Havfruens visuelle aktualitet

Iris Einarsdottir, Mermaids, 2022

Da jeg var rundt seks år gammel var vi på familieferie i Tyrkia. Vi var på stranden, badet og lekte i sjøen, da min åtte år eldre storebror overbeviste meg om at helt ute ved klippene fantes det havfruer. Det eneste stedet i verden hvor de har funnet bevis for havfruenes eksistens og at de ikke bare er eventyr og myter. Selvfølgelig trodde jeg på ham, hvem ville ikke det? Dessverre har troen på havfruens eksistens vært svingende, men på godt og vondt er håpet ivaretatt.  Min barnslige, muntre og naive side tror fortsatt. Den mer pessimistiske og rasjonelle siden sår derimot tvil gang på gang, med støtte fra vitenskapen. Jeg har selvfølgelig tillit til vitenskapen, men den har også sine begrensninger. Havet er stort, og havet er mørkt. Hele 71% av jordoverflaten er dekket av hav, og ifølge National Geographic er kun litt under 20% kartlagt og utforsket av mennesker. Det er ikke noen, som med 100% sikkerhet, kan si at havfruer ikke finnes.

Mytene om havfruer er mange. Fra den babylonske guden Oannes, til Ningyo i Japan, Iara i Brasil, Sedna hos Inuittene, Thessalonike i gresk mytologi, og listen fortsetter. Det som sies å være en av de eldste mytene om havfruer strekker seg tilbake til omkring år 1000 fvt., fra området som i dag er Syria. Den vakre fertilitetsgudinnen Atargatis, ble tilbedt med sin mann Hadad, guden for regn, torden og storm. Ved et uhell drepte Atargatis sin make, og i sorg og skyldfølelse druknet hun seg selv i en innsjø. Hun var kjent for sin skjønnhet og av den grunn ville ikke de andre gudene la henne dø, derfor omgjorde de henne til halvt fisk. Det er flere versjoner av denne historien, men de ender alle med Atargatis’ transformasjon til en havfrue. Mami Wata, også kalt La Sirène, er sentral i store deler av Afrika og kontinentets diasporaer. Hun er både vanngudinne og havfrue, ofte avbildet med slanger. Hun er vakker, forførende, fruktbar og beskyttende, men også potensielt dødelig. Man mener hennes  opprinnelsen er inspirert av forskjellige kulturer, bl.a. afrikanske antikke vannånder, hinduistiske guder og gudinner, europeiske havfruer og slangetemmere, og kristne og muslimske helgener. Fellestrekkene ved de forskjellige mytene er havfruens umåtelige kraft, enten til å påvirke et annet vesen, eller dens fysiske egenskaper.

Havfruen anses gjerne som en av havets vakreste og mest mystiske skapninger, men også muligens en av de farligste. Med sin skjønnhet og sang lokker hun menn til en langsom drukningsdød. Dette stereotypiske synet på havfruer har vi takket være mytologier og vandrehistorier, og ikke minst representasjonene i utallige forskjellige medier opp gjennom tidene. 

På en vegg i Kilcooley Abbey i Irland finner man et steinrelieff fra senmiddelalderen. Relieffet viser en havfrue som holder et speil og en børste, med to nysgjerrige fisker svømmende ved siden av. Formålet? Å advare cisterciensermunkene om kjødets synder. 

I H. C. Andersens fortelling «Den Lille Havfruen» er fremstillingen ganske annerledes. I eventyret redder havfruen prinsen fra å drukne. Av kjærlighet til prinsen svømmer hun til den onde sjøheksen hvor hun bytter bort stemmen mot ben, vel vitende om at hvert skritt hun tar vil føles som å gå på tusen glasskår. Prinsen gifter seg med en annen, og knuser dermed havfruens hjerte. I stedet for å drepe prinsen for å få halen tilbake og gjenforenes med søstrene i havet, lar hun ham leve og ender med å selv gå i oppløsning som sjøskum. (H. C. Andersens versjon ble visstnok skrevet etter at hans kjærlighetserklæring ble avvist av Edvard Collin, som kan forklare hvorfor fortellingen om havfruen her blir en tragisk kjærlighetsfortelling fremfor en om en slu og morderisk kvinneskikkelse). Ser man derimot til spillefilmen «Peter Pan» fra 2003 er havfruene fremstilt som i boken av J. M. Barrie; mørke, mystiske og usiviliserte vesener. Deres skjønnhet skjuler skarpe tenner og klør, og havfruen har nesten lokket Wendy til drukningsdød idet Peter Pan stopper henne. En fremstilling mer i tråd med det konvensjonelle bildet av havfruer, i motsetning til H. C. Andersens fremstilling. 

