Om skjønnheter og udyr i eventyr
Arthur Rackham, Illustrasjon fra "Hans og Grete" av Jacob Grimm, blekkpenn og India-blekk, 1909.
Hva er det med skildringen av antagonister i eventyr som umiddelbart signaliserer vonde intensjoner?
Som barn blir vi tidlig introdusert for eventyr, det gjorde i alle fall min generasjon. Eventyrene handlet om prinser som kjempet mot fabeldyr, mot at de skulle få prinsessa og halve kongeriket, men også om barn som falt for fristelser og dermed havnet i trøbbel. De fleste av eventyrene som blir lest i Norge i dag kommer fra samlere som Asbjørnsen og Moe, men også fra utenlandske forfattere, som de tyske Brødrene Grimm og den franske Charles Perrault.
Et av flere hovedtrekk ved eventyrsjangeren er at de gjerne inneholder et moralsk budskap. Dette kan vi også se i eventyrenes illustrasjoner – holdninger og personligheter blir skildret på spesifikke måter. Illustrasjoner som formidler tekst, tjener flere funksjoner enn bare å dekorere et eventyr, de skal også tydeliggjøre handlingen.
Et av de moralske budskapene som ofte er en gjenganger i barneeventyrene er oppfordringen om å være snill, både mot andre barn og mot foreldre. Eventyrene formidler også advarsler både mot å vandre bort fra stien, og å snakke med fremmede, spesielt de som ser slemme ut. Dette er advarsler barna har fått innprentet fra foreldrene sine. Virker dette litt kjent?
Charles Perrault skrev eventyrene som i dag er opphavet til mange av Brødrene Grimms mest kjente eventyr, som «Askepott» og «Tornerose». Disse eventyrene har blitt lest for mange barn i Norge, men mest kjent var Perrault for historien om «Rødhette og Ulven»i. Brødrene Grimm er Tysklands svar på Asbjørnsen og Moe. Grimm samlet også folkeeventyr fra rundt om i landet, men brødrene skrev også noen selv. Et av disse eventyrene var «Hans og Grete», som ble skrevet av Jacob Grimmii.
Begge historiene handler om barn som møter tvilsomme samfunns-karakterer, og skikkelsene blir gjerne skildret med karikerte trekk i både tekst og illustrasjoner.
Verken Jacob Grimm eller Asbjørnsen og Moe illustrerte eventyrene sine selv, men det fantes svært talentfulle kunstnere som virkelig kunne blåse liv i både heks og ulv. Briten, Walter Crane, illustrerte historien om Rødhette for Perraultiii. Motivet er svært ekspressivt, og det er tydelig hva karakterene i bildet tenker. Cranes formspråk likner på illustrasjoner av eventyr
slik vi kjenner dem, med fargerike motiver fulle av detaljer. Fortellingen om «Hans og Grete» var det Arthur Rackham som illustrerte for Grimm. Rackham illustrerte også enormt mange andre eventyr, slik som «Alice i Eventyrland»iv. Rackhams formspråk har flere likhetstrekk med Crane; vi finner en tydelig strek og illustrasjonene er svært fargerike, med store kontraster mellom heksa og barna. Heksa og ulven blir begge illustrert som skrøpelige og slitne, nesten sykelige.
Walter Crane, Little Red Riding Hood, (1875). George Routhledge & Sons
Antagonister i eventyr blir gjerne illustrert med detaljer som store neser, vorter, men også med dyriske trekk. Vi har lest om ulver som jakter på barn, eller sleipe rever som stjeler alt de kommer over. Antagonistene blir i tillegg plassert i en høy aldersgruppe, de blir ofte også fremstilt som dummere enn barna. Om vi ser på den didaktiske siden av dette, kan en tolke denne illustrasjonen av antagonistene som en karikatur av dårlige mennesker - Perraults eventyr bærer altså et preg av satire over seg. Perrault var sosialist og engasjert i samfunnet, dermed kan vi se en sammenheng mellom dårlig moral og en fryktinngytende illustrasjon. Å stjele, skade andre eller å lure barn, kommer til å gjøre deg til et dårlig menneske – et dyrisk menneske?
I «Rødhette og Ulven» advarer egentlig Perrault yngre jenter fra å gå alene, spesielt gjennom skogen. Da kan man se for seg hvem «Ulven» egentlig representerer – dette er vi, dessverre, fortsatt kjent med i dagens samfunn, hvor majoriteten av jenter f.eks. ikke ønsker å gå alene om kvelden.
I Cranes illustrasjon av «Rødhette og Ulven» ser vi at Ulven er ikledd menneskeklær, han har også på seg et saueskinn, som i uttrykket «en ulv i fåreklær»v. Rødhette står noe nølende og beskuer ulven fra under sin røde kappe. Hun har runde kinn, store øyne og krøllete hår. Ulven har et ufyselig fjes og tungen henger ut av kjeften, han er med andre ord den rake motsetningen til Rødhette, nærmest på et komisk vis.
Eventyret om Hans og Grete var trolig inspirert av «The Great Famine» som herjet i Europa fra 1315, som førte til at svært mange døde av sultvi. I eventyret oppdager Hans og Grete heksas pepperkakehus. De blir overlykkelige av å finne mat etter at de har blitt forlatt i skogen av stemoren. Først blir de invitert inn av heksa, for hun ønsker å gi dem mer mat. De blir deretter fanget av heksa, som har planer om å spise dem. Heksa setter Hans i et bur og forsøker å fete ham opp, og blir Grete som får jobben om å mate ham. Om vi relaterer eventyret til dets samtid med sult og død, kan heksas ondskap bli tolket som desperasjon og
egoisme. Pepperkakehuset fungerer som et agn, men også et gode hun ikke ønsker å dele med barna. I illustrasjonen ser man Hans og Grete som titter opp på heksa idet hun vakler ut av huset sitt på krykker. Hans har stilt seg foran Grete for å beskytte henne. De har runde kinn og barnlige trekk som står i sterk kontrast mot heksa. Heksa har et digert glis, en enda større nese og merkelige proporsjoner. I eventyret skildres det at heksa har røde øyne og svært dårlig syn, men hun har dyriske sanser og kan lukte når mennesker nærmer seg. Hun skildres på ingen måter som et menneske. Slik som Ulven til Crane har Rackham her avbildet heksa i en slags komisk form med svært dyriske trekk.
Vi kan se et tydelig skille mellom antagonister og protagonister i eventyr, spesielt når det er barnekarakterer med i fortellingen. Hvordan «dyrekarakterer» blir skildret eventyr, er ikke i en direkte forstand er ulver og rever. Det er deres onde gjerninger og intensjoner som sammenliknes med en nærmest dyrisk adferd. Vi har også sett hvordan disse eventyrene var ment som satire i sin tid, hvor spesifikke personer eller folkegrupper ble kritisert. Å være «som et dyr» er sjelden et kompliment, og det brukes gjerne om usiviliserte mennesker. På samme måte har Walter Crane og Arthur Rackham gjennom sine illustrasjoner gjort det svært tydelig for barn hvem man skal passe seg for.