En alvorlig tekst om core-suffikset

Nam June Paik, TV Garden, 1974-1977 (2002). Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen, Düsseldorf © Estate of Nam June Paik

«Jeg bruker teknologi for å hate det ordentlig.»[1] - Nam June Paik

Denne teksten måtte bli en realitet i det jeg forsto hvor tidsriktig det var at mitt første møte med den koreanske videokunstneren Nam June Paik (1932-2006) var i en tiktok om tiktok-fenomenet corecore. For å ta denne pinlige hendelsen på alvor: Hvordan forstå -core, et suffiks som flyter i algoritmer og vår dagligtale, i sammenheng med ekko? 

Når vi i dag hører begrepet ekko, er det uunngåelig bundet opp mot virkningen av teknologi og vår digitale virkelighet. Gjennom algoritmer blir man som passive innholdsprodusenter og brukere eksponert for mer av seg selv, i form av holdninger, verdier og interesser man allerede har. En forlengelse av selvet, slik Lindgren legger vekt på.[2] Algoritmene skaper et rom vi ikke klarer å flykte fra. Dette blir gjerne forstått som ekkokammeret. Men ekkoet fyller noe mer. Jeg tenker det er stemmen som ikke omfavner det hele, sliter med å forstå det som blir sagt på ordentlig, og aldri ser ekte sammenhenger. Slik kan denne stemmen heller aldri oppfattes som genuin. 

Det er her jeg vil trekke inn core. Begrepet kan forstås som avbrukne biter av et tidligere etablert uttrykk forbundet med en trend eller subkultur. Disse bitene manifesterer seg i dag heller som kortvarige og intense trender på sosiale plattformer, gjerne innen forbruksmønstre, men også som visuelle kjennetegn. Ta for eksempel gorpcore: i utgangspunktet bestående av praktiske klær til å oppholde seg utendørs med omtanke for fjellklima. Det stilmessige uttrykket har utviklet seg til en ferdig visuell pakke som blir hentet og kjøpt opp av unge urbane folk. Det genuine i det, altså det kontekstuelle formålet til klærne, er pinsomt forsvinnende. Spesielt innen mote og klesuttrykk kan core forstås som et ekko av det tidligere. En nostalgi. Det resterende av noe som før dannet en helhet. 

Denne lingoen har blitt ironisert og mer ekstrem i dens nyere form: corecore.[3] Konseptet er å spille på det allerede mye brukte suffikset i en enda mer intens form. Et slags meta-core suffiks, ofte bestående av videoer med trist musikk, sekvenser fra populærkultur og massemedia, der tilfeldig sammenblandede lyder og høyt tempo skaper et kaotisk uttrykk. Budskapet til videoene er ofte uklart, men er gjerne preget av en gjennomgående melankolsk undertone. I corecore-videoer er betrakteren allerede klar over at innholdet vil glemmes. Det eneste man vil sitte igjen med er en følelse. Det er kanskje derfor videoene oppleves så triste: de påpeker og samtidig viderefører det tempoet som allerede finner sted på plattformene der de publiseres. 

Fenomenet minner om verk skapt av kunstneren Nam June Paik for flere tiår siden. Hans innvirkning på samtiden kan forstås gjennom at han i alminnelighet holdes til å være «faren av videokunst».[4] Nå er det ikke slik at innholdsskapere på sosiale medier definerer seg selv som kunstnere, men er ikke litt av vår personlige motivasjon for å publisere innhold og respondere andre nettopp det å skape et eget visuelt uttrykk? Det var i hvert fall Paik sitt ønske.[5] Han begynte å ta biter fra ulike plattformer for å deretter samle det i sine installasjonsverk. Et slags ekko av tidligere digitale avtrykk fra populærkultur og massemedia blir presentert. Denne måten å arbeide på gjenfinnes i verket TV Garden (1974-77, 2002),der tempoet er høyt og lyden kaotisk. Samspillet mellom verkets visuelle utforming og det medfølgende lydlandskapet kan i dag oppleves som å ha vært en advarsel om hva slags informasjonsoverflod vi som brukere av sosiale plattformer angripes med. Eller, bedre sagt, hva vi utsetter oss for frivillig.

Installasjonsverket TV Garden akselererer i en hastighet som nærmest virker skapt for å forvirre og overskride. Paik sine komposisjoner underbygger dette spesielt. Han var opprinnelig utdannet som klassisk komponist og ble etter hvert tilhenger av den såkalte fluxus-bevegelsen som etablerte seg på 60-tallet i New York. Eksperimentell lyd og løsrivelse fra de konvensjonelle – og ikke minst kommersielle – rammene til musikk og lydkunst, var grunnleggende elementer i deres tankegang.[6] I corecore-videoer dannes et lydbilde der enkeltstemmene er krevende å finne tilbake til. Selv om de menneskelige stemmene er forståelige, er de satt ut av sin opprinnelige kontekst og fremstår dermed som en form for opprevet kommunikasjon. 

