( ( ( ekko ) ) ) av følelser
Pierre Soulages, Peinture 130 x 89 cm, 24 août 1958 © Fondation Gandur pour l’Art, Genève. Photographer: Sandra Pointet
Historien om hvordan et maleris ekko fikk meg til å gråte.
I fjor vinter besøkte jeg den abstrakte ekspresjonistutstillingen, The Shape of Freedom, på Munchmuseet i Oslo. Jeg gikk forbi lerret etter lerret, til jeg oppdaget et nesten helt svart maleri med et hint av blått i et hjørne. Det var Pierre Soulages’ Peinture fra 1958. Det dro meg mot seg som en magnet, og da jeg kom nært nok, stanset jeg. Verden føltes som om den stoppet opp, den også, og det var kun meg, de tykke svarte linjene og de små diamantene av lys som reflekterte på den blanke svarte malingen, nesten som når månen får havet til å glitre om natten.
Helt uventet, skjedde det.
Jeg fikk en overveldende følelse, som om maleriet ga gjenklang i meg. Tidligere har jeg opplevd sterke følelser når jeg har sett på malerier – den spesielle følelsen av beundring og glede, lignende den du føler når du elsker noen, eller følelsen du får når solen plutselig treffer ansiktet ditt og får deg til å smile, – men denne gangen var det annerledes.
Foran Soulages’ maleri følte jeg hverken varmen fra kjærlighet, ei heller smilte jeg. Dette var en følelse av vakuum og is, av en verden uten en dråpe av kjærlighet, uten en stråle av solskinn. Det var som om jeg hadde klart å åpne en liten hemmelig dør bak maleriet og fikk se hva som var innenfor. Og det jeg fant, var følelsen av å være dypt nedsunket i et hav av all verdens tristhet og alle verdens tårer. Dette ( ( ( ekko ) ) ) fra lerretet krevde å bli opplevd utover logikk, språk og fornuft, i et rom hvor det ikke var noen tanker å tenke, bare følelser å føle.
Og så, stirrende på lerretet, ble min tilværelse redusert til akkurat det. Å føle.
Jeg følte og følte, helt til maleriet begynte å vanne mine øyne. Den kalde, tykke, svarte malingen ble oversatt til varme, gjennomsiktige, salte tårer. Noe skjedde for aller første gang:
( ( ( jeg gråt foran et maleri ) ) )
Å gråte i et kunstmuseum var definitivt en merkelig opplevelse, men jeg er ikke alene om det. I boken Pictures and Tears: A History of People Who Have Cried in Front of Paintings av James Elkins fant jeg trettito brev som handler om å gråte foran malerier.[i] Blant mine favoritter er:
En person som gråt foran et Gauguin-maleri fordi han hadde klart å male en gjennomsiktig rosa kjole.
En mann som gråter foran Kiefer og klapper foran Rothko.
En kvinne som sterkt ønsker å gråte foran et maleri, men det meste hun har klart er tørre tårer mens hun ser på Vermeers Melkepiken.
De kroppslige reaksjonene hos mennesker som ser på kunst, kan gå langt forbi tårene. For noen kan dette ( ( ( ekko ) ) ) av et kunstverk manifestere seg som følelsesmessige og fysiske reaksjoner så sterke at de ligner et panikkanfall. Denne psykosomatiske tilstanden kalles Stendhals syndrom, og er oppkalt etter et av de første dokumenterte tilfellene. Da den franske forfatteren Stendhal ble dårlig etter å ha sett kunstverkene i Firenze i 1817, skrev han:
Absorbed in the contemplation of sublime beauty … I reached the point where one encounters celestial sensations … Everything spoke so vividly to my soul. Ah, if I could only forget. I had palpitations of the heart, what in Berlin they call “nerves.” Life was drained from me. I walked with the fear of falling.[ii]
I 2018, mer enn 200 år etter at Stendhal hadde opplevd såkalte “nerves” i Firenze, fikk en av de besøkende på det florentinske Uffizi-galleriet et hjerteinfarkt mens de betraktet Botticellis Venus’ fødsel. Dette skjedde angivelig på grunn av kunstverkets overveldende skjønnhet.
Dette er hvordan vi kan føle på glede og tristhet foran kunst, og vi kan bli så overveldet av et kunstverk at kroppen vår får en kraftig reaksjon. Det er noen som har prøvd å forklare denne magiske opplevelsen og presentert mulige svar på spørsmålet: Hva utløser denne resonansen, dette ( ( ( ekko ) ) ) i oss når vi betrakter kunst?
Besant, A., Leadbeater, C. W. (1970). Thought Forms. Quest Books.
I Thought Forms fra 1905 argumenterer teosofene Annie Besant og C.W. Leadbeater for at hver tanke og følelse er ledsaget av en tilsvarende farge.[iii] For eksempel symboliserer gressgrønt sympati, mens dype rødfarger uttrykker sensualitet. Kanskje var det den mørkeblå og den oljete svartfargen i maleriet som fikk meg til å gråte?
Det kunne ha vært nettopp gjennom fargene at jeg opplevde kunstverkets ( ( ( ekko ) ) ). Lyd, farge og følelse er alle sammenkoblet, og som Kandinsky skrev i Concerning the Spiritual in Art fra 1912: “Colour is the keyboard, the eyes are the harmonies, the soul is the piano with many strings. The artist is the hand that plays, touching one key or another, to evoke vibrations in the soul.”[iv]
Selvfølgelig er det også verdt å nevne det berømte begrepet aura, introdusert av Walter Benjamin i hans innflytelsesrike essay, The Work of Art in the Age of Its Technological Reproducibility fra 1935.
Benjamin argumenterer for at hvert kunstverk har en aura, som er knyttet til deres fysiske tilstedeværelse i tid og rom. Denne auraen kan oppleves når vi ser på det originale kunstverket, men ikke når vi ser på en reproduksjon av det.[v] Og Benjamin hadde rett, for når jeg ser på bilder av Soulages’ maleri, enten det er på telefonen min eller på trykk, føler jeg ikke det samme som på museet.
Det er spennende å prøve å forstå hvordan og hvorfor jeg følte det jeg følte denne kalde dagen i Oslo. Farger, former, synestesi eller aura kan være mulige forklaringer, men uavhengig av hvordan og hvorfor, vet jeg en absolutt sannhet. Det er en av de vakreste og mest magiske opplevelsene vi mennesker kan erfare:
( ( ( å se på et lerret, og føle det som et ekko i oss ) ) )
Litteratur:
[i] Elkins, James. Pictures and Tears – A History of People Who Have Cried in Front of Paintings. London, England: Routledge, 2005.
[ii] Cougar Bridget. “The Florence Syndrome – Overcome by Great Art.” Medium. 12.05.2020. https://medium.com/@bcougar/the-florence-syndrome-overcome-by-great-art-a0d9897ce15e
[iii] Besant, Annie og C. W. Leadbetter. Thought Forms. Wheaton, IL: Quest Books, 1970, 5.
[iv] Kandinsky, Wassily. Concerning the Spiritual in Art. Oversatt av M. T. H. Sadler. Mineola, NY: Dover Publications, 2021.
[v] Benjamin, Walter. The Work of Art in the Age of Its Technological Reproducibility, and Other Writings on Media, redigert av Michael W. Jennings, Brigid Doherty, og Thomas Y. Levin. Oversatt av Edmund Jephcott, Rodney Livingstone, og Howard Eiland. Harvard University Press, 2008.