegnet det som i datidens kristne tro. Kvinnene er relativt kraftige, og langt fra jomfruelige, og står altså i sterk kontrast til kirkens historiske fremstilling av kvinnen som noe skjørt og uskyldig. Dette går igjen hos begge Vigeland-brødrene, og kan ha samsvar med deres felles oppvekst, hvor deres mor var den sentrale og sterke forsørgeren. Over urnen finner vi enda et kunstnerisk ekko mellom de to brødrene: Opp fra et elskende skjelettpar, stiger en voldsom søyle av røyk og spedbarn – ikke helt ulik nasjonens høyt elskede monolitt. 

Emanuel var av en svært uvanlig oppfatning av kristendommen, og stod fast ved at ingenting Gud har skapt er syndig. Den latinske inskripsjonen «Quicquid Deus creavit purum est», som oversettes til: «Alt hva gud har skapt er rent», pryder inngangen til mausoleet, og med dette utfordres menneskets iboende fordommer – der erotikkens verden knyttes til det perverse. 

Foto: Kjartan Hauglid 
© Emanuel Vigeland Museum / BONO

Rommet eier ikke mange tredimensjonaliteter, og foruten fire bronseskulpturer som legemliggjør det todimensjonale motivet som pryder alt av vegger og tak, er der ikke mye som er tiltenkt den fysiske berøringssansen i fingerspissene våre. Men det som ellers ville kunne sies å være nesten helt tomt, er fylt av en sensasjon som ikke bare appellerer til hørselen, men som også kjennes på kroppen – lik en brusende elv mot huden. Denne klangen, eller «vibrasjonen», får hårene på armen din til å våkne til liv; de fyker opp i vill ereksjon, som i et forsøk på å flykte fra underlaget. Det er nesten som om det som fyller luften her inne, er tykkere enn den vanlige atmosfæren som ellers omgir oss i vår egen hverdag. Det oppleves som noe egenrådig; som et autonomt nærvær. Det gjennomsyrer rommet, og får tiden til å gå saktere. Med sitt dødelige alvor, understreker det seriøsiteten i malerienes motiver – som om den ble voktet av en streng barneskolelærer med et spanskrør. Vissheten om Emanuels kroppslige tilstedeværelse, innesperret i egget der like over døren, gjør meg fristet til å fastslå at dette noe som bebor rommet, er det evige ekkoet av hans frigjorte sjel. Møtet med dette høyst uvanlige personlige fotavtrykket etter den avdøde kunstneren innprenter seg som et svimerke i de besøkendes ryggmarg, og sikrer at de for alltid vil huske dette mektige gesamtkunstwerk.[6]

Etter Emanuel Vigelands død ble hans eggformede urne oppført i nisjen over inngangsdøren til hovedrommet i mausoleet. Dette markerte fullbyrdelsen av hans livsverk, og hans reinkarnasjon – fra monumentalkunstner, til monumentalkunstverk.Så er det kanskje lett å tenke at arbeidet slutter her? Dessverre er det ikke slik. En kunstner kan bare beholde sin udødelige status hvis han eller hun verdsettes nok av den aktuelle samtiden til å bli ivaretatt; tross mausoleets plassering i dette rike villastrøket på Slemdal, mangler det nå midlene som skal til for å mette det essensielle og konstante behovet for konservering. Som sørgelig resultat smuldrer det enestående Vita sakte, men sikkert opp foran øynene på oss, og deler av maleriet holdes allerede på plass ved hjelp av enkel hønsenetting.[7] Det var bare så vidt Oslo kommune fikk dunket nok fornuft inn i den tykke, byråkratiske skallen sin til å redde Munchs kulturarv i tide, som alt for lenge var truet av vannlekkasjer og økonomisk neglisjering. Skal vi virkelig være vitne til enda en tankeløs skandale som denne? Hva vil skje med dette gåtefulle ekkoet, dersom rommet som huser det forfaller til tidens og byråkratiets nådeløse erosjon; hvor vil da Emanuel Vigelands udødelige sjel ta veien?

Foto: Kjartan Hauglid 
© Emanuel Vigeland Museum / BONO

Litteratur

[1] «Emanuel Vigelands Museum åpnet». Arbeiderbladet, nr. 287. 09.12.1959.
https://l.messenger.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fwww.emanuelvigeland.museum.no%2Futklipp%2FArbeiderbladet9des1959.jpg&h=AT2dc6nvchBkt0i4US9TsPV6tE53KoGRfiLAPJr2_bH8g-UzUI8W0EB1eJT6M4JVgRhwdkAowTfes0TqK57NMXynbY6R9RXRolD59HtDiycsX2DElx4zPL1Es-aHYrRaaM7nDkELB28cCNc

[2] Messel, Nils. “Tomba Emmanuelle". Emanuel Vigelands museum. 30.09.2023. https://www.emanuelvigeland.museum.no/mausoleet.htm

[3] Lomell, Emma. Totale Emanuelle – en fenomenologisk studie av Emanuel Vigelands mausoleum. Oslo: Universitetet i Oslo, 2022.

[4] Sjøvoll, Therese. “Museumsguide: Emanuel Vigeland Museum”. Magasinet Kunst. 12.03.2018. https://magasinetkunst.no/2018/03/12/museumsguide-emanuel-vigeland-museum/

[5] Sjøvoll, Therese. “Museumsguide: Emanuel Vigeland Museum”. Magasinet Kunst. 12.03.2018. https://magasinetkunst.no/2018/03/12/museumsguide-emanuel-vigeland-museum/

[6] Lomell, Emma. Totale Emanuelle – en fenomenologisk studie av Emanuel Vigelands 
mausoleum. Oslo: Universitetet i Oslo, 2022.

[7] Lauvstad, Marikken. “I fritt forfall”. Klassekampen. 10.06.2023. https://klassekampen.no/artikkel/2023-06-10/i-fritt-forfall/472B?fbclid=IwAR1hbTfeyO7Dp2Zr9mGxAvW3uDSYmI6D2I09B_S6MTwBvyliMbicvWeD82Y