Teoretikeren Harmut Rosa formulerte det slik: «Hvis akselerasjon er problemet, så er kanskje resonans løsningen».[7] Å skape resonans i seg selv handler om å danne meningsfulle koblinger til verden. Det er et relasjonelt forhold fremfor en følelsesmessig tilstand, der begge parter opplever en form for egen stemme og samtidig responderer på hverandre.[8] Med andre ord, en meningsfull form for kommunikasjon. Da Paik så tidlig som på 60-tallet dekonstruerte tv-er, var det i et forsøk på å finne en måte å «svare tilbake» til objektet. I dag har vi en rekke muligheter til å gjøre nettopp dette gjennom sosiale plattformer. Samtidig er tempoet for høyt, lyden så kaotisk og inntrykkene så mange, at det å oppleve et meningsfullt og helhetlig forhold til vår digitale virkelighet fremstår som en nærmest umulig oppgave. Paradoksalt nok betyr det latinske ordet for resonans intet mindre enn ekko![9] Rosa understreker likevel et avgjørende skille mellom ekko og resonans. Et ekko har ikke egentlig sin egen stemme, den fremstår som mekanisk og er determinert av det som tidligere har blitt sagt. Resonans kan derimot kun oppstå ved elementer av uforutsigbarhet og kan på mange måter ikke planlegges. Sånn sett er utformingen nettopp genuin. 

Nam June Paik, TV-Buddha, 1974. Collection Stedelijk Museum Amsterdam. Photo: Stedelijk Museum Amsterdam.

Videre kan verket TV-buddha (1974) bli sett på som en kommentar til hvordan forlengelsen av oss selv i møte med teknologi utspiller seg. Altså hvordan vi møter oss selv: «Jeg lever øye til øye med min digitale tvilling».[10] I verket ser vi nemlig Buddha betrakte seg selv foran en dekonstruert TV. Ifølge buddhismens åttedelte vei er rett konsentrasjon og rett oppmerksomhet to sentrale egenskaper individet bør etterstrebe.[11] Det blir fristende å spørre seg hvor Buddha hadde rettet sin oppmerksomhet, og hvordan konsentrasjonen ville blitt utfordret i møte med en digital tvilling. Hvis det bare kunne vært så harmonisk og fredelig som det narrativet man blir presentert for i TV-buddha. 

I sin tid mente Paik at TV-en var et diktatorisk medium.[12] Ved å dekonstruere og manipulere teknologiske objekter kunne han gi dem motgang og gjenvinne subjektiv kontroll. Dette var altså hans måte å “svare tilbake” på. I dag kan man hevde at algoritmene og ekkokamrene som følger etter, kontrollerer oss, nærmest forverret av hvor mye vi enn responderer og svarer tilbake. Da Paik overstimulerte betrakteren, på en måte som kanskje virket fjernt for mange den gang, fortalte han om hvordan informasjon gjennom teknologi blir presentert og ikke minst hvordan det vil utformes i fremtiden.[13] Paik ga oss et frampek på akselerasjonen vi i dag betrakter gjennom det digitale øyet. 

I samme bane kan corecore-videoer bli forstått som en kritikk av nettopp dette. En moderne betrakter har en annen og mer åpenbar kontroll over digitale plattformer, ettersom vi er selve innholdsskaperen, eller “videokunstneren” om du vil. Corecore-videoer viser med en nærmest ironisk desperasjon hvordan man likevel ikke får en følelse av mening og kontroll. Det er som om vi forsøker å skape resonans med en digital virkelighet, som nærmest tvinger frem det avbrukne og ufullstendige i håp om ikke å falle av.

Litteratur:

[1] Hsu, Hua. «How Nam June Paik’s Past Shaped His Visions of the Future». The New Yorker. 29.03.23.

[2] Lindgren, Lena. Ekko – et essay om algoritmer og begjær (Oslo: Gyldendal, 2021), 81.

[3] Townsend, Chance. «Explaining corecore». Mashable. 14.01.23.

[4] TATE. «Nam June Paik». u.d. https://www.tate.org.uk/whats-on/tate-modern/nam-june-paik

[5] SAAM. «Nam June Paik». u.d. https://americanart.si.edu/artist/nam-june-paik-3670

[6] TATE. «Fluxus». u.d. https://www.tate.org.uk/art/art-terms/f/fluxus

[7] Susen, Simon. «The Resonance of Resonance: Critical Theory as a Sociology of World-Relations?». International Journal of Politics, Culture, and Society 33, no. 3 (September 2020): (309-344) 312. DOI: 10.1007/s10767-019-9313-6.

[8] Susen, Simon. «The Resonance of Resonance: Critical Theory as a Sociology of World-Relations?». International Journal of Politics, Culture, and Society 33, no. 3 (September 2020): (309-344) 311. DOI: 10.1007/s10767-019-9313-6.

[9] Susen, Simon. «The Resonance of Resonance: Critical Theory as a Sociology of World-Relations?». International journal of Politics, Culture, and society 33, no. 3 (September 2020): (309-344) 312. DOI: 10.1007/s10767-019-9313-6.

[10] Lindgren, Lena, Ekko – et essay om algoritmer og begjær (Oslo: Gyldendal, 2021), 81.

[11] Printer, Malcolm. «Centrality of Sampajāno in the Buddha’s Teachings». Journal of Indian Council of Philosophical Research 36 (2019): (217–228) 221. https://doi.org/10.1007/s40961-019-00173-7.

[12] Hsu, Hua. «How Nam June Paik’s Past Shaped His Visions of the Future». The New Yorker.  29.03.23.

[13] Kim, Amanda, Moon is The Oldest TV (2023). Dokumentarfilm. 04.10.23.