I kunsten er havfruer ofte fremstilt i kraft av sin dualitet. Havets fristerinner er vakre, bedårende og seksuelle, samtidig som de også besitter noe mystisk og potensielt livsfarlig. Frederic Leightons verk «The Fisherman and The Syren» fra 1856 og John William Waterhouse’s «A Mermaid» fra 1900 presenterer havfruer med sin dualitet,, gjennom bl.a. nakenhet, håndbevegelse og halens omfavnelse. Kanskje det man i dag ville kalt en tease. Hvis vi spoler frem i tid har derimot havfruens representasjon fått en annen makt. Fotografen Petra Collins og skuespiller Alexa Demie har sammen utgitt fotoboken «Fairy Tales». Her portretteres blant annet havfruens dualitet, men denne gangen med et ønske om å få være i fred. Et ønske om å få fred fra den stereotypiske fortellingen om å være en tease. De presenterer et narrativ som forteller at den eneste grunnen til at havfruen lokker mannen til lidelse og potensielt døden, er fordi hun er lei av å være en fange i den heteronormative cis-kjønnede mannens seksuelle fantasi. Makten tas tilbake ved å bruke stereotypien i sin favør. I fotoserien ligger hun klar på operasjonsbordet, lei av halen, muligens med et ønske om ben. Hun innser at uten halen kan hun ikke bevege seg fritt lenger, halen er henne. Hun beholder halen. Her presenteres havfruen som en projeksjon av mannlige lyster og begrensninger. Freudiansk i form av at hun er en personifisering av den cis-kjønnede heteronormative underbevisstheten. 

Du er kanskje lei av å lese om det, men det handler dessverre om patriarkatets giftige gjennomsyrning av alle aspekter i samfunnet. Kvinnens styrker og mannens svakheter blir ansett som noe negativt, og plasseres deretter inn i en kropp for å unngå konfrontasjonen det innebærer når egenskapene er synlige. I stedet for kontrolleres egenskapene ved å omgjøres  til seksuelt begjær, det er en form for styringsmentalitet (en oversettelse som ikke egentlig er fyllestgjørende nok for Foucaults begrep governmentality). Dette undergraver ikke bare kvinnen, men også mannens påståtte svakheter. Det kan sammenlignes med da de kvinnelige surrealistene tok tilbake makten over representasjonen av kvinnekroppen i kunsten. Havfruens visuelle kultur kan ses på som et eksempel på enda en side ved kvinnebevegelsen. Det virker kanskje banalt, men det gjør det ikke mindre vesentlig. Den påtvungne fremstillingen av kvinnen er et samfunnsproblem, den gjennomtrenger alt. Derfor er det viktig å holde fast ved havfruens symbolverdi, alle egenskapene som gjør henne til alt hva mannen ikke er. På denne måten er vi et skritt nærmere i å sette the male gaze ut av spill. 

På bakgrunn av min storebrors overbevisende evne, og min trang til å tro på det overnaturlige ønsket jeg opprinnelig å undersøke havfruens eksistens. Er hun en myte eller virkelighet, og kunne kunsten være beviset på en vel bevart hemmelighet? Intensjonen var ikke å nok en gang bli den “frustrerte feministen” som ikke kan se annet en hvordan samfunnets patriarkalske strukturer har etset seg gjennom den minste lille ting. Samtidig er problemet at når man først har blitt bevisst på det, er det umulig å ikke se hvordan det gjentar seg i et snirklete, men tydelig mønster. Det er kanskje en klisjé, men det er en viktig klisjé som man ikke kan minnes på nok ganger. 

Hva angår havfruens eksistens, har jeg kommet frem til at det faktisk ikke er så relevant å vite om de svømmer der ute eller ikke. Seks år gamle meg hadde elsket å se en ekte havfrue, men hvis de er reelle ville de stakkars skapningene endt opp i et kapitalistisk sirkus uten like. Havfruer eksisterer uansett gjennom symbolverdien. Hvis de mot all formodning finnes, skal de få beholde hemmeligheten selv, og svømme fritt ute i dypet. 

Sluttnoter

Art Matters: Mermaids and Mythical Creatures in Art and the Queer Community ft. Sacha Coward, Art UK, Podcast, S2: Ep. 15, programvert: Ferren Gipson, 2018, https://soundcloud.com/art-uk-podcast/mermaids-and-mythical-creatures-in-art-and-the-queer-community-ft-sacha-coward-episode-15 17min 19 sek

Henry John Drewal: “Mami Wata: Arts for Water Spirits in Africa and Its Diasporas”, in African Arts, Vol. 41, nr. 2, 2008, s. 60-83

Michel Foucault: ”Governmentality”, in James D. Faubion (red.): Power: Essential works of Foucault 1954-1984 Volume 3, London: Penguin Books 2002, s. 201-222 

National Geographic Society: Ocean, 2022, https://education.nationalgeographic.org/resource/ocean (Besøkt 29.09.2022)

NOAA: Are Mermaids Real?, 2021, https://oceanservice.noaa.gov/facts/mermaids.html (Besøkt 27.10.2022)

Petra Collins & Alexa Demie: Fairy Tales, New York: Rizzoli International Publications, Inc 2021, s. 111-125

www.aras.org: “Mermaid”, in Ami Ronnberg og Kathleen Martin (red.): The Book of Symbols. Reflection on Archetypal Images, Taschen 2010, s. 694-695